Jens
Tomas Anfindsen, HRS
Ett
av de viktigste argumentene til både Høybråthen (KrF) og Sponheim (V) er at de
står for langt unna Frp hva gjelder holdninger til det flerkulturelle Norge.
Sponheim har sagt at Venstre ikke engang har øyenkontakt med Frp hva gjelder
innvandrings- og integreringspolitikken. Ifølge Høybråten vitner Frps
innvandringspolitikk om ”et annet menneskesyn” (!) enn det KrF har.
Frp
sin innvandrings- og integreringspolitikk gjøres til pest og kolera av de
fleste partier i Norge, men det kan nok settes spørsmålstegn ved sakligheten i
slike beskrivelser. HRS har ikke mulighet til å bedømme de moralske motivene
for Frps restriktive holdning, men på en rekke punkter er deres politikk
anvendelig, og faktisk langt mer human og nestekjærlig i sine konsekvenser enn hva
dagens politikk er. Dette fremgår klart av de empiriske resultater fra den
danske utlendingspolitikken, som jo ligger tett opp til Frps anbefalninger. At
venstresiden i norsk politikk ikke engang vil vurdere (i alle fall ikke
offentlig) de svært positive erfaringene fra Danmark, er likevel helt
forståelig. Venstresiden har i alle år beskrevet innvandringen som et udelt
gode, og har gjort sitt ytterste for å unngå offentlige debatt om dens negative
konsekvenser, noe det norske folk i økende grad begynner å mislike. Den
sittende regjering har intet mindre enn alt å tape på øket offentlig bevissthet
og debatt rundt innvandringskomplekset.
På
den ene siden betyr sentrumspartienes fornyede og klare avstandstagen til Frp
at ethvert alternativ til den sittende regjeringen svekkes. Enn så lenge gir dette
regjeringen ro til å videreføre sitt inhumane og urealistiske
innvandringsprosjekt, og til fortsatt skjønnmaling og fortielse av
innvandringens følger. Slik sett kunne Sponheims og Høybråtens medieutspill de
siste dagene vært diktert fra Martin Kolbergs partikontor. På den annen side
risikerer sentrumspartiene nå å isolere seg i en fullstendig irrelevant politisk
posisjon. All den tid det ikke foreligger noe selvstendig sentrumsalternativ,
vil sentrumspartiene de facto være tvunget til å støtte enten en
borgerlig eller en sosialistisk regjering – å la være å støtte det ene alternativet
er å støtte det andre – og spørsmålet ved neste (og de neste) valg blir da om sentrumsvelgerne
vil si seg fornøyd med å stemme på partier som ikke er knyttet opp mot noe
regjeringsalternativ, men som likevel har lovet å holde sosialistene ved makten.
At sentrumspartiene skal kunne kultivere denne type ”nøytralitetspolitikk” uten
betydelige velgertap, virker usannsynlig.
Med forbehold
om at det er vanskelig å forutsi fremtiden, har HRS en forsiktig og begrunnet
mening om hvilken vei den påfølgende velgervandringen vil ta, på litt sikt. Vi
tror at velgerne er på vei mot og vil bevege seg enda mye mer mot borgerlige,
politiske løsninger i tiden fremover. Ikke det at folk ønsker turbokapitalisme.
Langt ifra. Men sosialistene er i grov utakt med virkeligheten innen visse
sentrale, politiske områder som berører folks liv og hverdag på en dyptgripende
måte, og ikke på noe felt er dette mer tydelig enn innen utlendingspolitikken. De
negative konsekvensene av dagens
innvandringspolitikk, integreringsfiaskoen på både det samfunnsøkonomiske og
sosiale plan, omseggripende problemer med vold, kriminalitet og gettodannelser
som følge av ikke-vestlig innvandring ved henteekteskap, forringet læringsmiljø
i skolene, alt dette vil fremtvinge et politisk stemningsskifte, tror vi. De partier
som spiller på lag med virkeligheten, vil være best posisjonert til å fange inn
den påfølgende velgerbevegelsen. Med mindre den sittende regjering foretar en
radikal kursendring, vil folk søke mot et borgerlig og innvandringsrestriktivt
politisk alternativ, akkurat slik vi så det skje i Danmark.
Frem til 2001
hadde det danske Socialdemokratiet sammen med de multikulturelle rosemalerne
blant sosialistene og de kulturradikale, ført en åpen dørs politikk i så mange
år at knapt en eneste vanlig borger lenger kunne unngå å observere at denne
politikken var i ferd med å splitte opp befolkningen i parallelle samfunn,
langs etniske grenser. Tilliten til Socialdemokratiet var ristet i fillebiter.
Etter det danske folketingsvalget i 2001 måtte Socialdemokratiet og de radikale
(SR-regjeringen) overlate regjeringskontorene til det verdiliberale partiet
Venstre og de Konservative (VK-regjeringen), som lovet kontroll over
innvandringen. SR-regjeringens tap forklares først og fremst med at de ikke
klarte å håndtere denne utfordringen. Selv forklarte daværende utenriksminister
Mogens Lykketoft tapet ved at de ”kom for sent i gang med å ta hånd om
utlendingspolitikken”.
HRS forventer
at noe tilsvarende vil skje i Norge. Dagens innvandringspolitikk har ikke
støtte i befolkningen. I en meningsmåling som ble utført av Sentio for
Klassekampen, i januar i år, kom det frem at 71 prosent sier ja til
aldersgrense for henteekteskap, 13 prosent sier et klart nei, mens drøye 16
prosent er i tvil. Dette betyr at syv av ti støtter en aldersgrense, to er i
tvil, mens bare en sier nei. Støtten til aldersgrense har flertall i alle
partier, alle aldersgrupper, alle inntektsgrupper og alle landsdeler. Dette
burde være et tankekors for enhver som støtter dagens politikk. Men enda
viktigere enn den nåværende folkemeningen, er at dagens innvandringspolitikk
heller ikke har det minste med verken humanisme, valgfrihet eller kristen
nestekjærlighet å gjøre, noe som bare blir stadig tydeligere for de aller
fleste. HRS tror at folkelig innsikt i og erkjennelse av hva som foregår på
utlendingsfeltet vil bli en voldsom vippepinne allerede ved neste stortingsvalg,
og enda mer så i 2013.
For dagens
innvandringspolitikk er både kynisk, inhuman og ukristelig. Den styrker
klanshøvdingene og undertrykkende, kjønnsfascistiske krefter. Den styrker de
religiøse ekstremistene og den fremmer økende islamistisk innflytelse i Norge.
Den styrker krefter som forakter likestilling, og som motarbeider vennskaps og
kjærlighetsbånd på tvers av kultur og religion. Dagens politikk medfører en rå
utbytting av unge gutter og jenter, som brukes som levende visa i et kynisk
spill om makt, penger og norske velferdstjenester. Dagens innvandringspolitikk
har som konsekvens at tusenvis av unge nordmenn med minoritetsbakgrunn hvert år
giftes bort mot sin vilje, med bruk av fysiske og psykiske tvangsmetoder. Unge
jenter tvinges i ekteseng, sperres inne, holdes hjemme og behandles som
oppdrettskveg; noe som i sin tur sikrer nye norgesvisa til nye fettere i hjemlandet.
Dette er Norges såkalt humane innvandringspolitikk, og det er angivelig på
grunn av kristen nestekjærlighet og et kristent menneskesyn at KrF støtter opp
under denne praksisen og ikke ser seg i stand til å samarbeide med dem som
ønsker å sette en stopper for den. Det handler om menneskesyn, må vite!
Venstre og KrFs
kategoriske reservasjon mot borgerlig samarbeid svekker muligheten for et
borgerlig regjeringsalternativ på kort sikt. Slik sett fungerer Sponheim og
Høybråten som nyttige idioter for den sittende regjering og for dem som ønsker
å legge lokk på innvandringsdebatten. På litt lenger sikt, og ikke nødvendigvis
så veldig lang, kan dette imidlertid medføre at sentrumspartiene kveler seg
selv og sender sine velgere over til partier som tar innvandringen på alvor. Hvis
det er dét som må til for å fremme humanitær reform av norsk
innvandringspolitikk, så er dette gode nyheter.