Rita Karlsen, HRS
Dagens kronikk i Aftenposten av Nina F. Grünfeld er tankevekkende. Nina Grünfeld er datter til nå avdøde Berthold Grünfeld, og hun forteller i dag om hatefull brev og trusler som familien mottok. Og om hennes far som leste dem høyt, påpekte konkrete feil i dem, også relatert til at avsenderen ikke klarte å skrive deres etternavn riktig, hvorpå han fnysende brente dem. Nina Grünfeld forteller at hun lenge trodde hatet rettet mot dem var knyttet til farens offentlige rolle. Men det viktigste – det gjorde noe med henne, uansett.
Da synagogen i Oslo ble beskutt i fjor, ble Berthold kontaktet av politiet og fortalt at han sto øverst på likvidasjonslisten. Berthold og hans slagrammede kone måtte av sikkerhetsgrunner forlate hjemmet sitt, og Berthold ble utstyrt med trygghetsalarm. Nina Grünfeld skriver:
Trusselen min far mottok sist høst gjorde både ham og familien opprørt. Det var som om verden var blitt farligere. De gale var galere, og ekstremistene fortonet seg mer ekstreme. Dessuten var han blitt en gammel mann og min mor Gunhild slagpasient. For dem var det en belastning ikke å kunne bo hjemme, ikke å kunne sove i egne senger.
Som datter ble jeg rasende. Det opplevdes som dypt urettferdig og provoserende at mine foreldre kunne bli terrorisert av kriminelle unge menn og at politiet ikke hadde ressurser til å sikre dem. Å oppleve slike trusler, det gjør noe med en.
Personlig kjenner jeg sorg over det Nina Grünfeld skriver. Jeg kjenner sorg over at Norge i 2007 ikke klarer å ivareta borgerens sikkerhet på en bedre måte enn at de som utsettes for trusler må være de som må flykte eller gjemme seg. Det er de truede som må ta sine forhåndsregler og får innskrenket friheten sin. Jeg er enig med Nina Grünfeld; det oppleves dypt urettferdig og provoserende.
Men jeg vet ikke om jeg liker det tegneren Lars Vilks gjør heller. Etter at Vilks tegnet Muhammed som en hund (gjerne for meg), har han mottatt svært så konkrete drapstrusler.
Jeg fikk en SMS senest for noen dager siden. Der sto det at jeg skulle få halsen kuttet over og at jeg skulle blø i hjel som en hund. De varierer ikke tema så mye, sier Vilks til Aftenposten.no.
Vilks nærmest latterliggjør drapstruslene som rettes mot han, og sier det er drapstruslene og de internasjonale reaksjonene som er hans egentlige kunstverk:
Mange tror at det er Muhammed-tegningene som er kunsten. Men det er de internasjonale reaksjonene og drapstruslene mot meg som er mitt kunstprosjekt. Presidenten i Iran er min skuespiller, og han spiller godt. Også al-Qaida er aktører i dramaet, sier Vilks.
Indirekte er jeg altså med på Vilks kunstprosjekt, fordi også jeg har en reaksjon. Men jeg vil ikke delta i et spill eller kunstprosjekt som har drapstrusler eller andre trusler som en ingrediens. Nettopp denne trusselkulturen opplever jeg som burlesk, antidemokratisk, hemmende for både ytringsfriheten og andre friheter, og som Nina Grünfeld sier – trusler gjør noe med en. Og jeg vil legge til: i alle fall bør trusler gjøre det.
Derfor er det med en stigende uro at jeg registrerer at meningsmotstand i Norge uttrykkes i trusler. Være seg om det gjelder motstand mot karikaturer av Muhammed eller når Dagbladets Marthe Michelet i debatt med Hege Storhaug, sier at Storhaug må stanses, at hun er ”det største demokratiske problemet vi har nå”, at Storhaug har hatefull forakt osv. Da lurer jeg på om Michelet forstår selv hva hun signaliserer. Budskapet er – bli kvitt’a. Vil virkelig Michelet og andre som bruker slike debattknep at trusler skal bli en legitim og anerkjent del av debattkulturen, eller er dette deres ”kunstprosjekt”? Det burde uansett gjøre noe med dem.