63 prosent av unge innvandrere fra Tyrkia, Pakistan, Somalia, Libanon og andre ikke-vestlige land finner nå ektefeller i Danmark. For noen år siden var situasjonen det motsatte, skriver Jyllands-Posten.dk.
I 2001 hentet 67 prosent av førstegenerasjon og etterkommere (andregenerasjon) fra ikke-vestlige land ektefeller i utlandet. Mønsteret var altså det samme som vi har i Norge – om lag to av tre henter ektefelle fra foreldrenes opprinnelsesland. Men etter at 24-årsregelen og tilknytningskravet ble innført i Danmark, er denne andelen falt til 37 prosent. Med andre ord gifter nå 63 prosent, om lag to av tre, seg med en person som allerede bor i Danmark. Av disse ekteskapene er omkring 24 prosent med en etnisk danske, mens 29 prosent giftet seg med en innvandrer bosatt i Danmark. I underkant av 10 prosent giftet seg med en etterkommer.
Ifølge professor Eskil Wadensjö tyder mye på at det er virkningene av den tidligere omstridte 24-årsregelen som har fått gjennomslag i Danmark. For nå er ikke denne regelen særlig omstridt lengre. For noen dager siden kom det frem at SF er klar til at akseptere 24-årsregelen, vel og merke hvis det viser seg at den beviselig forhindrer tvangsekteskap. Dermed følger de etter De Radikale, som har foretatt et historisk kursskifte ved å akseptere 24-årsregelen som grunnlag for en SR-regjering. Sosialdemokratene er av en annen mening. De vil beholde regelen selv om den ikke påviselig reduserer tvangsekteskapene. For dem er det nok at den reduserer antallet familiegjenforeninger. I Norge er som kjent aldersgrense for familiegjenforening forkastet i forslaget til ny utlendingslov, ikke minst på grunn av det rød-grønne regjeringssamarbeidet, der særlig SV kjører på med alle bremser inne.
For kort tid siden kom det også frem at unge innvandreres ekteskapsmønster har avgjørende betydning for deres utdanningsmuligheter. Denne undersøkelsen omfattet 44 000 unge innvandrere i Danmark, og professor ved Aarhus Universitet og Anvendte Kommunal Forskning, Helena Skyt Nielsen, mente dette skyldtes 24-årsregelen.
Professor Skyt Nilsen er heller ikke i tvil om at regelen har medført til færre ufrivillige ekteskap, og hun avviser at det er noe behov for en omfattende undersøkelse av virkningene av regelen:
Jeg mener ikke, at der er brug for nogen omfattende undersøgelse af, hvordan 24-årsreglen virker. Det er jo i sidste instans et politisk spørgsmål, om reglen kan forenes med ens værdigrundlag eller ej. Tidlige ægteskaber og tvangsægteskaber er blevet gjort mere besværlige, og derfor er jeg ikke i tvivl om, at omfanget af disse er mindsket.
At ekteskapsmønsteret har endret seg så raskt, på knappe fem år, må kunne kalles en dramatisk forandring. Så kan selvsagt vårt eget Statisk sentralbyrå fortsette å hevde at innvandrere er lik etnisk norske på alle områder – også ekteskapsmønsteret – og at de (ubetydelige?) forskjeller som tross alt eksisterer vil ”gå seg til over tid”. HRS kan derimot enda ikke fatte at norske myndigheter er så lite villig til å innføre effektive tiltak som vil forhindre at ufrivillige ekteskap inngås. For de har da selv innrømmet at de vet at mange av ekteskapene ikke er frivillige, men de gjemmer seg bak at vi må etablere et enda bedre hjelpeapparat. Jeg skulle likt å møte den norske politikeren, om den så het Jens Stoltenberg, Bjarne Håkon Hanssen, Kristin Halvorsen eller Åslaug Haga, som var villig til å ofre sine egne barn i dette spillet – i tro på at de ville få ”god nok” hjelp etterpå.
At 24-årsregelen og tilknytningskrav i tillegg har en gevinst hva gjelder de unges muligheter til å ta høyere utdanning, synes heller ikke å gå nevneverdig inn på våre makthavere. Er vi redd for å miste drosjesjåførene, hjelpepleierne, butikkansatte eller andre yrkesgrupper som politikerne gang på gang hevder ”holder Norge i gang”. Kanskje de samme personene heller ville fått muligheten til realisere et helt annet potensial? Men da måtte vel Norge AS hente inn et nytt mannskap som kunne ta seg av de jobbene som det heter at vi ikke vil ha selv? Jeg begynner så smått å forstå regjeringens og andre sentrale politikeres motstand mot å innføre effektive tiltak mot ”familiegjenforeningens” inhumane åpne dør til Norge.
Ja, money talks. Men det gjør forhåpentligvis velgerne også.
Les også Minervas mer poltiske analyse basert på de nye undersøkelsene