De siste sju årene er 72 kvinner blitt drept av sine menn. To av tre drap er ifølge VGs statistikk begått av menn med norsk bakgrunn.
– Jeg mener helt klart at mange av disse drapene kan kalles æresdrap. Det handler om å gjenopprette æren og å få siste ordet. Mannen mener ofte han har mistet så mye og vil markere, sier Wik.
Wik mener altså grunnprinsippene er like, men at det også finnes ulikheter ved norske og tradisjonelle æresdrap. I æreskulturer andre steder i verden er det ofte en gruppe som godkjenner drapet, og det er forventet av samfunnet at det foretas sanksjoner mot kvinnen, forklarer Wik. I den norske kulturen vil derimot mannen ikke få noen støtte. Det kan føre til at han tar sitt eget liv etter partnerdrapet, ifølge professoren.
Wik får også støtte Anja Bredal ved Institutt for samfunnsforskning.
– Det snakkes sjelden om kultur når man diskuterer den hvite manns vold og drap. Forskjellene mellom den hvite manns vold og minoritetsvolden er ofte ikke så stor, sier Bredal. Hun foreslår at de norske drapene kan kalles ”individuelle æresdrap”.
Jeg mener at Wik og Bredal tar feil. Ett av de sentrale momentene ved såkalte æresdrap er at den som utfører drapet er en av familiens mannlige familiemedlemmer, typisk far, bror eller onkel. I en rekke æresdrap utføres drapshandlingen av en yngre bror (spesielt i Europa, hvilket igjen henger sammen med blant annet alder og straffenivå), og han kan også være tvunget til å begå drapet av de øvrige familiemedlemmene. I tillegg er drapet i de fleste tilfeller et resultat av en kollektiv beslutning.
VGs liste omfatter da heller ikke drap som er begått av andre menn enn kvinnens kjæreste eller mann.
Der Wik og Bredal roter seg bort, er at de blander inn det forkvaklede ”æresbegrepet” som motiv for konedrap. Det er vel ingen som betviler at også norske menn kan drepe sin kone eller kjæreste ut fra at de opplever sin ære tråkket på. Men det er altså hans egen ære som er tråkket på, ikke hans far, mor, svigermor, svigerfar, brødre, søstere, onkler, tanter og øvrige familie. Han utfører heller ikke drapet etter familieråd, og blir ikke presset av familien til å utføre drapet. Han velger det selv, og i mange tilfeller velger han også selv å ta sitt eget liv. Og den beslutningen er neppe tatt fordi han ”gjenopprettet æren” ved å ta livet av sin kone, men kanskje heller fordi han ikke vil leve med skammen.
Slik sett blir det Bredal foreslår kalt ”individuelt æresdrap” noe helt annet enn et æresdrap. Det er vel nærmere det vi kaller sjalusidrap, hvilket altså henspeiler på motivet for drapshandlingen – og ikke det drapet er forventet å oppnå. For hvilken norsk etnisk familie sitter igjen etter å ha fått myrdet sin datter eller svigerdatter, og har fått en sønn eller svigersønn som drapsmann, vil oppleve at familiens ære er gjenopprettet? Og siden Wik hevder at norske æresdrap er vanlig, da burde det vel være mulig for VG å intervjue noen av disse?