Rita Karlsen, HRS
Takk for boken din. Jeg leser den med stor interesse, og din historie fyller meg med vemod, raseri og sorg. Men mest gjør du meg stolt av å være innvandrer og kvinne, og du inspirerer og utfordrer meg gjennom din bok og ditt engasjement. Jeg ønsker å stå sammen med deg i kampen mot vold og undertrykkelse.
Slik åpner den nyutnevnte statsråden Manuela Ramin-Osmundsen for barn, likestilling og diskriminering sitt åpne brev (i kronikk i dagens Dagbladet) til det hun kaller ”heltinnen” Sarita Skagnes.
Statsråden blir altså både vemodig, rasende og sorgfull over Saritas historie, hvilket jeg vil kalle en medfølende kommentar, men som, gitt Ramin-Osmundsen posisjon, må kunne kalles ”en klapp på skulderen”.
At Saritas bitre erfaringer gjør Ramin-Osmundsen stolt av å være ”innvandrer og kvinne” opplever jeg derimot som en mer uspiselig kommentar. Sarita skrev i sitt brev (publisert i Dagbladet 30.10.07) blant annet følgende:
Jeg vet at mange norsk-indiske jenter lider i dag. ( …)
Den fysiske mishandlingen og psykiske trakasseringen av meg fortsatte etter at jeg kom til Norge. Jeg hadde ingen å henvende meg til, ingen å søke hjelp hos fordi jeg var fanget i en lukket, patriarkalsk kultur som knebler alle forsøk på individuell frigjøring. ( …)
Flere norsk-indere jeg har snakket med den siste uken sier at de ikke ønsker debatt rundt dette i Norge. Dette er fordi mange av dem er vitne til og lever midt oppe i det jeg skriver om. Står de fram må de ta en debatt rundt dette og komme i offentlighetens søkelys, noe de for enhver pris vil unngå. De venter bare på at alt roer seg så de kan fortsette å leve som før. Blir det slik, vil mange norsk-indiske kvinner og barn fortsette å leve liv der norsk lov ikke lenger gjelder når de har trådt over dørstokken hjemme. ( … )
Sarita påpeker altså at de undertrykkende og voldelige elementene i hennes opprinnelseskultur ikke legges igjen ved landegrenser. Det fortsetter i Norge. Og Ramin-Osmundsen sier hun er stolt!?
Jeg vil kalle det frekkhetens nådegave av Ramin-Osmundsen å fremheve sin ”innvandrerrolle” i en slik kontekst. I så fall synes jeg statsråd Ramin-Osmundsen skylder å forklare hva det er som gjør at hun, med sin opprinnelse fra Frankrike, oppvekst i Paris og utdannelse fra et fransk eliteuniversitet, har noe sammenfallende med Saritas liv og erfaringer?
Jeg vil også understreke at jeg, som kvinne (skjønner at nordlending ikke teller), slett ikke føler meg stolt over det Sarita forteller, hvilket jeg håper er en reaksjon de fleste kvinner har. Jeg blir først og fremst forbannet – fordi vi har et politisk etablissement som langt på vei forsoner seg med at kvinner behandles ulikt i dette landet.
Og bedre blir det ikke når statsråd Ramin-Osmundsen skriver:
Saritas historie tydeliggjør for alvor den samfunnsendring Norge har gjennomgått de siste tiårene. Vi har blitt mer private, fellesskapet har trangere kår, og i noen grad hindrer politisk korrekthet oss fra å handle. Det har blitt litt skummelt å bry seg, både om naboungene og nærmiljøet. (Min utheving).
Mon tro om ikke Camilla Collett og hennes likesinnede snurrer i graven over et slikt utsagn. For mens disse tøffe kvinnene for om lag 100 år siden kjempet for kvinners rettigheter, blant annet for at kvinner skulle slippe å bli giftet bort som en annen handelsvare, så har vi altså de siste årene importert denne ukulturen – uten at vi standhaftig står opp for å få den fjernet. Og så bruker statsråden ”privatsfæren” som unnskyldning – og at det ”blitt skummelt å bry seg, både om naboungene og nærmiljøet”. Ja visst er det blitt skummelt! Det er skummelt fordi Norge AS har endret befolkningssammensetning så raskt at vi ikke lenger kjenner våre naboer. Da min sønn vokste opp, i en blokk på østkanten i Oslo, var det et tilbakevendende tema at han måtte inn i ”rimelig tid”, mens mange av hans lekekamerater, av ikke-norsk opprinnelse, hadde helt andre grenser. Ja visst snakket jeg med naboene om det. Noen tålte overhode ikke det de opplevde som min inngripen i deres privatsfære, andre var svært hyggelige. Altså som folk flest. Men de samme spillereglene fulgte vi altså ikke.
Hvor hult lyder det derfor ikke når Ramin-Osmundsen fortsetter:
En annen – og langt mere synlig – endring av det norske samfunnet er økt innvandring. I dag utgjør antall innvandrere til Norge omkring 415 000 personer totalt – meg selv inkludert. Mer enn halvparten av disse (230000) kommer opprinnelig fra ikke-vestlige land. I overveiende grad har innvandringen en positiv effekt på landet. Norge har blitt et mer spennende sted å leve og verdiskapingen øker.
Hvorfor påpeker statsråden at ”i overveiende grad har innvandringen en positiv effekt på landet” – særlig gitt konteksten som Sarita prøver å løfte frem. Dessuten tror jeg at mange begynner å bli lei av fraser som denne, nå forlanger vi dokumentasjon på den overveiende positive effekten, på at Norge stopper uten innvandring og lignende. Og da skal jeg ikke beskyldes for å være mot innvandring, tvert om, det er jeg for, men jeg har ingen tro på at vi konstruerer en virkelighet som ikke eksisterer.
Vi begynner rett og lett å bli for ulike i dette landet. Men det er ikke mangfoldet som skal til livs, det er forskjellsbehandlingen. Jeg finner meg ikke i at nabojenta må inngå et ekteskap med en slektning fra foreldrenes opprinnelsesland som hun slett ikke vil ha. Jeg finner meg ikke i at nabogutten i en alder av 12 år sendes tilbake i foreldrenes opprinnelsesland for et langvarig ufrivillig opphold.
Skal jeg gå til barnevernet og politiet med dette? For som Ramin-Osmundsen skriver:
Vi lever godt med hvitløks-os i oppgangen, men hvis naboen mishandler ektefellen og ungene sine, må vi melde fra til politi og barnevern! ( …)
Ingenting kan unnskylde vold og undertrykking av barn og kvinner – ikke religion, ikke «kultur», ikke etnisk bakgrunn, ikke kjønn. Vold er forbudt og må tas på største alvor av både justis- og barnevernsmyndighetene. Undertrykkende mekanismer kan forklares, men de må aldri forsvares.
Da vil jeg gjerne understreke at HRS har forsøkt. Vi har gått både til barnevern og politi, sågar anmeldt førstnevnte for ikke å utøve det vi mener er deres ansvar. Og de svarer at dette er politikk. De er avhengig av å handle innenfor de rammer de politisk er gitt. HRS har også gjort noe annet – vi har forsøkt å få myndighetene til å slutte å akseptere det vi mener er utilbørlig forskjellsbehandling av barn (og kvinner). Ikke minst prøvde vi å få (juristen) Manuela Ramin-Osmundsen til å ta et ansvar, mens hun satt i toppledelsen i Utlendingsdirektoratet (UDI). Dette var i tilknytning til at HRS jobbet med problematikken at norske barn, med innvandrerbakgrunn, blir sendt på lange opphold i utlandet. I denne forbindelse hadde vi blant annet møte med representanter fra daværende Kommunal- og regionaldepartementet og UDI, som på eget initiativ ønsket å informere HRS om hvordan staten jobber med disse sakene.
Møtet, som fant sted 20. juni 2003, var etter min vurdering nedslående. Foreldre/foresattes rettigheter ble sterkt fremhevet. Grunnholdningen var at ”foreldrene bestemmer både hvor barna skal være og hvem som skal oppfostre dem”. Ramin-Osmundsen understreket at foreldrenes ønsker for barnet må respekteres. På spørsmål fra HRS om i hvilken grad dette vurderes opp mot barnets beste, var svaret at det i utgangspunktet må være slik at det er foreldrene selv som vet best hva som er barnets beste. Hun stilte også spørsmål med i hvilken grad det nødvendigvis er et problem at barn sendes tilbake til hjemlandet/opprinnelseslandet. At foreldre fra for eksempel Pakistan eller Tyrkia ønsker at deres barn skal være en viss tid i (foreldrenes) opprinnelsesland, ble karakterisert som forståelig. Hennes forklaring var at foreldrene ønsker at barnet skal lære seg mer om kulturen, språket og/eller religionen som del av sin ”flerkulturelle identitet”, noe hun påpekte verken er ulovlig eller nødvendigvis uheldig.
Disse uttalelsene opplever jeg står i kontrast til det den samme Ramin-Osmundsen, nå som politiker, sier.
Barn skal gis god og forsvarlig omsorg – de skal føle seg trygge i hjem og nærmiljø. Altfor mange barn – uavhengig av etnisk bakgrunn – utsettes for vold og overgrep. Regjeringen har derfor valgt å iverksette tiltak som retter seg mot alle barn som er utsatt for vold og overgrep og samtidig ha et blikk på at det er særlige utfordringer å jobbe med minoritetsfamilier. (Min utheving).
Mitt spørsmål til statsråden er: Mener hun fortsatt at dette kan ivaretas på en god måte hvis barn, hovedsakelig med innvandrerbakgrunn, har lange opphold i familiens opprinnelsesland, for så å returnere til Norge i ”nær voksen alder”, der det forventes at de tar fullverdig del i det norske samfunnet? Og dertil skal være upåvirket av et eventuelt patriarkalsk samfunn?
Statsråd Ramin-Osmundsen foretar i dagens kronikk i Dagbladet en heller vanlig politisk øvelse. Hun fraskriver seg ansvaret for politikken på området. Og det er neppe det hennes ”innvandrersøster” Sarita hadde ønsket seg. Tror neppe heller det hjelper å kalle Sarita for heltinne og modig, som både hun og flere med henne er, jeg tror det er politisk handling som teller.
Så når statsråd Ramin-Osmundsen avslutter med:
La oss derfor engasjere oss lokalt for alle barn og unge – også de med minoritetsbakgrunn,