Av Hege Storhaug, Human Rights Service. Første gang publisert i tidsskriftet «Religion og livssyn» nr. 3, 2005
Mitt første møte med Pakistan i 1993 tok min uskyld. Jeg møtte en kultur gjennomsyret av seksualitet. Seksualitet i svært negativ forstand. Det opplevdes som om alt, fra de minste til de største spørsmål eller dagligdagse handlinger handlet om sex. I forhold til jenter og kvinner. Noe så uskyldig som et høflig smil, å vandre i en gate alene, kjøre bil alene, hvor tett eller løst klærne satt, den intellektuelle selskapelige samtalen der den muslimske dyden kontra den vestlige dekadansen ble fremhevet, til ytterpunktet der jeg møtte ei jente som da ikke selv visste at hun var på vei til sin egen grav fordi hun var blitt gravid.
I samtlige nevnte eksempler, forstod jeg etter hvert at islam ikke bare var en sentral del av denne materien, men ofte en svært sentral del. Dette i hovedsak på grunn av følgende: Islamstifteren Muhammeds handlinger – alle som en – anses som eksemplariske. Han er et forbilde som enhver muslim skal prøve å etterleve. Koranens anses å være diktert ord for ord av Allah med Muhammed som budbringeren. Boken anses av de fleste muslimene for å være hellig og eviggyldig.
Ingen likestilling
I tillegg til å oppsøke de muntlige kildene i Pakistan, og prøve å forstå mest mulig gjennom flest mulige erfaringer, gikk jeg til bøkene. Spesielt to bøker har vært mine ”koraner” for å forstå islams forhold til kvinner; ”Den muslimske familien” (1991) av den avdøde professoren i kvinnerett, Tove Stang Dahl, og ”Beyond the Veil” (1985) av den internasjonalt ledende marokkanske feministen og professoren i sosiologi, Fatima Mernissi. Gjennom disse bøkene har jeg fått plassert mange sentrale biter i puslespillet mitt om å forstå erfaringene fra Pakistan, islam og den muslimske innvandringen til Norge og Europa.
Mernissi (op.cit.) viser hvordan familien oppfattes som en egen religiøs institusjon i samfunnet, og at kjønnsrollene er klart definerte. Hun hevder at likestilling bryter med grunnleggende prinsipp i islam, og at kjærlighet mellom mann og kvinne truer Allahs befaling. Kvinnen er underlagt mannens autoritet. Som jente er hun underlagt sin far og sine brødre, i ekteskapet er hun underlagt ektemannen.
Ettersom Allah betrakter kvinnen som et destruktivt element i den sosiale orden, skal hun atskilles fra menn og stenges ute fra aktiviteter på utsiden av hjemmet. Men dette synet innebærer ikke at kvinnen i seg selv anses som underlegen mannen, tvert om, mener Mernissi. Kvinnen antas å være sterk, og derav farlig. Hennes makt må derfor begrenses gjennom sosiale system som eksempelvis atskillelse. Slik minsker faren for at hun kan forstyrre menn i deres viktigste oppgave; hengivelse til Allah. «Hele den muslimske sosiale strukturen kan ses som et angrep på, og et forsvar mot, den nedbrytende kraften til kvinnelig seksualitet.» (op.cit.)
Islams opprinnelseDette synet på kvinnen og mannen som islam framfører, oppstod på den arabiske halvøy for over 1400 år siden. Muslimenes tidsregning starter i år 622 med Muhammeds flukt fra Mekka til Medina. I Medina opprettet Muhammed det første muslimske samfunnet, på arabisk kalt umma (troendes fellesskap). Tidsepoken før det første etablerte umma i verdenshistorien, definerer muslimene som jahiliya. Jahiliya forstås som tiden hvor hedenskap og barbarisme rådet.
Den arabiske halvøy var den gang preget av betydelige sosiale og økonomisk endringer. Usikkerhet og misnøye spredte seg i takt med den blomstrende handelen. Handelsvirksomheten pulveriserte det tradisjonelle stammefellesskapet. Stammeledernes personlige jag etter økonomisk fremgang tok overhånd. Gamle normer, som for eksempel stammeledernes ansvar for å administrere og fordele stammens ervervede goder til fellesskapet, samt å beskytte de svakeste medlemmene i stammen, ble forsømt. Spesielt folk i byene, og i særlig grad i handelssenteret Mekka, led under den nye tidens endrede normer og verdier. Oppløsningen av de tradisjonelle nettverkene rammet kvinnene og barna hardest. Kvinner og barn hadde ikke tilgang til eiendom og verdier gjennom arv. Kvinner fikk likevel sin del av goder og verdier, men deres økonomiske velstand og deres grad av beskyttelse var knyttet til stammens prestisje og utøvelse av ære, forklarer Mernissi (op.cit.).
Kvinnene var svært sårbare uten den tradisjonelle beskyttelsen fra stammen, og Muhammed var særlig opptatt av faren for at enker, skilte kvinner og unge ugifte og foreldreløse jenter, ville søke mer eller mindre tilfeldig beskyttelse hos menn, noe som kunne medføre brudd på islams strenge forbud mot sex utenfor ekteskapet.
Det tok ikke Muhammed mer enn rundt 20 år å islamisere store deler av den arabiske halvøya. Hvordan kunne islam ha slik suksess? Forklaringen kan være at islam maktet å tilfredsstille mange av de behovene som vokste frem under nedbrytningen av det gamle stammefellesskapet. Muhammed erstattet stammen med familien. I familien fikk kvinnen den beskyttelsen hun trengte, ikke av løst tilknyttede slektninger i stammen, men av ektemannen. Samtidig fikk mennene gjennom familien realisert ønsket om personlig økonomisk suksess. Umma erstattet mennenes stammefellesskap. Stammen hadde utgjort en gruppe med tilhørighet gjennom slektskap. Den nye institusjonen umma bestod av individer knyttet til hverandre gjennom religiøs tro og kamp for å ekspandere (hellig krig).
Familien var en ny og ukjent idé for araberne. Muhammed ga derfor detaljerte regler for familielivet. I de første årene vektla han å regulere og kontrollere seksualitet. I jahiliya hadde kvinner hatt en viss grad av råderett over egen kropp og seksualitet. Barna tilhørte som regel kvinnen og hennes stamme, og i de fleste ekteskapelige relasjoner var det uvesentlig å fastslå barns biologiske far. Hvorvidt en kvinne var ærbar i form av kyskhet, hadde ingen sosial betydning. Hun kunne ha flere menn, hun kunne skille seg, og hun kunne i noen tilfeller selv bestemme hvem av sine mannlige partnere hun ønsket skulle anses som far til barnet sitt. Muslimske historikere mener at kvinners seksuelle rettigheter i det før-islamske samfunnet, skyldes at hun i stor grad var uavhengig av ektemannen. Det var stammen hun forholdt seg til. En eventuell far kom og gikk med sin nomadiske stamme eller handelskaravane. Hovedkjernen var mor og barn omgitt av slektninger.
Med den økonomiske fremgangen og innføringen av den muslimske familien, snudde dette bildet fullstendig, i følge Mernissi (op.cit.). En manns formue var nå hans private eiendom, ikke stammens. Naturlig nok ble således kontroll av farskap viktig for ektemannen. Han ville forvisse seg om at arven etter ham tilkom hans kjødelige opphav. Islam innførte to lover for å kontrollere farskap: zina, som forbyr seksualitet utenfor ekteskap, og idda, den perioden en kvinne må avstå fra seksualitet, etter skilsmisse eller ved bortfall av ektemann. Idda varer i fire måneder og ti dager. Etter denne perioden vil det være klart om kvinnen er gravid eller ikke med forrige ektemann, det vil si at eventuelt farskap avklares før hun trer inn i et nytt ekteskap. Med den nye familien og lovfestet kontroll av seksualitet, ble kvinnens selvbestemmelse sterkt redusert – og hun ble ”privatisert”.
Den seksuelt aktive kvinnenI kristendommen har vi motpoler mellom godt og ondt, kropp og ånd, og mellom instinkt og fornuft. Å forfølge sine instinkter kan være motstridende til fornuften, og derfor advarer kristendommen mot å stole på egne instinkter, fortsatt i følge Mernissi. I islam er det derimot en annen fortolkning av instinkt. Instinkt er ren energi, energi som i seg selv verken er god eller ond. Det er hvordan energien brukes som avgjør om den er nedbrytende eller livsfremmende.
Islam foreskriver en rekke detaljerte lover som rettleder mennesket i dets bruk av instinkter. Kontrollen gjennom de religiøse reglene skal styre mennesket til å bruke sine instinkter til å fremme sosial orden. Å regulere det seksuelle instinktet, mente Muhammed var nøkkelen til å bryte med den hedenske og promiskuøse arabiske kulturen.
Vestlig kulturs oppfatning av mannen som seksuelt aktiv og kvinnen som seksuelt passiv, står i sterk motsetning til islams syn. Sigmund Freud beskrev kvinnen som passiv og masochistisk, tilbøyelig til å være frigid. Kvinnens passive seksualitet definerte Freud som destruktiv. Den samme oppfatningen av kvinnen som et seksuelt destruktivt vesen, målbar Muhammed og tidlige muslimske teoretikere. Men ikke fordi kvinnen er passiv, nei, tvert om fordi hennes seksualitet er aktiv.
Imam Ghazali (1050-1111), anses som den største og mest innflytelsesrike islamske teoretikeren. Kvinnens seksuelle kraft er den største trusselen for den muslimske sosiale ordenen, hevdet Ghazali (i følge Stang Dahl, op.cit.). Kvinnen er synonym med det sataniske. Hun er jegeren og mannen det passive offeret. Ved å kontrollere kvinnens seksualitet og begrense den til ekteskapet, blir utenforstående menn ikke forledet til illegal seksuell aktivitet.
For å sikre at kvinnen ikke distraherer mannen i hans viktigste oppgaver, det vil si hans religiøse og sosiale plikter, er det ektemannens plikt å tilfredsstille henne seksuelt. Plikten er religiøs. Ghazali gir mannen utførlige seksuelle retningslinjer, som at han må ha sex med hustruen minst hver fjerde natt (hver fjerde natt fordi mannen kan, ifølge Ghazali, ha fire koner), og han må sørge for å gi henne den tid hun trenger for å oppnå orgasme. Kvinnens seksuelle behov har forrang for mannens (op.cit.).
Islam angriper altså ikke seksualitet i seg selv, men kvinnens potensial til total makt over menn. Seksualitet har tre positive sider: Den seksuelle drivkraften sikrer forplantning, den gir intellektuell kraft, og seksualitet gir mannen en forsmak på hva som er forespeilet ham i paradis; den evige orgasme.
Mannen har et absolutt krav på å få mettet sine seksuelle behov. Hvis ikke behovene tilfredsstilles, er han mer tilbøyelig til å begå hor. Dermed forstyrres den muslimske sosiale strukturen. En hustru kan således ikke nekte samleie med ektemannen. Dersom hun nekter, blir hun straffet i det jordiske livet ved at mannen kan nekte å forsørge henne, og kvinnen foreskrives straff etter døden. Mannens krav om tilfredsstillelse, trekker Ghazali så langt som til å foreslå at mannen kan ha sex med hustruen selv om hun har menstruasjon. Samleie med en menstruerende kvinne anses som urent og forbudt i islam, men Ghazali mente at hustruen kunne dekke seg mellom navlen og knærne og masturbere ektemannen (op.cit.).
Både vers fra koranen og hadith støtter opp under kvinnens helt underordnede stilling seksuelt i samliv med ektemannen. ”Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker…” (Koranen 2:223). Dette verset tolkes av mange til at mannen har fulle rettigheter til seksuell tilfredsstillelse når han måtte ønske det. Tove Stang Dahl kommenterer dette verset slik: ”Sin kornåker går man til som man selv bestemmer, når man vil og man dyrker den hvordan man vil. Den har man fullt herredømme over.” (op.cit:153).
Et hadith, som ifølge Stang Dahl siteres mye, handler om en ugift ung kvinne som spurte Muhammed om hva en ektemanns rettigheter gikk ut på. Han skal ha svart: ”… hvis han skulle ønske og søke å få henne mens hun er på en kamels rygg, skulle hun ikke nekte ham hans ønske…” (op.cit:145)
Mannen uten seksuell kontroll
En islamsk grunnidé er at mannens evne til å hengi seg fullt og helt til Allah og tilegne seg kunnskap, svekkes uten seksuell tilfredsstillelse. Både polygami og mannens ensidige rett til skilsmisse uten å måtte begrunne hvorfor han vil skille seg, ble innført for å gi mannen optimale forhold til å utfolde sine seksuelle behov, påpeker både Mernissi og Stang Dahl. Mannens mentale energi når full kapasitet når seksuelle behov er tilfredsstilt fullt ut. Ved at kvinner utstenges fra det offentlige rom, hindres mannen i å la seg friste til utroskap.
Mohammed levde polygamt og koranen, vil mange mene, rettferdiggjør polygami. Muslimske feminister vil derimot protestere på dette. Koranen sier at en mann kan ekte inntil fire kvinner, vel og merke dersom han klarer å behandle dem likt. I noen vers videre er det skrevet: «Dere vil ikke være i stand til å behandle deres hustruer likt, hvor meget dere enn forsøker å holde på det.» (4:128). Men Ghazali anser polygami som en viktig garanti for at mannen tilfredsstilles seksuelt. Også mannens eksklusive rett til å skille seg uten begrunnelse, legitimeres med behov for seksuell tilfredsstillelse. Dersom ektemannen går lei av sin hustru, skal det være lett å skifte henne ut. Enkel utskiftning mener Ghazali forebygger utroskap (i følge Mernissi, op.cit.).
Dette synet på mannen som et nærmest notorisk seksuelt (u-)dyr, som vil kaste seg over enhver kvinne som ikke er ”anstendig” tildekket i det offentlige rommet, er et viktig moment for den nederlandske parlamentarikeren, somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, når hun forklarer stagnasjonen utviklingsmessig i den muslimske verdenen og muslimenes store integreringsproblemer i Europa. I bestselgeren, på svensk oversatt til ”Kvinnor kräv er rätt” (Bonnier Fakta 2005), tar hun opp den ekstreme opptattheten av jenters møydom og kravet til kvinners seksuelle renhet i muslimske kulturer. All seksualmoral legges på kvinnens skuldre, understreker Hirsi Ali: ”Allerede i ung alder møtes jenter med mistro. De lærer tidlig at de er upålitelige vesener som kan utgjøre en fare for klanen. De har noe i seg som gjør menn gale” (op.cit, min oversettelse). Denne ekstreme fikseringen på jenter og kvinner som sexobjekt, som pålegges det fulle ansvaret for at menn ikke skal fristes av dem, underbygges i dette koranverset: ”Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.” (Koranen 24:31)
Ektemann og hustru
Forholdet mellom ektemann og hustru beskriver både Mernissi og Ghazali som et herre-slave-forhold. En hustru har ikke juridisk rett til å kreve respekt og kjærlighet. Ektemannen har ingen moralske forpliktelser overfor hustruen. Hun kan ikke forvente trofasthet. Det hun derimot kan forvente seg er ordre, og hun skal svare med lydighet. I koranverset 4:38 heter det: ”Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av oss med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige…”.
Lydighetsplikten er altså et absolutt religiøst påbud, noe også Stang Dahl understreker med bred penn. For mannen er det likeledes en religiøs plikt å gi ordre. I en hadith heter det videre: «… kvinner bærer frem sine barn, er mødre for dem, og gir dem lidenskapelig omsorg, og de som ber vil komme til Paradis, forutsatt at de ikke har begått noe galt overfor ektemannen»(Stang Dahl, s.140).
Kjærlighet mellom mann og kvinne generelt, og ektemann og hustru spesielt, oppfattes som en dødbringende fiende av det muslimske samfunnet. Dersom ektemannen utvikler hengivelse og kjærlighet til sin hustru, svekkes hans hengivelse til Allah. Allah krever total kjærlighet og oppmerksomhet fra den troende. Islams sterke fokus på total hengivelse til Allah, kan forklares med den utbredte avgudsdyrkelsen på Muhammeds tid. Alt som kunne forstyrre Allahs monopol på den troendes hengivelse, måtte renses bort. Respekt og rettferdighet er således en mer korrekt beskrivelse av hvordan en mann skal behandle sin hustru. Og hvordan en kvinne oppnår respekt og status i omgivelsene, kommenterer Stang Dahl slik: ”Avgjørende elementer for om en kvinne kan sies å lykkes i sitt liv, er om hun blir gift, om hun får en bra mann, og om hun får barn.” (op.cit:53).
For å motvirke intimitet og kjærlighet mellom ektemann og hustru, er det foreskrevet en rekke religiøse formularer som mannen skal uttrykke under selve samleiet og når han oppnår orgasme. Både ritualer og formularer er til for å redusere seksualakten til det mest elementære, det vil si reproduksjon. For å unngå en fullstendig sammensmelting, er mannen pålagt å minnes Allah under akten og paret må snu sine hoder bort fra Mekka.
Men det er én jordisk person muslimske menn oppfordres til å elske; sin mor. En sønns kjærlighet til moren, beskriver Mernissi som et krav om livslang takknemlighet. I følge henne kommer mannen således i en absurd og umenneskelig posisjon: Han oppmuntres til å elske kvinnen han ikke har sex med, og han oppmuntres til avstand til kvinnen han har sex med (Mernissi, op.cit.).
Muhammeds eksempel
Ayyan Hirsi Ali har ved en rekke anledninger påpekt tragedien med at Muhammed betraktes som en ufeilbar profet og dertil nærmeste er guddommeliggjort. Da ved at alle hans handlinger og utsagn er eksemplariske og til etterfølgelse. En åpen og kritisk analyse og debatt av hvem Muhammed var og hans ulike handlinger, mener hun er en hovednøkkel for muslimer til å vokse inn i en helt nødvendig islamsk opplysningstid, ikke minst i forhold til frigjøring av kvinner. Jeg vil av plasshensyn kun nevne et par sentrale forhold knyttet til Muhammed og jenter/kvinner.
I en alder av rundt 50 år forlovet Muhammed seg med seks år gamle Aisha. Da hun var ni år gammel, kom hennes far, Abu Bakr, bærende med Aisha i et ullteppe og overrakte hustruen til Muhammed (Martin Lings, 1983). Denne handlingen synes også legalisert gjennom dette verset fra koranen angående regler ved skilsmisse: ”For dem av deres hustruer som har avskrevet menstruasjonen, om dere er i tvil, så er ventetiden tre måneder, og også for dem som ennå ikke har menstruert” (65:4). Det er med andre ord en åpenbar forklaring for hvorfor Ayatollah Khomeini innførte 9 år (eller yngre, hvis de er modne, som det heter) som ekteskapsalder for jenter i Iran, og som er utbredt i andre muslimske områder i verden.
Etter massakre mot jøder, for eksempel den jødiske bosettingen Khaybar i 628, skjedde følgende: Gutter og menn ble massakrert, og kvinner og jenter ble voldtatt. Muhammed la sine øyne på den vakre Safia Bint Huyay som nettopp hadde sett sin egen far og forlovede bli nedslaktet. Muhammed krevde henne straks som krigsbytte, og minutter senere konsumerte han ”ekteskapet” (se f eks «Women in The Koran» , av Anwar Hekmat). Denne handlingen kan brukes både til å legalisere voldtekt og tvangsekteskap.
Kjønnslemlestelse praktiseres i et belte fra Somalia og over til Gambia, men også i deler av Midtøsten, og blant (kun) muslimer i Indonesia og Malaysia. Standard påstand fra mange hold er at kjønnslemlestelse ikke har noe med islam å gjøre, ettersom også blant andre kristne praktiserer dette i enkelte områder (særlig i Øst-Afrika). Påstanden er feil. Det riktige er at kjønnslemlestelse også har noe med islam å gjøre, all den tid Muhammed uttalte seg om praksisen. Muhammed la ned et absolutt forbud mot å plukke hår i nesen. Han la ikke ned forbud mot kjønnslemlestelse, men oppfordret til ikke å utføre den mest omfattende lemlestingen (som inkludere gjensying), fordi ”det bringer mer utstråling til ansiktet og er mer behagelig for mannen”. Muhammeds sunna er altså å ”ikke overdrive”, derav sunna-omskjæring (type 1 og type 2, som innebefatter avskjøring av hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper). Den dag i dag brukes Muhammeds uttalelser aktivt til støtte for tradisjonen.
Sløret – islamistetiketten
Politisert islam er på fremmarsj i både den muslimske verden og Europa. Da jeg reiste til Pakistan for første gang i 1993, kan jeg ikke huske at jeg så et eneste hijab (muslimsk slør). Klesdrakten var den kulturelle shalwar kamiz (kjole og tunika, med tilhørende sjal som ofte bare var dandert rundt skuldrene eller løst over håret). Kun i svært konservative rurale områder møtte man kvinner helt tildekt i burkha. I dag er hijabet å se over stort sett hele Pakistan.