Myter om slør

Den norske debatten om slør er preget av uvitenhet og myter

Magnus E.Marsdal føyer seg i den lange rekken av slørforsvarere når han i en hel sides artikkel i Klassekampen kommenterer Hege Storhaugs nyutgitte bok ”Tilslørt. Avslørt”.

Argumentasjonen er symptomatisk for en politisert kulturelite som relativiserer det liberale samfunnets grunnverdier. Det underlige sammenløpet mellom antatt liberale stemmer og totalitære og konservative krefter slutter ikke å forbause meg. I sitt bidrag i debatten om slør relativiserer Marsdal fornuft, kritisk tenkning og menneskerettighetene, og helt ukritisk likestiller den islamske kvinnedrakten med det kristne korset. Et hovedproblem i debatten om sløret er at den ofte styres av myter og grove misforståelser.

Det moderne identitetsbærende sløret

Anklagen om at tildekking av kvinner tyder på motstand mot modernitet, herunder likestilling og individuell frihet, blir ofte avvist av slørforsvarere som en orientalistisk fremstilling som er utgått på dato. Mange akademikere problematiserer begrepet ”modernitet” og peker på at det har ulike fremtredelsesformer i forskjellige samtidige kulturer. Slik blir sløret feilaktig plassert i kategorien ”Det moderne”.

Forvirringen rundt begrepet ”modernitet” får alvorlige konsekvenser siden den bidrar til å svekke kravet om én universell etisk standard.

Tilhengere av den kulturrelativistiske tankegangen ser på sløret som et identitetsbærende symbol som er tilpasset de muslimske samfunns kulturelle strukturer. Den muslimske kvinnedrakten blir tolket som et tegn på stolthet over egen tradisjon. Med dette som premiss anser kulturrelativister enhver inngripen eller kritikk mot dette ”autentiske” plagget til å være uttrykk for kulturimperialisme og et ønske om å forme den andre i sitt bilde. Hvis og når predikantene for denne formen for kulturelt mangfold går inn for å gjeninnføre den ”identitetsbærende” viktorianske kvinnedrakten hvor kvinner var pakket inn i flere lag tøy så de knapt kunne gå eller puste, lover jeg å begynne å ta denne typen argumentasjon alvorlig.

Protest mot idol- og pornokulturen

Tom Egil Hverven kaster seg i debatten (Klassekampen 6.oktober) og baserer sin analyse på den feilaktige antakelsen om at slør er et uskyldig stykke tøy som virker frigjørende fra forbrukersamfunnets press og krav. Hvervens eneste unnskyldning er at han tydeligvis har lite kjennskap til islamsk kultur, og lite eller overfladisk kontakt med muslimer, og slik ikke kan gjennomtrenge slørets logikk. For under denne uniformen har kapitalismens ånd svært gode vekstkår.

Forrige uke leste jeg i en norsk dagsavis om hvor stort marked plastisk kirurgi hadde i kjønnssegregerte samfunn. For meg var det intet nytt siden dette fenomenet var svært utbredt i mitt hjemland for over 15 år siden. Men at innsikten om forfengelighet og moteslaveri blant tildekte kvinner først nå fant veien til norske nyhetsformidlere var med på å forklare hvorfor myten om slør som en antitese til forbrukerkulturen ennå ikke var avlivet.

Listen av intellektuelle som betrakter slør som et uskyldig stykke tøy som hører til ”litt forskjellig skikk og bruk” er dessverre altfor lang. En fellesnevner for denne gruppen er at de ufarliggjør og normaliserer denne symbolbomben. Antropolog Berit Thorbjørnsrud reduserer slør til en mote, mens hennes trofaste kollega Thomas Hylland Eriksen bidrar med sitt til å banalisere debatten når han likestiller hodeplagget med slips.

Er skepsis mot slør et utslag av fremmedfrykt eller rasisme? Mitt svar er et klinkende nei. Dette omstridte plagget er en vesentlig og nødvendig del av en hel pakke verdier som står i motsetningsforhold til det demokratiske verdigrunnlaget. Slørets fremmarsj er samtidig den anti-demokratiske bevegelsens infiltrering av demokratiske samfunn.

Sløret er i tillegg en erklæring om tilhørighet og troskap til det islamske fellesskapet på tvers av rase og nasjonalitet. Dette lar seg ikke lett kombinere med en felleskap med landets borgere på tvers av religiøs tilhørighet og politisk overbevisning. Sløret signaliserer avstandtaken, både ideologisk og fysisk, til andre ikke-muslimske borgere, og er derfor en av hovedårsakene til den økte spenningen mellom muslimer og resten av samfunnet. Tilslørte kvinner hevder sin rett til å bære denne politiserte drakten, men de fraskriver seg alt ansvar for de uheldige konsekvensene deres valg har for samfunnet, for andre muslimer, andre borgere og muslimer andre steder i verden.

Slørforsvarere fremstiller seg gjerne som liberalere og demokrater og setter rasisme- og uvitenhetsstempelet på meningsmotstandere. Min utfordring til disse ”frihetselskende” og ”opplyste” intellektuelle er følgende: Enten må de snart hoste opp en holdbar forklaring på hvorfor muslimske menn og kvinner er de mest standheftige og hardnakkede motstandere av sløret, eller må de granske sine forestillinger om slør og tilpasse sin argumentasjon til virkeligheten.