Klokka 02:31 natt til mandag 2. oktober mottok HRS følgende melding på SMS:
”Æresdrap på Kaldbakken. Tre søstere drept av broren. Helvetes pakkiser!!!”
Meldingen kom fra en norskpakistansk kvinne. Hun kunne fortelle at både det norskpakistanske miljøet og aktuelle områder i Pakistan nå, timer etter drapet, var informert om de makabre drapene, og at ”spillet” var i gang: Spillet om hva som kan, bør og skal sies i offentligheten. Avsenderen av meldingen var klar i sin sak: Det betyr i klartekst bare én ting – vi skal si minst mulig. Selv kjente hun litt til familien, men hun kjente til flere som kjente dem godt. ”La oss bare håpe at noen av disse har mot nok til å fortelle,” sa hun, og la til: ”Det må i så fall bli noen av gutta, for jentene er dette bare nok en klar advarsel – hold kjeft, eller se hva som kan skje med deg…”. Etter en kort tenkepause, føyde hun til: ”Men, dessverre, det kommer ikke til å bli mange som uttaler seg om denne saken,” og hun fikk rett. Ett av politiets største utfordringer i saken har nettopp vært å få opplysninger knyttet til saken fra miljøet.
Selv var hun overbevist om at drapene var æresdrap. Hun mente ”alle” kjente utfordringen til denne familien: En fraværende far, en død mor, en svært kontrollerende eldstebror, to yngre brødre som i hovedsak støttet eldstebroren, og tre søstere som ”tillot” seg å ta del i (noen av) Norges frihetsverdier. Eldstebroren er selv gift med sin kusine fra Pakistan, og dette skal være et tvangsekteskap, som han visstnok har prøvd å komme seg ut av. Eldstejenta Sobia hadde vært tvangsgiftet med fetteren fra Pakistan, men skilt seg etter at han knivstakk både henne og søsteren Saadia, med lillesøsteren Nafisa som vitne. Også Saadia hadde blitt forsøkt tvangsgiftet til en fetter i Pakistan, men klart å unngå det. Ryktene i miljøet sa at alle søstrene i tiden før drapene var blitt forsøkt overtalt til å dra til Pakistan, men de nektet. De fryktet både tvangsekteskap og for å bli holdt tilbake i Pakistan mot sin vilje. På toppen av det hele hadde eldstesøsteren kjøpt seg egen leilighet, og her skulle visstnok søstrene bo sammen. Med et slikt bakteppe, mente sms-avsenderen at det umulig kunne være særlig tvil: Dette gikk på æren løs, han hadde ikke kontroll på søstrene.
Men bare dager etter drapet ble trippeldrapsmannen, broren Shahzad, fremstilt som psykisk syk. Han skulle også være rusmisbruker, ha økonomiske problemer og opplevd seg presset til å være familiens overhode i Norge, da faren oppholder seg store deler av tiden i Pakistan. Som vi tidligere har fortalt (6. oktober 2006) fortalte kontakter i miljøet til oss at den drapssiktede broren utnyttet muligheten for sykemelding for «psykiske lidelser» for å slippe å jobbe (han kjører drosje). Men de bekreftet at Shahzad mente at det pålagte kontrollansvaret overfor jentene var vanskelig å håndtere. Det ble også fortalt at det var personer i miljøet som hadde vurdert å påta seg en meglerrolle overfor faren, men det kom også frem at mange i det pakistanske miljøet, og da i særdeleshet menn, var enige om at både Saabia og Sobia var blitt altfor egenrådige, og at de hadde negativ innvirkning på Nafisa. Dette mener de også forklarte tausheten fra miljøet – kvinnene tør ikke snakke, for de har ingen støtte hos sine menn, om det så er bror, far eller ektemann. Det ble også forklart at tausheten skyldes denne holdningen: Jentene er drept. De kan ikke komme tilbake. Nå får vi bare gjøre det beste ut av situasjonen for drapsmannen og resten av familien.
Da rettssaken startet erkjente Shahzad delvis straffeskyld, en erkjennelse som ikke umiddelbart ble godtatt av retten. Tingrettsdommer Torstein Hellesnes reagerte på at Khan erkjente seg delvis skyldig, siden hans forsvarer, Frode Sulland, la til følgende:
– Han erkjenner det faktiske hendelsforhold, men overlater den subjektive bedømmelsen av skyld til retten.
Dommeren mente det da ville være naturlig at han ikke erkjente skyld, og forsvareren måtte innrømme at det ville vært mest korrekt juridisk.
– Han ønsker imidlertid selv å erklære seg delvis skyldig, forklarte Sulland.
Shahzad har innrømmet at det må være han som har drept sine tre søstere, men hevder han ikke husker noe av selve handlingen. Men i innledningsforedraget til statsadvokat Kristian Nicolaisen i Oslo tingrett kom det frem at påtalemyndigheten setter betalingen av regninger på kontofon i direkte sammenheng med trippeldrapet. Han betalte nemlig en restskatt på 80.000 kr. minuttene før han begikk drapene, noe han selv ikke kan huske. Restskatten er for øvrig knyttet til den store drosjesvindel-saken, som Shahzad er innblandet i.
Det er også kommet frem at både eldstesøsteren og en av brødrene skyldte han penger, noe de skal ha kranglet om i årevis. Da Shahzad fikk kravet om restskattkrav, skal pengekrangelen eskalert. Ifølge Shahzad falt mye av regningene på han, da han bodde i huset sammen med sin kone og deres fire barn, sine seks søsken og sin far.
– Jeg er eldstemann, så jeg må forsørge dem, sa Shazhad.
Han fortalte videre om sin oppvekst, som betegnes som vanskelig. Han er født i Norge, men før han fylte ett år ble det bestemt av moren at han skulle oppdras i Pakistan. Som 13-åring, i 1989, ble han sendt tilbake til Norge, hvor faren fikk ansvaret for han. Etter hvert kom moren etter, men forholdet mellom mor og sønn tilspisset seg. Blant annet var det uenigheter knyttet hans daværende kjæreste i Norge. I 1994 skal konflikten ha toppet seg.
– Moren min ville at jeg skulle gifte meg med kusina mi. Men det ville jeg ikke. Til slutt ble moren min så sur at hun ville dra til Pakistan og dø. Jeg ble med dit, fortalte Shahzad.
Samme året døde moren hans, noe som gikk hardt inn på Shazhad, som begynte å føle skyld for morens dødsfall. Året etter dro han tilbake til Norge, og i 1997 giftet han seg med kusina i Pakistan. Ifølge Shahzad har hatt kontakt med sin mor hele tiden, også etter hennes død, som startet samme året som han giftet seg. Han hører både stemmen hennes og ser syner av henne. Og da dommer Torstein Hellesnes ville vite hva moren sa om drapene i oktober, svarte han:
– Hun mener ikke så mye om det. Noen ganger kritiserer hun meg, og noen ganger sier hun «gjort er gjort”.
Samtidig sa han at han aldri hadde fortalt verken venner eller familie om sine psykiske problemer, da man ikke snakker om psykiske problemer i det pakistanske miljøet fordi det ikke er akseptert, forklarte han. Shahzad omtaler seg selv om ”ganske norsk” på spørsmålet om hvordan han forholder seg til muslimsk kultur. Fra selve drapsdagen hevder Shahzad bare å huske at han sto opp i tre – fire tiden om ettermiddagen, at han kranglet med eldstesøsteren om penger, da hun samme helg hadde overtatt leiligheten hun hadde kjøpt, og som han nylig hadde fått vite om. Han husker videre at han drakk alkohol og spiste piller. Da så han syner av sin mor, og hun befalte han å drepe.
– Så kom min mor inn i bildet. Vi snakket sammen. Mor var ikke glad for at Sobia hadde vært stygg mot meg. Så hørte jeg ordet «drep», forklarte Khan.
Shahzad sa at han gjorde det han gjorde gjennom sin mor. Han sier videre at han husker at alle tre søstrene var hjemme. Hans kone og fire barn var i Pakistan på drapstidspunktet.
– Jeg lurer fortsatt på hvorfor jeg gjorde dette. Jeg har ingen forklaring, sa Khan.
Shahzads yngre brødre har også forklart seg, noe de forlangte skulle skje bak lukkede dører. Grunnen til at de ønsket å være alene i retten er at de anser drapene å være en privat familiesak, som ikke angår offentligheten. Derimot forlangte de samme brødrene å være tilstede da to norskpakistanske kvinner skulle vitne. Dette til tross for at kvinnene ikke ønsket brødrenes tilstedeværelse. Brødrenes tilstedeværelse kan ha påvirket kvinnenes versjon av saken.
En av disse kvinnene hevdet at drapene er planlagt. Den andre sa at de to eldste søstrene fryktet å bli drept av familien i Pakistan.
De to norskpakistanske kvinnene fortalte om hvordan ryktene hadde løpt i det pakistanske miljøet etter drapene. Den ene hadde vært venninne av den eldste søsteren og fortalte hvordan Sobia og Saadia fryktet de skulle bli sendt til Pakistan for å tvangsgiftes. Sobias skilsmissen hadde plaget familien som ønsket å gjenopprette æren etter skilsmissen.
Det andre vitnet fortalte at hun i etterkant hadde hørt at drapene skjedde som følge av at broren måtte gjenopprette familiens ære fordi søstrenes livsførsel ikke var passende. Kvinnen oppga at det var kjæresten til en venninne som hadde fortalt om dette. Han ville derimot selv ikke fortelle politiet det han visste fordi han var redd for konsekvensene fra miljøet.
– Æresbegrepet er et kjent problem. Mange jenter her i Norge lider under dette. Det blir forventet noe annet av dem enn hva de står for, sa kvinnen.
– Noen ganger når jeg snakker med nordmenn, så føler jeg at dere ikke forstår. På dette området er vi to forskjellige kulturer og der kommuniserer vi ikke. Jeg er vokst opp i Pakistan og er vant til kulturen, sa kvinnen og refererte til at pakistanske kvinner er vant til å oppleve dødstrusler fra menn i sin egen familie.
Se også vår samleside om saken