Rita Karlsen, HRS
Sjelden har jeg lest en tynnere rapport som påberoper seg å være ny forskning, enn den professor Aud Talle har levert denne uken. Oppdragsgiveren, Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), burde etter min vurdering øyeblikkelig trekke den tilbake, og be Talle om å grundig gjøre rede for sine faglige metoder og samarbeidspartnere.
Men hvorfor skulle SHdir det? De er jo faglig enige med Talle. Professor Talles konklusjon: Norske jenter lemlestes ikke på ferie i Somalia, og skulle det tilfeldigvære noen så er det knapt en håndfull i løpet av de siste 20 år. Denne konklusjonen passer SHdir fortreffelig – direktoratet er nemlig motstander av at norske jenter underliv skal inngå i helseundersøkelser.
Har SHdir noe å skjule?
Hele onsdag 3. oktober brukte jeg på å få SHdir til å frigi rapporten fra Talle, som de tydeligvis eksklusivt hadde gitt journalist Kadafi Zaman i TV 2 dagen før. For med utgangspunkt i Talles rapport kunne TV 2 samme kveld melde at NRKs reportasje om at minst 185 norsksomaliske jenter var lemlestet i Somalia var intet mindre enn ”Falsk alarm om omskjæring”.
Hva gjelder min egen innsats for å få tak i rapporten, kan det meldes om lang kamp. Etter rundt 20 telefonsamtaler med SHdir, langt de fleste med et hyggelig sentralbord, hadde jeg oppnådd kontakt med fire personer. Men enten kunne de ikke eller så ville de ikke svare på mitt spørsmål. En av SHdir’s seniorrådgiverne hadde en særdeles ufin metode: Hun påsto at rapporten lå på deres nettsted (hvilket den da ikke gjorde) og utover det ville hun ikke gi noen kommentar – og så slang hun på røret. Dette resulterte selvsagt bare i at jeg ringte opp igjen, og et noe forferdet og forvirret sentralbord prøvde å sette meg over til en annen. Men denne personen torde ikke å svare, hun var ny i jobben, formidlet de på sentralbordet. Hun måtte først snakke med rådgiveren som allerede hadde slengt på røret. Så skulle hun ringe meg opp igjen, sa et hardt prøvet sentralbord. Siden har det vært stille fra den kanten.
En slik erfaring kan tirre den mest utirrbare til å utvide sitt nedslagsfelt. Etter hvert som avvisningen ble mer og mer merkbar, ble jeg også mer nysgjerrig. Har SHdir noe å skjule? Jeg ringte derfor opp igjen og ba også om innsyn i prosjektplanen for Talles forskningsprosjekt – og jeg ba om å få finansieringsplanen. Ærlig var jeg også – jeg fortalte rett ut at jeg hadde en følelse av at prosjektet kunne være et rent bestillingsprodukt med slagside. Men nå var vi kommet ut på ettermiddagen, og da kan en selvsagt hevde sin rett til å gå hjem. I går skulle derimot jeg få svar. Og det fikk jeg forsåvidt; litt over klokka 18:00 tikket det inn en e-post som fortalte at «av diverse grunner» kunne de ikke svare meg før i dag. Jeg venter fortsatt, og har nå gitt opp.
Kanskje SHdir tenkte at jeg satt med hendene i fanget og ventet. Det gjorde jeg ikke. Jeg gjorde som man ofte må gjøre når en skal ha tak i noe som statlige aktører prøver å skjule. Man må bruke sine kontakter. Så jeg kan fortelle at Talles rapport for lengst er lest, finansieringen for prosjektet er identifisert og, etter hva jeg kan forstå, eksisterer det ingen prosjektplan for prosjektet.
Midler utbetales uten konkurranse
Ut fra hva jeg har klart å finne kan finansieringen av Talles prosjekt spores tilbake til statsbudsjettet for 2004, relatert til kap. 728 post 21. I brev til Universitetet i Oslo (UiO), ved Aud Talle, ba SHdir om faglig vurdering av holdninger til, og eventuelle praktisering av omskjæring blant berørte grupper i Norge. Prislapp: 195 000 kr.
Summen er kanskje ikke tilfeldig. Etter diverse samtaler, blant annet med dem som til daglig sysler med regler knyttet til offentlige anskaffelser, fremkommer det at i 2004 var grensen for anbudsprotokoll 200 000 kr. Dette forteller oss at SHdir kunne gi UiO v/ Talle et oppdrag på under 200 000 kr, uten at det var krav om å invitere flere forskere eller forskningsmiljøer til å konkurrere om prosjektet.
Men på slutten av året etter, i desember 2005, bevilger SHdir ytterligere 100 000 kr til Aud Talles prosjekt. Nå begynner det hele å bli litt mer uspiselig. For hvis dette er samme prosjekt, som kan avklares med hvilke eventuelle kontrakter som foreligger, tilsier det at SHdir har gitt Talle et forskningsoppdrag på i underkant av 300 000 kr uten at andre forskningsmiljøer har fått tilgang til å tilby sine tjenester. Samtidig har det skjedd endringer dette året, nå skal det ifølge kildene i Doffin være anbudsprotokoll ved en beløpsgrense på 100 000 kr. Slik sett bryter SHdir uansett regelverket, slik jeg tolker dette.
Formål med prosjektet – og hasteendringer?
En ting er finansieringen, en annen ting er Talles formål med prosjektet. Det er ingenting som tyder på at Talle skulle undersøke holdninger og eventuell praktisering av kjønnslemlestelse utover Norges grenser.
Jeg undrer meg derfor over hva som står å lese på SHdir sin hjemmeside, publisert sen ettermiddag 3. oktober. Her heter det:
Her foreligger en foreløpig rapport avgitt til Sosial- og helsedirektoratet av professor Aud Talle ved Sosialantropologisk, Universitetet i Oslo, som en del av forskningsprosjektet «Kvinnelig omskjæring i eksil». Arbeidet ble satt i gang i 2004 i Norge. Intervjuene i Somaliland, Hergeisa og Burao er gjort juli og august 2007. Dette arbeidet er et ledd i Sosial- og helsedirektoratets strategiske arbeid for å få økt kunnskap om og slutt på kvinnelig omskjæring blant personer som bor og oppholder seg i Norge.
Når prosjektet ble omdefinert til ”Kvinnelig omskjæring i eksil” har jeg ikke klart å identifisere. Derfor er det med en viss bismak jeg registrerer at Talles rapport er todelt.
Del 1 av Talles rapport heter ”Kvinnelig omskjæring: holdninger og praksis blant somaliske kvinner i Norge”, og utgjør hovedtyngden av rapporten (side 1 – 21). Del 2 heter ”Survey av omskjærere i Hargeisa og Burao”, og er på knappe fem sider. Og det mest sentrale: Intervjuene i Hergaisa og Borao er gjort juli og august 2007 – det vil si etter at NRK har publisert sin reportasje. En reportasje som også vakte oppsikt i Somaliland.
Man trenger antakelig verken være forsker eller ha bestått grunnkurs i samfunnsvitenskapelige metoder for å skjønne at det er særdeles vanskelig å avdekke svært sensitiv problematikk to ganger på rad med noen ukers mellomrom. For å si det slik: Det var vel heller ingen imamer i Norge som ville sagt det samme til Kadra eller en annen ung somalisk jente med de samme spørsmålene, noen uker etter at programmet var sendt. Det synes derimot professor Talle å tro.
Det var altså i første halvdel av juni at NRK ved journalist Tormod Strand avdekket at minst 185 norsksomaliske jenter i løpet av de tre siste årene er blitt kjønnslemlestet i Somalia. NRKs kilder er omskjærere i Hargeisa, den største byen nordvest i Somalia, kalt Somaliland. Omskjærerne jobber som ufaglærte jordmødre på sykehus og helsestasjoner. NRKs ressursperson i Somalia var jordmorSafia Dualleh Farah, som er oppnevnt av myndighetene i Somaliland for å arbeide mot kjønnslemlesting. På oppdrag fra NRK samlet hun 10 omskjærere, og hevder at hvis hun hadde hatt bedre tid kunne hun ha fått tak i 50 til. De 10 omskjærerne som snakker med NRK levner ingen tvil om at de også lemlester jenter i eksil, herunder jenter som bor i Norge. NRK har for øvrig publisert intervjuene i sin helhet.
Vel så viktig er det at NRKs program skapte sterke reaksjoner, både i Norge og i Somaliland. Noen uker etter at programmet var sendt ble Safia Dualleh Farah oppsøkt av tre norsksomaliske kvinner som ville true henne til taushet. Kvinnene tilhører en norsksomalisk organisasjon, som NRK kjenner identitet til, men som de av en eller annen grunn har valgt å beskytte. Farah forteller at kvinnene ville at hun skulle trekke tilbake det hun hadde sagt til NRK, og fortelle at ingen norsksomaliske jenter blir omskåret i Somalia. Hvis ikke, ville hun miste jobben.
Disse truslene, og tiden de blir gjennomført på, opplever jeg som interessant. For etter hva jeg klarer å beregne betyr det at disse tre norsksomaliske kvinnene truer Farah i samme tidsrom som Talles samarbeidspartnere i Somaliland utfører sine intervjuer av omskjærere. Mitt spørsmål i så måte er: Har disse kvinnene som truer Farah noen tilknytning til Talles prosjekt eller til Talles samarbeidspartnere i Somalia?
Talle forteller i sin rapport at 40 omskjærerne ble intervjuet på somalisk av Talles samrbeidspartnere i Somalia, deretter ble 38 av intervjuene oversatt til engelsk og oversendt Talle i Norge. Når det gjelder utvalget står det i rapporten: ”Omskjærerne ble rekruttert ved at intervjuerne enten besøkte sykehus og mødrehelsesenter (der omskjærere ofte arbeider), gjorde avtaler med dem og intervjuet dem i hjemmene. Andre ble kontaktet gjennom kontaktpersoner i kvarterene der de bodde. Utvalget er tilfeldig valgt.” (side 21).
Hun påpeker deretter at 30 av disse bor og arbeider i Hargeisa, og 10 i Burao, den nest største byen i Somaliland. Hva gjelder andelen omskjærere totalt i Hargeisa sies det at der ”er antatt at antall omskjærere ligger et sted mellom 50 og 70”, der kilden er Talles samarbeidspartner i Somalia, Amina Milgo Warsame. Hvis denne andelen omskjærere er riktig, tilsier det at Talles tilfeldige utvalg (de 38 intervjuene) utgjør 54 til 76 % av samtlige omskjærere i Hargeisa. Hva som gjør Talles utvalg tilfeldig sies det ingenting om, men la oss anta at det betyr at de har intervjuet dem som lot seg intervjue ved oppsøkende virksomhet.
Svarene Talle får av de 38 omskjærerne er at de til sammen har omskåret 125 eksiljenter over en gjennomsnittlig 20 års virksomhetsperiode. Og ingen nevner jenter fra Norge. Dette tallet står i sterk kontrast til NRKs intervju av 10 omskjærere som i løpet av en treårsperiode hevder å erindre omskjæring av minst 185 norsksomaliske jenter.
Noen sentrale spørsmål
For det første; hvis Talles prosjekt har dekket over halvparten av alle omskjærerne i Hargeisa ved et tilfeldig utvalg, som dertil jobber på de samme stedene som NRK har hentet sitt utvalg på, så betyr det enten at i Talles utvalg er ingen av de 10 som var i NRKs utvalg – eller at omskjærerne ikke snakker sant. Spørsmålet er da om de snakker usant til Talles intervjuere eller til NRK?
Relatert til at NRK utfører dette oppdraget noen uker før Talles prosjekt gjør det samme, og at NRKs program skaper bråk i Hargeisa, er det min tolkning at det kan festes mer lit til de som blir intervjuet først enn til de som blir intervjuet når bråket er en realitet. Dette uavhengig av om de samme omskjærerne er i begge utvalgene. Skulle derimot ingen av de 10 som er i NRKs utvalg ha havnet i Talles tilfeldige utvalg, så kan det bety at NRK hadde større treffsikkerhet enn Talle, da i betydning at NRK var spesifikt ute etter omskjære som omskjærer norsksomaliske jenter.
Dette leder meg til mitt andre spørsmål: NRK spør omskjærerne om de har omskåret jenter fra Norge. Talles intervjuere synes ikke å gjøre det (intervjuguiden er ikke offentliggjort). I Talles rapport fremkommer det at omskjærerne selv nevner land. Talle skriver: ”Landene som er nevnt av omskjærerne er England (8 ganger), Arabiske emirater (3), Qatar (1), Saudi Arabia (1), USA (1), Holland (3), Sverige (2), Finland (1), Danmark (2), ‘Europe’ (2). Det faktum at de fleste jentene kommer fra England kan henge sammen med at det er mange nordsomaliere i Storbritannia. Norge er ikke spesifikt nevnt, men de kan så klart gjemme seg i gruppen med uspesifiserte land (i alt 8-10 stykker).” (side 25).
At Norge ikke blir nevnt spesielt ligner mistenkelig på det de tre norsksomaliske kvinnene truet Farah med å si, og vel så viktig:Hvorfor skulle det være noen større (eller mindre) sannsynligheten for at somaliske jenter bosatt i eksempelvis Sverige eller Danmark bli lemlestet i Somalia, mens de som er bosatt i Norge ikke blir det? Ifølge statistikken som Talle selv opplyser om (side 2) så bodde det ved inngangen til 2007 (Talle skriver for øvrig 2006) 19 656 somaliere i Norge. Av førstegenerasjon var 83 % under 40 år og 30 % under 20 år. Av etterkommerne var 86 % under 10 år og kun ti var over 20 år. Somaliere er altså en ung innvandringsgruppe i Norge – og det er mange barn blant dem.
For det tredje: I Talles utvalg dekkes en gjennomsnittlig virksomhetsperiode på 20 år, i NRK er det snakk om de to-tre siste år. Hva er det som gjør at Talle tror at en omskjærer husker rimelig eksakt flere tiår tilbake i tid? Særlig betenkelig blir dette når Talle selv refererer til at omskjærere ikke vet hvor jentene bodde.
Ut fra egen erfaring, både knyttet til arbeid med kjønnslemlestelse og dumping/hjemsendelse av barn til utlandet, er det liten interesse for hvor et barn egentlig bor. Det interessante er ”vestlige penger”. I dette tilfellet tilsier det at det konkrete tallet vil være umulig å fastsette, en omskjærer fører ikke statistikk, de omskjærer for å tjene penger. Og de skjønner sikkert at de ikke må gjøre noe som tilsier at de mister kunder, hvilket bråket etter NRKs reportasje kan ha gjort dem spesielt oppmerksomme på.
Et spill om troverdighet – og helseundersøkelser
Slik sett er jeg også betenkt over Talles konklusjon i rapporten. Hun skriver: ”Denne surveyen viser at det er et relativt lite antall eksiljenter disse omskjærerne omskjærer, og de utgjør bare en liten prosentdel av den totale mengden. Det er også indikasjoner på at etterspørselen fra eksil har gått ned, i og med at tre av omskjærerne sier at de ikke omskjærer eksiljenter lenger.”
Personlig finner jeg det særdeles vanskelig å trekke den konklusjonen som Talle gjør ut fra hennes materiale og metoder. Jeg registrer også at forskning utført i Sverige ikke bygger opp om Talles antagelser. Hvorvidt jenter omskjæres etter at de har immigrert til Skandinavia tas opp i en studie av forskere ved Lund universitet (Elgaali, Strevens og Mårdh 2005). Den bygger på et kvantitativt materiale av 220 nordafrikanske immigrantkvinner (mødre) som alle var omskåret da undersøkelsen fant sted, 76 av kvinnenes døtre som alle var født etter immigrasjonen, og 95 av kvinnenes ektemenn. Av de 220 kvinnene med en gjennomsnittsalder på 20,5 år, var 64 prosent omskåret da de kom til Sverige. Resten ble omskåret da de (som barn) var tilbake i hjemlandet på besøk. Av de 76 døtrene hadde 19 prosent blitt omskåret i tilknytning til besøk i foreldrenes hjemland. (Hentet fra HiO-rapport 2005 nr. 9, side 72).
Talle synes etter min tolkning fullstendig forstokket i sitt syn på kjønnslemlestelse. I det jeg oppfatter som iveren etter å få ned antallet norsksomliere jenter som eventuelt lemlestes under opphold i Somalia, synes hun villig til å gå på akkord med det meste. Talle har tidligere blitt beskyldt for å være kulturrelativist, idet hun sammenlignet omskjæring og piercing, noe som utløste en besk kommentarfra VGs kommentator Hanne Skartveit. Talle ble så opprørt over denne kommentaren at hun stevnet Skartveit inn for PFU, og tapte.
Jeg tror dessverre ikke at denne rapporten som Talle har levert kan betegnes som en forskningsrapport av godt merke. Men Talle selv fornekter seg ikke – verken i rapporten der hun skriver om sin egen fortreffelighet (side 4) eller i kronikk i gårsdagens Dagbladet . Her hevder hun at det var mange som tvilte på NRKs reportasje, ikke minst hun selv, og med henvisning til sitt eget forskningsprosjekt prøver hun å trekke NRKs tall i tvil – og harselerer med journalisters troverdighet:
Når det gjelder et så betent tema som kjønnslemlestelse og en så utsatt gruppe som somaliere i Norge i dag, pålegger det journalister å granske tall og opphavskilder grundigere enn det ser om som det er gjort i dette tilfellet. Det påligger også de politiske myndigheter å utøve en viss profesjonalitet selv når temaer som kjønnslemlestelse settes på dagsorden.
Denne kritikken bør i aller høyeste grad rettes mot Talles eget arbeid. Etter min vurdering er det flere ting som tyder på at Talles såkalte forskning benyttes av SHdir som et spill mot å få innført helseundersøkelser av jentebarns underliv. Og ifølge TV 2 har SHdir oversendt den ferske omskjæringsrapporten til Barne- og likestillingsdepartementet. Og det skal være ”den første konkrete tallfestingen av den grusomme skikken – utarbeidet av norske myndigheter.”
Vi har grunn til å feste lit til det arbeidet som professor Talle har utført. Oppdraget ble gitt i 2005 og intervjuene startet da. Og de ble sluttført i sommer, sier divisjonsdirektør Frode Forland i SHdir til TV 2.
Jeg oppfordrer Barne- og likestillingsdepartementet til en gjennomgang av relasjonen Talle – SHDir, der det også bes om innsyn i dokumentasjonen fra prosjektet tilbake til 2004, både hva gjelder avtaler, finansieringsplaner, prosjektplaner og eventuelle endringer som er gjort underveis. Videre bør det gjennomgås hvem Talle samarbeider med, både i Norge og i Somalia, og om hun har sentrale kilder/samarbeidspartnere tilhørende den norsksomaliske organisasjon som har truet NRKs ressursperson Farah i Somalia.En liten merknad til slutt: Jeg har problemer med å forstå hvorfor SHdir, som et direktorat under Helse- og omsorgsdepartement (HOD), sender en forskningsrapport de selv har initiert til Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Det kan kanskje være fordi SHdir mener det er BLD som har ansvaret for arbeidet mot kjønnslemlestelse, men det vil i så fall være å frita statsråd Brustad i HOD for ansvar. Kanskje det heller er fordi BLDs statsråd Bekkemellem støtter helseundersøkelser av barns underliv, mens HODs Brustad er mot, og slik sett er på linje med SHdir. Og et direktorat vet da hvordan man skal drive politikk…?
Les også Ny forskning avdekker stor fare for kjønnslemlestelse (datert 11.10.07)