Rita Karlsen, HRS
Muslimske kvinner trenger ikke muslimske menn til å undertrykke oss. Vi har jo Hege Storhaug.
Sier Fatima, 18 år og norsk muslim. Ifølge Kristin Eng Førde, skriver hun i Klassekampen lørdag 3. november 2007.
Dette skal Fatima, fortsatt ifølge Kristin Eng Førde, ha sagt i 2004. Altså for tre år siden. For da var Eng Førde i gang med å gjøre feltarbeid til det som skulle bli hennes masteroppgave om hijab blant unge norske muslimer i Oslo. Det var for øvrig samme år som magasinet FETT ble lansert, med Kristin Eng Førde som ansvarlig redaktør, en oppgave som Eng Førde hadde til 1. juli dette år, da hun gikk til KILDEN (informasjonssenter for kjønnsforskning i Norge) som journalist.
FETT-feminister må kunne kalles en blodrød affære. Og de har gang på gang bevist at de ikke akkurat lever opp til sin egen målsetting:
Vi vil diskutere sak, ikke person. Vi vil avdekke myter, ikke skape nye. Vi vil åpne opp, ikke lukke igjen.
Vel, da daværende kollega til Kristin Eng Førde, Anne Bitsch, skulle skrive om Hege Storhaugs forrige bok ”Men størst av alt er friheten”, til magasinet Ny Tid, som for øvrig ledes av en tidligere FETT-kollega, daværende politikk- og debattredaktør i FETT, Martine Aurdal (ja, verden er liten), ble den samme Bitch tatt med buksa nede når det gjaldt kunnskaper, fordi hun via en debattblogg på nettet ba om hjelp til å slakte Storhaugs bok (for slaktes måtte den jo, som hun sa). For dette må kunne kalles å diskutere sak, og ikke person, ikke sant? Og Bitsch skrev, og Aurdal trykket – og nektet dertil å gi Storhaug det tilsvaret Storhaug selv ønsket, men trykket heller en redigert versjon som Storhaug ikke hadde godkjent. Helt FETT, med andre ord. For øvrig ble Ny Tid felt i PFU for den stalinistiske avgjørelsen.
Hva disse FETT-damene har kokt sammen, er for meg en gåte. Men jeg registrerer at de bytter arbeidsplass og fortsetter sin kamp – men det må da være flere enn meg som har mistet av syne hva de kjemper for?
Når så Kristin Eng Førde, i Klassekampen under tittelen ”På kvinnens side?”, går rett i strupen på Hege Storhaug for hennes nye bok «Tilslørt. Avslørt», er dette helt i ”deres ånd”. Her skal det ikke diskuteres sak nei, vi tar dama!
Eng Førde er til og med så knuslete at hun dytter den anonyme Fatima og hennes venninner foran seg (det skulle vært HRS, åj, åj, åj). For Eng Førde er altså i 2004 på Fatimas skole og diskuterer hijab, kjønn, makt og islam, der jentene skal være informanter til hennes oppgave, når Fatima skal ha sagt at de ikke trenger muslimske menn til å undertrykke seg, når de har Hege Storhaug. Eng Førde forteller at Fatimas venninner smiler og nikker til ”den slagferdig Storhaug-kommentaren”, fordi ”Hadde hun (Storhaug, min anm.) vært på vår side, hadde hun hørt på det vi sier”.
Eller kanskje det heller var slik Eng Førde syntes det var en slagkraftig kommentar? Jeg må ærlig innrømmer at jeg tror sånn passe på den – i alle fall skulle jeg likt å vite hvordan Eng Førde selv deltok i samtalen.
For jeg har selv, både sammen med andre og sammen med Hege Storhaug, intervjuet en rekke muslimske jenter ved videregående skoler. Hvis, og jeg understreker hvis, disse jentene i det hele tatt har visst hvem Hege Storhaug er, så har det kun vært knyttet til én ting – nemlig tvangsekteskap. Det har mer enn én gang slått meg hvor lite opptatt de samme jentene er av en rekke ulike fenomener, være seg ulike sider ved likestillingsdebatten eller hijab, men derimot hvor sterkt opptatt de er av tvangsekteskap. Faktisk forståelig, synes jeg, fordi de samme jentene er i en alder der de selv, eller personer i deres nære omgangskrets, begynner å oppleve ekteskapspresset, eller allerede har inngått ekteskap. Da synes ikke påkledningen å være det som opptar dem mest. Likevel er det interessant å oppleve at de fleste jentene tar av seg hijaben, da samtalene har foregått i lukkede jentegrupper. Flere av disse samtalene har foregått med skolens rådgiver tilstede, som således kan bekrefte både samtalenes innhold og fremtoning. Jeg antar derfor at også Eng Førde kan bekrefte hva som har skjedd i hennes samtaler.
Jeg utfordrer således Eng Førde til å la undertegnede få tilgang til disse, som jeg antar er tatt opp på bånd og anonymisert, gitt at de ble brukt i en masteroppgave. Det ville i alle fall bety mye for HRS, da vi ikke er interessert i å gi et vrengebilde av virkeligheten. Og siden det er nettopp det Eng Førde beskylder Storhaug for, og da antar jeg HRS går i samme kverna, kan hun altså i opplysningens navn nettopp bidra til å utvikle vår virkelighetsoppfatning.
Og da nytter det lite om Eng Førde henviser til sin egen oppgave. For ifølge henne selv, på Forskning.no den 19. august i år, knytter samtlige av hennes informanter bruken av hijab til respektabilitet, ”til det å være ei skikkelig jente”. Det handler altså om seksualitet og tilgjenglighet, eller mangel på sistnevnte.
Eng Førde påpeker på Forskning.no at ”hijab ofte kalles det nye sløret”, da:
Bruk av slør er en skikk fra Midtøsten, med en minst tusen år lengre historie enn islam. I løpet av det 20. århundre ble bruk av slør mindre vanlig, før det fra 1970-tallet fikk en renessanse – både i muslimske land, og i den muslimske befolkningen i andre deler av verden.
Men det er her Eng Førde bidrar til forvirring, i alle fall for personer som Martine Aurdal, som på Tabloid hevdet at ”hijaben oppstod før islam og ble brukt av jødiske og kristne kvinner,” noe Aurdal mente er helt enkelt å påvise. Men det er slett ikke sløret som har fått noen ny renessanse, det er islamistene som har innført hijab. Dertil en kvinnelig islamist. Ifølge Walid al-Kubaisi har hijaben en historikk:
Den islamistiske organisasjonen Muslimbrødrene har prøvd å skille seg ut fra andre muslimer i Egypt. De brukte denne hijaben som ble laget som variant av den klesdrakten som den kvinnelige forkynner Zaynab al-Ghazali brukte. Hun ble medlem i Muslimbrødrene i 1949 og skapte en islamistisk kvinnebevegelse. Hun ble kalt Muslimbrødrenes mor.
Men kvinnebevegelsen på denne tid var sterk. Venstrebølgen var dominerende etter kampen for nasjonal uavhengighet. Dette førte til at den religiøse vekkelsen ble begrenset. Særlig fordi Muslimbrødrenes voldstendenser har avskrekket muslimene da de prøvde å snikmyrde president Nasser i Egypt.
Men etter Khomeinys maktovertagelse spredte den religiøse bølgen seg for å innlemme muslimene. Denne spesifikke hijaben, den islamske, er blitt et symbol for politisk islam, dvs. islamisme, men ikke et symbol for alle muslimer.
Kanskje Eng Førde heller enn å mer eller mindre slå fast at hijaben er ”det nye sløret”, burde studert litt mer hva kvinnebevegelsen og venstrebølgen gjorde på denne tiden?
Men for Eng Førde synes det ikke å være noe skille mellom islamister og muslimer, og når hun spør de hijabbærende jentene hvorfor de bærer hijab, forteller hun at de fleste svarer ”Fordi jeg er muslim”.
Jeg er ikke tvil om at de svarer det, dog hadde det vært mer interessant å vite hvordan de samme muslimske jentene ville stilt seg til historien om hijaben og om de ville tatt avstand fra å bli tatt til inntekt for islamister.
Men Eng Førde relativiserer videre:
Noen av jentene har et veldig aktivt og personlig forhold til religion. De er opptatt av de religiøse skriftene, og av å skille religion fra for eksempel pakistansk kultur. For andre er religionen mer en del av «pakka» de får med seg hjemmefra, som de har et mer eller mindre aktivt forhold til.
Men Eng Førde påpeker at selv om jentene har individuelle og varierende motiver for å bære hijab, så betyr ikke dette at valgene gjøres i ”makttomme rom”. For det å ”være ei skikkelig jente, er knyttet seksualitet,” noe som Eng Førde utdyper slik:
Man kan være ei skikkelig jente uten å være spesielt religiøst praktiserende ellers, men man kan ikke være ei skikkelig jente uten å forvalte sin seksualitet på riktig vis. Nesten alle praksiser som skiller ei god jente fra ei dårlig jente, er knyttet til seksualitet.
Og selv om dette ikke er noe alle jentene snakker om, eller godtar – ser likevel alle ut til å forholde seg til denne tankegangen. Riktig feminin praksis går blant annet ut på å signalisere at man er tilstrekkelig utilgjengelig.
Ifølge Eng Førde krever dette mye av den enkelte jente:
For mange av dem er det en utfordring å finne en måte å kombinere respektabel femininitet med elementer fra moderne ungdomsliv, uten å risikere sitt omdømme.
Overnevnte utsagn bidrar etter min vurdering bedre til å forklare hvorfor ikke-muslimske jenter, og de muslimske jentene som ikke bærer hijab, blir kalt horer. Men Eng Førde har en helt annen tilnærming, og også her drar hun frem Fatima, som skal ha sagt:
– De ser på deg som du er underkua, liksom. At du ikke får bestemme selv og… Det er mange som tror at man ikke kan gjøre ting når de ser sjalet og ser at du er muslim. At du ikke får dra på leirskole, være ute lenger enn klokka ni eller sånn. Altså, det er ikke som de andre tror. Jeg får lov til å gjøre alt jeg vil. Det er ikke noe som stopper meg, altså, at jeg er muslim er ikke et hinder for meg. Jeg lar ikke foreldrene mine bestemme over meg.
Og ”de” i denne sammenhengen, ble presisert til å være den norske majoriteten. I helgens Klassekampen synes denne majoriteten å ha blitt til Hege Storhaug.
Men det kanskje mest interessante som Eng Førde påpeker, er at spørsmålet om fritt valg kontra patriarkalsk tvang er for enkelt:
De fleste valg mennesker gjør er verken helt frie, eller helt påtvungne. Et viktig spørsmål er hvor mye frihet et valg må være omgitt av for at det skal være tilstrekkelig autonomt, samt hvem som gjør disse vurderingene? Men når man spør; «ble du tvunget eller valgte du selv», gjøres ingen slike avklaringer.
Nå skal altså selve definisjonen av tvang vurderes. Det som er tvang for meg, er ikke tvang for deg, liksom? I min verden kalles dette kulturrelativisme, og bedre blir det ikke at Eng Førde mener at man i den offentlige debatten om hijab tillegger selve sløret (jo da, litt begrepsforvirring) for stor betydning.
Hijab berører maktspørsmål, men ofte på andre måter enn vi tror. Det viktige er jentenes rett til å gjøre egne valg, og bestemme over eget liv. Hvis hijaben gjør det enklere å forfølge en egen karriere enn det ville vært uten, så er det et argument for å tillate bruk av hijab på skoler og arbeidsplasser.
Med andre ord mener Eng Førde at muslimske jenter skal leve etter en annen standard enn alle oss andre – fordi det er hijaben som gir dem en ”tilslørt” frihet. Når så Eng Førde i Klassekampen sier at man ikke kan sammenligne hijaben med en plakat med ’Nei til menneskerettigheter’, som hun hevder Storhaug ”insisterer på å gjøre”, så får dette stå for Eng Førdes egen tolkning. Hadde det derimot stått på plakaten ’Ulike menneskerettigheter for ulike etniske eller religiøse grupper’, så kunne Eng Førde selv vært plakatbæreren?
Nei, da er det lettere å spre om seg med nye begreper, som ”sekulær fundamentalisme”, som Eng Førde enkelt tyr til. Hadde det ikke vært for at dette begrepet er blitt brukt som en motvekt til islamisme, ville jeg antatt at Eng Førde og andre FETT-feminister hadde tatt hevd på betegnelsen. For øvrig ser jeg frem at den samme Eng Førde skal forsvare andre religiøse sekter enn muslimer.
Det er også med vemod at jeg skjønner at Eng Førde i fullt alvor mener at:
Etter alt å dømme er hijaben et større problem for majoritetsbefolkningen enn for muslimske kvinner.
Kanskje Eng Førde skulle gjøre en ny studie – denne gang blant 4 – 12-åringer? Det kan jo være at det går brått opp for henne at hun faktisk har valgt side – mannens side.