Rita Karlsen, HRS
På dagens Document.no har Hans Rustad sett nærmere på det han definerer som ”Jakten på Hege Storhaug”. Han skriver:
Marte Michelet rykket først ut og hengte hat-merket på Hege Storhaug. Dette er en god gammel stalinistisk praksis. Man sier at noen sprer hat, men i virkeligheten er det en måte å skille ut byttet på, slik at mobben kan overfalle det.
Mobb-mobilisering er også en innøvd praksis i muslimske kretser. Det er derfor bare logisk at muslimske jenter følger opp og ikke bare tar avstand fra Storhaug – debatt er lov – men (man) brennmerker henne. Undertittelen på Iffit Qureshis innlegg i Dagbladet idag er (undertittel bare i papirutgaven): ’- Storhaug er den største trussel mot demokratiet.’
Men Rustad (og mange med han, hvis vi tar høyde for tilbakemeldingene både til HRS og Storhaug) synes nivået på det som kunne vært en debatt, blir for svakt. Rustad sier:
Det er en barnslighet i argumentasjonen som stenger for debatt. Motstanderen skal skyves utfor, og egne argumenter svinger mellom det selvrefererende (Gud vil det) og det postulerende – hijab er selvvalgt og frigjørende.
Det er den siste varianten Qureshi kjører på: Hijab er muslimske kvinners mulighet til å komme inn i arbeidslivet og ta utdannelse. De følger samme vei som sine norske søstre på 60-70-tallet. Dette er kvinnefrigjøring. Det er Storhaug som er totalitær som vil forby hijab.
Men det vil ikke Storhaug. Det er typisk at Qureshi må fremstille henne feil.
Som Rustad riktig påpeker har ikke Storhaug tatt til orde for noe totalforbud av hijab. Det er heller ikke noe nytt at motstandere fremstiller henne feil. Grunnen til dette tror jeg nettopp er at de er ”motstandere”, og ikke det de burde vært: meningsmotstandere. Det synes ikke som mange av motstanderne leser hva Storhaug faktisk formidler; de baserer seg på hva de tror hun har sagt eller hva andre sier hun sagt, være seg så hinsides som det bare måtte være. Da er det ikke så underlig at disse motstanderne klarer seg så dårlig i radio- og tv-debatter med Storhaug, de sitter ikke inne med kvalifiserte meninger som imøtegår Storhaugs meninger. De tar mannen og ikke ballen, og blir direkte uredelig – som må kalles uheldig om man har ambisjoner om å være en sentral aktør i offentlig debatt. Ett slående eksempel på dette så vi demonstrert av Martine Aurdal (redaktør NY Tid) i siste ”Nytt på nytt”. I en av oppgavene til ”Hvem skal ut?” dukket et bilde av Hege Storhaug opp, og en mildt sagt fortvilet Aurdal gjorde desperate forsøk på å få henne ut. Til slutt brast det for Aurdal: – Jeg VIL ha Hege Storhaug ut!!! Men akk, løsningen var ikke det.
For andre synes det ”enklere” å skriftlig redegjøre for sin motstand, ikke bare fordi man kan søke bistand, men fordi man selv kan påstå hva Storhaug står for, og ta til motmæle mot det. Det er utrolig pinlig, noe som dem som setter seg sammen og definerer sin egen virkelighet ikke vil oppdage. Men mer virkelig blir den ikke.