 Nabintu Herland
|
Det er i Aftenposten.no lørdag at religionshistoriker Hanne Stine Nabintu Herland tar et ramsalt oppgjør med det hun kaller rasisme mot hvite. Hun hevder at ambulansesjåførene som ikke opptrådte korrekt overfor Ali Farah i Sofienbergparken blir utsatt for et hysterisk hardtslående angrep – der kilden ensidig er ”det illsinte selskapet ledet av en til de grader rasende Kohinoor Nordberg.”
Det er nok flere enn Herland som har reagert på det uforsonelige sinnet til Nordberg, et sinne som fikk Nordberg raskt til å kreve ambulansesjåførenes avgang, ja, til og med sykehusdirektøren burde gå, freste Nordberg. Selv om alle kan forstå Nordbergs frustrasjon over å ikke øyeblikkelig få den hjelp hun trengte, er det noe med hva en kan tillate seg å kreve. For som Herland riktig konstaterer fikk Farah førsteklasses behandling, om enn starten ikke gikk etter boka. Men i ettertid blir en sittende igjen med et bilde av at Nordberg forventer respekt og forståelse, men at hun selv ikke er villig til å gi det, slik som Herland påpeker.
Samtidig viser Herland til Nelson Mandelas strategi i sin tid: Nemlig å vise storhet gjennom å heve seg over urett.
Det er lett å glemme at dersom han hadde kylt de hvite rasistene rett inn i cellen på Robben Island, hadde han vært skyld i nøyaktig den samme rasisme som dem. Mandela oppmuntret til forsoning heller enn skyttergravsposisjonering. Nettopp derfor hyller en hel verden ham fortsatt, skriver Herland.
Jeg slutter seg til Herlands vurdering om at skal vi ”reell rasisme til livs, må enhver ydmykelse uansett rasetilhørighet slås ned på. Så lenge den nærmest totalitære holdningen hos konsensussamfunnet opprettholdes ved at en hvit mann kan hakkes i fillebiter, mens en mørk tas på med silkehansker, videreføres den norske rasismen til neste generasjon.”
I tillegg vil jeg legge til at ett av de største svikene vi kan gjøre i kampen mot rasisme, er å handle, eventuelt ikke handle, ut fra frykten for misforståtte konsekvenser. Som eksempel tjener følgende historie, formidlet meg av en bekjent, som også er sykepleier: Bare dager etter Sofienbergpark-hendelsen ble hun stoppet i sitt nærmiljø av en svært stresset engelsktalende sjåfør. Sjåføren forklarte at hun hadde plukket opp en fødende somalisk kvinne, men hun hadde ingen idé om hvor nærmeste sykehus var. Sykepleieren kunne med et raskt blikk konstatere at dette ikke var tiden for verken å forklare eller annet, hun befalte sjåføren om å stå i ro og dro opp mobilen og ringte etter ambulanse. Hennes beskjed til nødtelefonen var adressen og at hun hadde en somalisk fødende kvinne … da så hun blålysene, som hun forklarte det. Hennes beske kommentar til meg var følgende: Skal du raskt ha ambulanse, ja, da er det bare å si somalisk, så er den der.
En slik utvikling er heller ikke bra.