Kvinnen ble drept rett utenfor Betzy krisesenter i Drammen, hvor hun oppholdt seg etter det politiet antar er problemer i familien. Familien var bosatt i Bærum, og paret hadde tre barn, hvor yngste er 14 år gammel. Etter hva Drammens Tidende.no kjenner til, bodde ett eller flere av barna sammen med moren på krisesenteret.
Drapet utløste en storstilt politijakt etter ektemannen (44), blant annet i området rundt ekteparets bolig i Bærum. Om lag tre timer etter drapet, meldte mannen seg selv for politiet i Oslo. Mannen satt i avhør i går kveld, og erkjenner at det var han som drepte kona, men nekter straffeskyld, melder Drammen tidende.no. På spørsmål om mannen erkjenner straffskyld, svarer han med at han «vet ikke», ifølge politiadvokat Knut H. Austad i Søndre Buskerud politidistrikt.
Mannen må sitte to uker i full isolasjon og er ilagt brev- og besøksforbud. Hvis tiltalen blir overlagt drap, er det grunn til å anta at æresmotiv kan være sentralt.
Betzy krisesenter skjerper rutinene etter drapet Drapet av den iranskkurdiske kvinnen (39) har skremt både beboere og ansatte på Betzy krisesenter. Senteret har derfor innført nye rutiner for å få kvinnene til å føle seg tryggere. «Vi blir med når de går ut. Vi ønsker ikke at de skal gå ut alene,» sier daglig leder Janne Grete Opdal til Drammens Tidende.no. Ordningen med å gå ut to og to sammen er ment å være permanent.
Krisesentrene er ikke en god løsning «Drapet på trebarnsmoren utenfor Betzy krisesenter i Drammen tirsdag bør få konsekvenser også utenfor rettsapparatet,» skriver dagens leder i Drammens Tidende.no, og fortsetter: «Selv om dette er det første drapet som har funnet sted utenfor et krisesenter, er det dessverre ikke overraskende at en slik tragedie før eller senere rammet en kvinne som søker trygghet fra en desperat ektemann. Statistikken fra krisesentra landet over forteller at kvinner av utenlandsk opprinnelige er kraftig overrepresentert.» I Drammen er 75 – 80 % av de som oppsøker senteret av utenlandsk opprinnelse. Og som lederen minner oss om: «Den 39 år gamle kvinnen som ble stukket ned og drept utenfor Betzy krisesenter, må ikke glemmes. Hennes tragedie bør brukes videre. I kampen mot vold.» Løsningen mener lederen ligger i mer ressurser til krisesentrene.
HRS er enig i at slike tragedier ikke må glemmes, og at de må brukes i kampen mot vold. Men i motsetning til lederen i Drammens Tidende, som mener at løsningen ligger i å gi mer midler til krisesentrene, mener vi at det er på tide at vi innser at problematikken med kvinnevold i familier med sterkt patriarkalske strukturer og der det kan handle om såkalt «æresrelatert vold», ikke er det samme som vold mot kvinner generelt. For det første vil trusselbildet være et helt annet, hvilket også denne drapssaken kan være et bevis på, og for det andre vil informasjonsflyten, i den forstand hvem rundt familien som forteller hva, være et helt annen enn i en «norsk familie». Til tross for at 75 – 80 % av kvinnene ved Betzy krisesenter er av utenlandsk opprinnelse, kan man forvente at mørketallene (hvem som har behov for å komme seg unna voldelig og/eller truende ektemann, familie, miljø) er høye. I miljøer der æresbegrepet står sterkt, er det utenkelig at en kvinne skal oppholde seg et sted uten beskyttelse (les: kontroll) av menn. Derfor benevnes da også krisesentrene som «horehus» i visse miljøer. Slik sett kan et opphold på et krisesenter bety at kvinnen underskriver på totalt brudd med familie eller miljø – eller i verste fall: skriver under på sin egen dødsdom.
Vi må rett og slett tenke nytt – krisesentrene, slik de fungerer i dag, er ikke det beste alternativet.