Denne artikkelen ble første gang publisert på side 25 i dagens papirutgave av Vårt Land.Jens Tomas Anfindsen, HRS
Helge Evjen
fortjener en medalje for hans glimrende debattartikkel om folkemordet og den
etniske rensningen i Sudan (Vårt Land, 19. september 2007). På ett punkt ønsker
jeg imidlertid å supplere Evjens analyse av hvorfor FN, Vestens myndigheter og
vestlige humanitære organisasjoner ofrer så liten oppmerksomhet på denne,
kanskje vår tids største humanitære katastrofe. Evjen antyder at dette kan
skyldes ”europeisk egeninteresse for sikring av oljeforsyning”. Og ja, vestlig
tørst etter Sudans antatt 200 milliarder fat med oljereserver er nok ett moment
i dette. Men for å få tak i hele bildet, trenger vi å løfte blikket opp fra et
rent materielt perspektiv og over på visse globale og ideologiske
konfliktlinjer.
Fra 1955 til i
dag er anslagsvis 3 millioner sudanesere fra den afrikanske urbefolkningen
myrdet, de fleste av disse kristne, og 5 millioner drevet på flukt.
Omstendighetene rundt dette er de grovest tenkelige, med regulære massakre og
voldtektskampanjer som regel snarere enn unntak. Millioner er blitt lemlestet,
torturert og/eller solgt som slaver. For å forstå hvorfor dette likevel ikke
vekker på langt nær den samme harme som Israels sikkerhetsgjerde innen
organisasjoner som, si Kirkens nødhjelp, må vi ta i betraktning hvem som er
overgriperne her, nemlig muslimske arabere fra Nord-Sudan.
Den
internasjonale humanitærindustri, enten den foregår i FNs, statens eller
Kirkens regi, er preget av en særegen felleskultur med sterk venstrepolitisk
slagside. Denne felleskulturen kjennetegnes ved at den analyserer verden i
kategorier hentet fra marxistisk klasseanalyse, hvilket, i de siste tre-fire
årtier, har gitt opphav til en ganske monoman interesse for nord-sør
perspektivet på internasjonale konflikter – polemisk beskrevet som
”third-worldism”. I dette perspektivet representerer Vesten den utbyttende
overklasse, ”makta”, mens Den tredje verden tildeles rollen som undertrykt
offer; en dramaturgi vi også gjenfinner i den kristensosialistiske
frigjøringsteologi.
Dette
perspektivet på verden har gitt opphav til et forunderlig kulturkompleks hos
humanitærindustriens forvaltere, nemlig at Vesten eller vestlige aktører
tilskrives moralsk ansvar, og dermed potensielt skyld, for sine handlinger,
mens ikke-vestlige aktører ikke gjør det. På hjemmebane kan vi gjenfinne denne
holdningen i en del dobbeltmoralske anomalier, slik som at hvite nordmenns vold
mot mørkhudede gjerne kategoriseres som rasisme, mens mørkhudedes vold mot
hvite nordmenn, noe som faktisk forekommer langt hyppigere, ikke gjør det. Den
samme dobbeltmoralen finner vi også anvendt på internasjonale forhold, og heri
ligger nøkkelen til å forstå hvorfor Vestens godhetsfyrster står så apatiske i
møte med de arabisk-islamske overgrepene i Sudan. Muslimer passer simpelthen
ikke inn i den forhåndsdefinerte kategorien for overgripere og undertrykkere.
De bærer ingen skyld i det frigjøringsteologiske frelsesdrama. Muslimer er jo selv
ofre for våre, vestlige synder.
Med israelske
jøder derimot, forholder alt dette seg annerledes. De er jo en del av vårt
eget, judeo-kristne moralske univers, og tilhører dermed gruppen av dem som
bærer verdens synder. Når vi klandrer dem for palestinernes lidelser, klandrer
vi også oss selv, gjør bot for egne synder og fremmer vår egen,
kristensosialistiske gjerningsrettferdighet. Jødene og vi, vi har skyld. Fryktelig
mye skyld. Men i Sudan er det ingen skyldige å skylde på. Sudan er bare en
katastrofe.