 Karita Bekkemellem ville gi alle barn i Norge de samme rettigheter |
.jpg) … hva vil Manuela Ramin-Osmundsen? |
I snart to og et halvt år har spillet om helseundersøkelser foregått, særlig i kulissene, men også i full åpenhet. Det startet med et flertallsvedtak i Stortinget i mai 2005, etter at Human Rights Service (HRS) dokumenterte forebyggende og effektive tiltak fra et fylke i Frankrike. Stortinget (Ap, FrP, Sp og SV) påla Bondevik-regjeringen å utrede hvordan helseundersøkelser kan innføres. Daværende regjering gikk i vranglås, med da de rød-grønne overtok, brettet Karita Bekkemellem opp ermene. Hun dro blant annet selv til Frankrike for å lære av arbeidet der. Bekkemellem konkluderte at helseundersøkelser av jenter er et målbevisst og effektivt tiltak mot kjønnslemlestelse, i motsetning til sin statsrådskollega, helseminister Sylvia Brustad, som ikke støtter slike undersøkelser.
Hva er stridens kjerne? Er det noe som tilsier at jentebarns underliv ikke har krav på helsesmessig oppfølging på lik linje med guttebarn? Er det noe som tilsier at informasjon og dialog vil stoppe kjønnslemlestelse?
Ja, sier flere statsråder, byråkrater, forskere og leger. Der de førstnevnte støtter seg på de sistnevnte.
Både Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), Rådet for legeetikk og Legeforeningen, har argumentert med krenkelser og overgrep – og da ikke først og fremst knyttet til at jenter blir kjønnslemlestet, men til at deres underliv helseundersøkes! Det er sågar påstått at dette er overgrep som kan sidestilles.
Som kjent kan veien være lang fra et anerkjent problem til politisk handling. Hva gjelder kulturelt betingede overgrep, som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, blir veien ekstra lang, og da er det blitt et politisk alibi å tallfeste problemet. (Som om Norge skulle godta bestialske overgrep, hvis det ikke er ”mange nok”?)
Men så sprenges bomben: NRK Dagsrevyen avdekker i juni at 10 omskjærere i Somalia sier de har lemlestet minst 185 norske jenter de siste to – tre årene. Dette får (heldigvis) stor offentlig oppmerksomhet. Men alle blir neppe like fornøyd med avsløringen, og kort tid etter NRKs reportasje er sendt, publiserer antropolog Aud Talle en foreløpig rapport med ”de korrekte tallene”. Talles rapport, finansiert av SHdir, meddeler at så og si ingen omskjærere i Somalia forteller at de har lemlestet norske jenter. Om så er, kan det kanskje være snakk om knapt en håndfull i løpet av de siste 20 årene, sies det.
Det Talle og SHdir utelater å si, er at Talles ”oppdrag” i Somalia iverksettes etter NRKs reportasje. Tvert om prøver SHdir å få det til å se ut som om Talles prosjekt, som har gått over to år og kostet om lag 300 000 kr, er et resultat av langvarig, nøkternt og godt metodisk fundert arbeid. Da er det rimelig påtakelig at Talles samarbeidspartnere (hun har ikke selv utført intervjuene) foretar om lag 40 intervju av omskjærere i Somalia få uker etter at NRKs reportasje har slått ned som en bombe (også i Somalia). Talle tilføyer imidlertid resultatene i sin rapport – der de gis knapt fem siders oppmerksomhet, uten noen som helst metodisk tolkning.
Men hvorfor skulle Talle eller SHdir ha noe ønske om å holde andelen omskjærte norske jenter på et lavest mulig nivå? Forklaringen er kanskje like enkel som den er ubehagelig: Både Talle og SHdir er motstandere av at jentebarns underliv helseundersøkes, og da gjelder det å tallfeste at et slikt tiltak vil koste mer enn det smaker. Tallene er altså politisk formålstjenelig.
Bekkemellem skulle legge frem ny handlingsplan mot kjønnslemlestelse før jul, og det var forventet at helseundersøkelser kunne være ett av tiltakene. På grunn av statsrådsskrifte, er handlingsplanen utsatt. Nå spørs det hvem Ramin-Osmundsen velger å lytte til. Hun kan velge å lytte til legene Arne K. Myhre og Dag Bratlid, og sykepleier Kari Gulla, som i en solid dokumentert kronikk i Tidsskriftet for Den norske legeforeningen (20.09.07), viser at det ikke finnes faglig belegg for å hevde at helseundersøkelser av jenters underliv er ”krenkende” eller ”overgrep”. Tvert om viser flere internasjonale studier at til og med barn som er misbrukt seksuelt ikke opplever undersøkelser av underlivet som traumatisk. Myhre, Bratlid og Gulla har selv gjennomført en studie av 158 barn (119 var jenter) i alderen fem til seks år og deres opplevelse av en helkroppsundersøkelse, det vil si øre, munn og underliv. De skriver:
”Konklusjonen var at de aller fleste av barna ikke opplevde noen del av undersøkelsen som spesielt traumatisk. Dette resultatet kom man frem til på tross av at den underlivsundersøkelsen som ble benyttet, både i tid og omfang langt overgikk det som er tenkt å være rutineinspeksjon på helsestasjonen (…). Konklusjonen i studien over bygger imidlertid på en svært viktig forutsetning, nemlig at undersøkelsen gjøres på en skånsom måte og at underlivsinspeksjonen følger som en naturlig del av en helkroppsundersøkelse.” En forelder i studien sa dette: ”Det skal være like naturlig å undersøke barnet nedentil som å kikke i ørene.”
Kan vi forvente at Ramin-Osmundsen ikke lar byråkrater styre norsk politikk? Vil hun ta opp arven etter Bekkemellem og avvise ethvert forsøk på å relativisere barns menneskerettigheter?