Av Jens
Tomas Anfindsen, HRS
muslimer og kristne ikke holder fred, kan ikke verden leve i fred. Med de
fryktelige våpnene i den moderne verden og muslimer og kristne sammenvevd over
alt som aldri før, kan ingen side alene vinne en konflikt mellom over halve
jordens befolkning.
Dette skriver de muslimske skriftlærde
i oppropet som de har sendt til kristenledere fra hele verden (oppropet på pdf-fil her; les mer om saken i
Vårt Land).
Generalsekretær i Det Europeiske Rådet for religiøse ledere,
Vebjørn Horsfjord, ser svært lyst på muslimledernes utspill:
Svært verdifullt. Hele den
kristne verden kan ta dette til seg som en utstrakt hånd. Dagens samtale mellom
muslimer og kristne preges gjensidig av negative stereotypier, og dette
initiativet bryter gjennom den veggen.
Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Olav
Fykse Tveit, er også optimistisk:
Kristne kirkeledere skal hilse
dette velkommen. Det er interessant hvordan de muslimske lederne her forsøker å
definere en felles grunn for muslimer, men det er et viktig poeng at dialogen
mellom kristne og muslimer ikke bare skal foregå på premissene om at vi er
enige. Vi går ikke inn i dialogen fordi vi er enige, men fordi vi har noe å ta
tak i.
Også oslobiskop Ole Christian Kvarme betrakter brevet som
”et godt utgangspunkt for dialog” og håper at utspillet vil få positive
virkninger i land der kristne forfølges av muslimer.
HRS har lest dokumentet, og også vi er positive.
Moderat positive riktignok. Det finnes en del uklarheter og flertydigheter som den
videre dialog rundt dette utspillet bør avklare, før vi gir full applaus.
Dokumentet tar til orde for at “det dobbelte
kjærlighetsbudet”, kallet til å elske Gud og sine medmennesker, er
felles for de to religionene, og at dette utgjør et tilstrekkelig grunnlag for
fredelig sameksistens.
The basis for this peace and understanding already
exists. It is part of the very foundational principles of both faiths: love of the
One God, and love of the neighbour. These principles are found over and over again in the
sacred texts of Islam and Christianity. The Unity of God, the necessity of love
for Him, and the necessity of love of the neighbour is
thus the common ground between Islam and Christianity.
Dette
virker fornuftig. Hvis det dobbelte kjærlighetsbudet følges, vil alle mennesker,
uansett religion, kunne leve sammen i fred. Imidlertid, i forlengelsen av dette
kallet til å finne et ”felles ord” mellom muslimer og kristne, siterer
brevforfatterne et historisk omstridt koransitat innen kristen-muslimske
forbindelser:
Say: O People of the Scripture! Come to a common word
between us andyou: that we shall worship none but God, and that
we shall ascribe nopartner unto Him, and that none of
us shall take others for lords besideGod. And if they turn away, then say: Bear witness
that we are they whohave surrendered (unto Him). (Aal
‘Imran 3:64).
Det blir et springende punkt her om kristen
treenighetslære kan sies å stå i motstrid til det islamske kravet til enhetlig gudsbekjennelse.
Skal dette forstås dit hen — slik Tron Ali Linstad har tatt til orde for — at
bare ”kristne” som egentlig ikke tror på Jesu guddommelighet kan sies å være
sant gudstroende, fra et islamsk perspektiv sett? Må kristne bli ebionitter
eller arianister for å for å kvalifisere som monoteister i muslimenes
øyne? I denne sammenheng er det uklart hva brevskriverne legger i dette med at vi skal
ikke tilskrive Gud noen ”partner” (”Vi gir Ham ingen medguder” heter det
i Eivind Bergs norske oversettelse). Om dette skriver forfatterne av oppropet:
Clearly, the blessed words: we shall ascribe no
partner unto Him relate to the Unity of God. Clearly also, worshipping none but
God, relates to being totally devoted to God and hence to
the First and Greatest Commandment.
Men dette er flertydig. Kristne tilber ikke bare Gud Fader,
men også Jesus Kristus og Den Hellige Ånd. Selv om kristne antar at disse lever
i enhet med Faderen, så er ikke de tre personene i treenigheten identiske.
Spørsmålet blir altså om islam anerkjenner trinitarisk kristen gudstro som
monoteistisk, eller om de kristne må gi fra seg Kristus-troen og Hellig-Ånds-troen
for å leve opp til muslimenes forventinger til det å finne ”et ord som vi har
felles”. Det aktuelle brevet er uavklart på dette punktet.
Islam er ikke imot de kristne så lenge de kristne ikke er
imot islam, skriver brevforfatterne, og viser til en annen kjent koransure:
As Muslims, we say to Christians that we are not
against them and that Islam is not against them—so long
as they do not wage war against Muslims on account of their religion, oppress them and drive them out of their homes, (in accordance with the verse of
the Holy Qur’an [Al-Mumtahinah, 60:8] quoted above).
Men også dette er flertydig. Hvis man her bare mener at
muslimer har rett til selvforsvar mot krigføring, vold og overgrep, så er passasjen helt uproblematisk. Men hva ligger i ”dem som ikke bekjemper dere for
religionens sak” (Eivind Bergs oversettelse av sure 60:8)? Undertegnede har observert
muslimske rettslærde utlegge dette på en slik måte at det omfatter alle som på
et eller annet vis – også fredelig vis – motsetter seg islams utbredelse.
Rasjonalet bak dette har da vært en tanke om at islam utgjør naturtilstanden
for ethvert menneske og ethvert samfunn, og at det å legge hindringer i veien
for den naturlige realiseringen av denne tilstanden er ensbetydende med å
krige imot islam. Hvis det er noe slikt som menes, og undertegnede tror ikke det
er noen uvanlig islamsk forståelse av denne suren, så er dette selvfølgelig dypt
problematisk. Det er å håpe at videre dialog kan avklare denne uklarheten.
For øvrig kan det være vel verdt å merke seg Robert Spencers kommentar til muslimledernes fredsbrev:
My immediate impression is that while saying it
wants to build on common ground, the letter (amid copious Qur’an quotes) never
mentions Qur’an 5:17, which says that those who believe in the divinity of Christ
are unbelievers, or 4:171, which says that Jesus was not crucified, or 9:30, which says that those who believe
that Jesus is the Son of God are accursed, or 9:29, which mandates warfare against and
the subjugation of Jews and Christians. It would seem to me that verses like
these would need to be addressed in some way, even if only to give them some
benign interpretation, if there is to be any true and honest dialogue.
Undertegnede sier seg 100 % enig med Spencer i det
ovenstående. Skal det finnes en troverdig kristen-muslimsk dialog, er det
avgjørende at man kan få presentert en koherent islamsk-teologisk
fortolkningsramme som annullerer eller setter ut av kraft de mange koransurene
som tar til orde for forfølgelse av blant andre kristne og jøder. Det virker
lite klokt å bare feie disse passasjene under teppet. Jøder og kristne trenger
en eller annen form for forsikring om at muslimene ikke har tenkt til å ta
”sverdsurene” på alvor. Det ville være til stor hjelp dersom man ikke bare
hoppet bukk over dette aspektet ved Koranen, slik forfatterne av det aktuelle
oppropet gjør, eller fremstilte dem som bekymrer seg for sverdsurenes eksistens
og Muhammeds krigerske historie som ”islamofober”, slik en del aktører på den
politiske venstresiden gjør. Det ville være mye bedre dersom man heller kunne opplyse
oss i en innen-islamsk, normativ teologisk forklaringsmodell for hvordan man kan være
troende muslim, med Koranen og sunna som norm for liv og lære, uten å føle seg
forpliktet til å følge Koranen og Muhammeds befalinger om å føre hellig krig
mot de vantro inntil islam blir den eneste religion (jf. Koranen 8:39). Det er
litt skuffende, nesten utrolig, at 130 muslimske skriftlærde som går sammen om å produsere et
fredsopprop stilet til kristne, ikke behandler et så åpenbart vesentlig emne.
Ja og forresten, hvorfor har ikke brevforfatterne strakt ut en forsoningens hånd til jødene også?