Hva ville skjedd hvis disse hendelsene hadde hatt omvendt fortegn? Hvordan ville reaksjonene ha vært dersom SU-leder Kirsti Bergstø ble banket opp av skinheads etter en skoledebatt i Hokksund der hun tok til orde for økt innvandring? Eller hvis Torbjørn Røe Isaksen (Unge Høyre) rettet pekefinger mot ”småtjuver og innvandrere” eller et aldri så lite sleivspark til ”Hassan og gjengkameratene hans på Tøyen”? Vi mistenker at rasismestempelet ville smelt over desken i norske redaksjoner, og dét like opp i lederspaltene.
Men hvorfor er grove overgeneraliseringer og nedsettende karakteristikker greit når de rettes mot hvite mennesker, mens dette ikke er greit når de rettes mot mørkhudede? Visse politiske miljøer i Norge liker å tro at de vokter ukrenkelige og universelle prinsipper om respekt og ikke-diskriminering. Men hvorfor viser ikke disse miljøene noen iver for å opprettholde de samme prinsippene når det gjelder diskriminering av hvite nordmenn, ikke minst hvite menn eller rikinger? Det kan se ut som om mange på den politiske venstresiden ikke har noen reell forpliktelse på prinsipper i det hele tatt, men at de bare er ute etter å beskytte sine klientgrupper. Tilsynelatende handler dette om at venstresiden har tatt parti med visse grupper som den anser for svake og imot visse grupper som den anser for sterke (minoriteten versus majoriteten). Så mye for prinsippene.
Det er mye som tyder på at vernet mot offentlig trakassering forvitrer. Grensene for dette flyttes i takt med at spenninger mellom grupper i samfunnet øker. Rektor og lærere ved Ulsrud videregående skole, for eksempel, ser ikke ut til å ha følt noe ansvar for å fordømme den rasistiske trakassering av vestkantungdom som fant sted under ovennevnte skolemøte. Kanskje anser de til og med at det ligger en form for demokratisk trening i dette at innvandrerelever stimuleres til forakt for vestkantsegmentet av den norske befolkningen, et slags maktkritisk emansipasjonsprosjekt? Vel, forhåpentligvis vil lærerne ved Ullensrud kjenne sitt ansvar neste gang en gjeng innvandrerungdommer raner og banker opp en rik vestkantgutt. Og når vennene hans tar hevn. Og når de hevnede så angriper de hevnende. Og disse igjen hevner. Og så videre.