Storhaug er ekstrem

Hege Storhaug, HRS

Storhaug er ekstrem

Under denne tittelen gikk Bushra
Ishaq og Mariam Javed ut på debattarenaen i Aftenposten. Javed og
Ishaq åpner med å fortelle oss at de er:

…
oppegående akademikere med og uten hijab som snakker om nisser og troll, spiser
nistepakken om formiddagen, og chapatti om ettermiddag. Ikke minst ber vi fem
ganger om dagen!

De vil ”nyansere bildet av
muslimer i det norske samfunnet”, forklarer de:

Vi
følger den islamske livsstilen når vi som gode samfunnsborgere er integrerte. [
… ]. Alle muslimer er pålagt å følge lover og regler som foreligger i ethvert
samfunn.

Jo da, dette stemmer. Dette
er sharia i praksis. For sharia pålegger muslimer å følge lovene i det landet
de bor i, enten de er i mindretall eller flertall. Som lesere har vi dermed
ikke blitt særlig klokere av Ishaq og Javeds utsagn.

Ikke uventet ble en viss Lib.Lab-rapport
raskt trukket frem i den påfølgende debatten rundt dette, som bevis på nordmenns antatte
fordommer mot muslimer. Det var før prosjektlederen Sara Azmeh Rasmussen
trakk seg grunnet rapportens fundamentale metodiske svakheter, og fordi visse krefter ukritisk
tok den til inntekt for standpunkt hun ikke kunne stå inne for. Siden har det
vært stille rundt dette.

Ishaq og Javed mener,
videre, at det er en helt bestemt person som har skyld i at nordmenn har et så
feilaktig bilde av muslimer:

Når
det gis stort spillerom til ekstreme aktører fremfor eksperter, forskere og
praktiserende muslimer selv, gir vi rotfeste til feiloppfatninger og fordommer,
istedenfor å gi næring til forståelse og kunnskap. Ikke-konstruktive aktører
som Hege Storhaug er stjerneeksempler på elementer som skaper
polarisering i det norske samfunnet. Hun er en ekstremist som stadig ønsker å
begrense enkeltindividets frihet med forslag om forbud. Samtidig er Storhaug
mot det liberale samfunnet når hun stigmatiserer og dømmer muslimske
organisasjoner som jobber for et godt integrert samfunn på bakgrunn av
uvitenskapelige fakta. Hvorfor fremstiller hun Minhaj som en ekstrem
organisasjon, når moskeen aktivt jobber mot kriminalitet, tvangsekteskap med
egen konfliktråd, og for større deltagelse av muslimske kvinner i arbeidslivet?

Det ekstreme er altså min
(og HRS sin) kritikk av Minhaj. Men hva slags integreringsarbeid er
det egentlig Minhaj bedriver? Og hvorfor ungikk Ishaq og Javed så elegant de
betente spørsmålene jeg har stilt dem: Vil Minhaj sitt konfliktråd støtte ei
muslimskfødt pakistansk jente som ønsker å gifte seg med en hindu, kristen
eller ateist? Hva slags type arbeid mener de en pakistansk kvinne ta? Kan hun
jobbe i nær kontakt med fremmede menn? Ta i alkohol? Berøre svinekjøtt?

Med disse spørsmål ønsket jeg
å utfordre Ishaq og Javed på de religiøse, de konkrete, juridiske utfordringene
som islam bærer med seg, utfordringer jeg etter 15 års arbeid i feltet har
observert som særlig integreringshemmende faktorer. Under tittelen Hijab for småjenter? stilte jeg, helt konkret, de
følgende spørsmål:

[Minhaj
mener] ”i tråd med den dominerende tolkningen av islam fra lærd hold, at hijab
er obligatorisk, kvinnen er underordnet mannen, muslimske kvinner kan bare
gifte seg med muslimer, kvinner skal ha begrensede muligheter til skilsmisse,
kjønnene skal adskilles og flerkoneri rettferdiggjøres. Er dette verdier Javed
og Ishaq vedkjenner seg? Hvordan vil de forholde seg til et samfunn med et muslimsk
flertall der sentrale krefter ønsker å sette ut i livet en slik ideologi? Til
sosiale og religiøse forhold på norsk jord i dag er spørsmålene: Forsvarer dere
hijab på småjenter? Mener dere at jenter og gutter i tenårene – som ikke er i
familie – kan delta sammen i fritidsaktiviteter? Hva er deres holdning til at
muslimske jenter gifter seg med ikke-muslimer? Hva mener dere om at muslimske
gutter gifter seg med eksempelvis en buddhistisk eller ateistisk jente? Er det
greit at en muslimsk kvinne jobber i tett kontakt med fremmede menn? Forsvarer
dere at kvinnen er underlagt en lydighetsplikt overfor ektemannen – eller kan
denne sharialoven vrakes?

Og jeg avsluttet slik:

Javed
og Ishaq hevder at jeg er ekstrem. Når dere har svart substansielt på disse
spørsmålene, kan vi eventuelt diskutere ekstremisme.

Dette var helt konkrete
spørsmål, og jeg forventet helt konkrete svar. Jeg ventet i spenning. Så kom
det et debattinnlegg med tittelen Paradoksal feminist. Her skriver Javed og Ishaq:

Vi
er ingen småjenter, men oppegående muslimske kvinner som jobber for retten til
selvbestemmelse og frihet til å realisere seg selv som et selvstendig individ.
Med aktører som Storhaug som ønsker å pålegge muslimske kvinner restriksjoner
om hvordan vi bør kle oss, trues vår frihet. Om vi går med hodeplagg eller
perler, spiller ingen rolle så lenge vi ivaretar våre plikter som gode
samfunnsborgere. Istedenfor å internalisere fordommer mot en del norske
borgere, inviterer vi Storhaug til dialog!

Jeg sier takk for
innbydelsen, men jeg er altså ganske skuffet over at mine dialogpartnere
tydeligvis ikke vil nedlate seg til å svare på et eneste ett av mine konkrete
spørsmål. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at de rett og slett ikke vil delta i en substansiell debatt om tildekking
av jenter og kvinner.

Utrolig nok ble jeg ikke
overrasket over at Javed og Ishaq valgte å hoppe bukk over spørsmålene jeg
hadde stilt dem. Hvorfor? Fordi jeg over lengre tid har fått en klarere og
klarere oppfatning av MSS sin ledelse som langt fra velintegrerte eller
liberale. Men for all del, dette kan jo ha vært en fordom hos meg, og jeg synes
det hadde vært veldig hyggelig om Javed og Ishaq hadde villet delta i en
rasjonell samtale. Men hva skal vi gjøre nå; skal ”debatten” stoppe her – hengende
i løse luften? Tilsier ikke regler for god folkeskikk og anstendig debattetikk
at man står til ansvar for sine egne utspill og at man forholder seg konkret og
saklig til utfordringer og spørsmål rettet mot ens egen posisjon?

Jeg spør alle dere som har
fulgt denne debatten fra avisspaletene eller nettet, er det rimelig at Javed og
Ishaq får slenge om seg med dristige påstander og negative
personkarakteristikker, uten at de selv behøver å stå til rette for noe som
helst? Er dette et akseptabelt intellektuelt nivå for den offentlige debatt?

Jeg sendte nok en replikk
til Aftenposten. Meget kort. Under tittelen Dialog. Jeg gjentok mine tidligere spørsmål:

Forsvarer
dere hijab på småjenter? Mener dere at jenter og gutter i tenårene kan delta
sammen i fritidsaktiviteter? Er det greit at muslimske jenter gifter seg med
ikke-muslimer, og at muslimske gutter gifter seg med en buddhist eller ateist?
Er det greit at en muslimsk kvinne jobber i tett kontakt med fremmede menn?
Skal kvinnen adlyde ektemannen – eller kan denne sharialoven vrakes?

Igjen, konkrete spørsmål som
etterlyste konkrete svar. Svaret kom, under tittelen Irrelevant fra Storhaug. Her får jeg beskjed om at jeg ”motarbeider
individuell frihet”. Jeg viser en ”usaklig fremtreden”. Og videre:

Muslimer
har, som alle andre, friheten til å bestemme sine egne fritidsaktiviteter og
klesstil i et liberalt samfunn. Dermed ønsker vi ikke å føre en ukonstruktiv
debatt på Storhaugs premisser. Når enkeltindividets rett til selvstendige valg
ivaretas og tvang ikke foreligger, kan man praktisere sin tro slik man ønsker,
så lenge man selvsagt overholder sine borgerlige plikter. Dette er
grunnleggende menneskerettigheter som vi har forsvart flere ganger.

A-ha, Javed og Ishaq liker
ikke ”Storhaugs premisser” – det vil si spørsmålene mine. Og fordi de ikke
liker disse spørsmålene, føler de seg tydeligvis også fritatt fra å besvare dem.
Dette vitner om en uetterrettelig debattetikk, men på sett og vis kan
jeg likevel forstå dem. De islamske dogmene knyttet til jenter og kvinner er
lite hyggelige, og det er nok en ganske utakknemlig oppgave for unge kvinner å
skulle forsvare dem.

Debatten jeg legger opp til
er ”ukonstruktiv”, påstås det. Jeg svarer at så lenge Javed og Ishaq ikke kan
forholde seg til det at jeg tar faktisk tar deres utfordring alvorlig, at
jeg takker ja til en dialog og at jeg tar dem på ramme alvor når jeg
stiller dem spørsmål om religionen deres; så lenge Javed og Ishaq ikke klarer å
forholde seg til dette innenfor dialogens og debattens enkle spilleregler, vil
vår kommunikasjon være ukonstruktiv. Det er bare å beklage! MSS har med dette bevist
at de ikke ønsker en åpen og reell debatt om hvilke følger islamsk rettspraksis
og islamsk tilsløring av kvinner har i et integreringsperspektiv. Jeg avsluttet
debatten i Aftenposten med følgende sluttreplikk:

I
tre omganger har Ishaq og Javed i Muslimsk studentsamfunn (MSS) benyttet
spalteplass til å stemple meg som person. Jeg er ”ekstrem”, og nå sist har jeg
vist ”usaklig fremtreden”. Når de selv inviterer til dialog, må dette kalles
frekkhetens nådegave. Jeg har spurt om konkrete verdiutfordringer knyttet til
kjønn, ekteskap og omgang mellom kvinner og menn. De mener at spørsmål som om
en muslimsk kvinne kan gifte seg med en ikke-muslim, er ’totalt irrelevant når
det gjelder integrering’. Derfor nekter de å svare. Da har de vel egentlig
svart. Et skuffende svar dog, men overhodet ikke overraskende for undertegnede
som har fulgt med MSS sine aktiviteter i noen år. MSS inviterer islamister som
foredragsholdere. Igjen og igjen. Dette er trist og foruroligende. Men sant. Så
det var vel den dialogen.
(Aftenposten 23. november, ikke tilgjengelig på nettet).

Allerede før debatten i
Aftenposten var avsluttet, byttet MSS arena for utspillene sine til
Morgenbladet, nå med forsterkning fra ytterligere to MSS-representanter.
Forrige uke hadde de et lengre innlegg under tittelen Mer enn to muligheter. Her stemples jeg som ”useriøs,
trangsynt og kunnskapsfattig”, jeg er ”ekstrem” og en skikkelig ”islamfobiker”.
Med mer. Forfatterne fortsetter:

Religionen
(islam) bærer preg av feminisme, menneskerettigheter og velferdsgoder for
kvinner. Med retten til et selvstendig samfunnsengasjement, egen inntekt, arv
og ikke minst retten til å være religiøs leder, viser islam til en frigjort
kvinne. Det er illustrerende at profetens kone Khadija var en
forretningskvinne, og profeten var hennes ansatt.

Det er så man nesten mister
munn og mæle over den kunnskapsfattighet og den manglende intellektuelle seriøsitet og/eller ærlighet som ligger til grunn for et slikt utsagn. Alle som har noe
som helst mer enn ingen som helst kunnskap om islam, vet at denne religionen bærer på
en lang rekke, tradisjonelle rettsregler som sterkt begrenser kvinners frihet
og rettigheter. Hva slags intellektuelt undermål er det som får
MSS-utsendingene til å tro at de kan dupere offentligheten med snikk-snakk av
ovenstående slag?

Forfatterne avslutter sitt
forsvarsskrift med en inderlig bønn om samarbeid og forståelse:

Snakk
med oss, Storhaug! Vi oppfordrer Storhaug til å snakke med muslimske jenter, og
ikke bare om oss. Da vil hun oppdage at hijab ikke er en utfordring for
muslimske jenter.

Jeg bretter opp ermene –
igjen – og sender et nytt innlegg til Morgenbladet, med tittelen Avviser
dialog. På dette tidspunktet er jeg
blitt ganske oppgitt, og jeg synes ikke lenger det er noen vits i å skåne mine
dialogpartnere fra opplysninger om komprimerende forhold rundt MSS. ”Si meg
hvem dine venner er og jeg skal si deg hvem du er”, heter det i et ordtak. Så
jeg forteller litt om hvem MSS omgås:

I
2006 pro­mo­ter­te MSS den in­dis­ke is­la­mis­ten Zakir Naik ved en film­frem­vis­ning.
Naik me­ner kvin­ner skal til­dek­kes. Han sier ja til fler­ko­ne­ri. Mus­lim­ske
kvin­ner kan kun gif­te seg med mus­li­mer. Fra­fal­ne skal straf­fes med dø­den,
med mer. I fjor ar­ran­ger­te MSS fore­drag med Zulqarnain Sakandar Madni, ti­tu­lert
av MSS som «bror». Madni frem­sto i NRK Brenn­punkt som en hel­støpt salafist.
Hans vi­sjon er å etab­le­re et ummah i tråd med sam­fun­net Mu­ham­med skap­te
på 600-tal­let. Som Madni sa til Brenn­punkt: – Det er bare én lov­giv­ning, og
den kom­mer fra Mu­ham­med.

I
2004 in­vi­ter­te MSS en av Pa­ki­stans frem­ste is­lam­is­ter, Qazi Hus­sain
Ah­med, til fore­drag. Ah­med le­der Pa­ki­stans stør­ste is­la­mis­tis­ke par­ti,
Ja­maat-e-Islami. Han sym­pa­ti­se­rer med Taliban. Nupi-fors­ke­ren Amit
Shrivastava, nøl­te den gang ikke med å kal­le ham både eks­trem og far­lig.

Kan MSS for­kla­re oss hvor­for de pro­mo­te­rer sli­ke per­so­ner?

I Aftenposten fikk MSS tre
muligheter til å svare på et lite knippe konkrete verdispørsmål. Det ble for vanskelig. Som en dyd av
nødvendighet, har jeg nå forenklet debattens premisser litt, og har denne gangen
bare stilt dem ett nytt spørsmål. For å forsikre meg om at dette ikke overses, uthever
jeg det i fet skrift: Kan MSS forklare oss hvorfor de promoterer slike
personer?

Jeg venter spent på svar,
men vet neimen ikke om jeg kan forvente meg et.

Mens vi venter: En uventet
og svært hyggelig overraskelse dukket opp i Morgenbladets debattspalter i dag.
En religionsstudent ved navnet Hans Arnesen, tar MSS sin fremleggelse av
kvinners påståtte frigjøring innen islam på alvor. Arnesen har åpenbart gjort
hjemmeleksen sin. Han ber MSS redegjøre for hvordan islam er
”kvinnefrigjørende”, og hva MSS legger i begrepet ”feminisme”. Han skriver:

Der­som
dere føl­ger tra­di­sjo­nell is­lamsk retts­læ­re, fiqh, vil jeg gjer­ne vite
hvor­dan eks­em­pel­vis lov­sko­le­nes asym­me­tri­ske skils­mis­se­rett, verd­set­ting
av en kvin­nes vit­ne­mål til halv­par­ten av man­nens og en ar­ve­rett hvor
kvin­nen har krav på halv­par­ten så mye som en mann, kan be­teg­nes som fe­mi­nis­tisk?

Når
dere vi­ser til at is­lam sik­rer kvin­nen vel­ferds­go­der an­tar jeg dere sik­ter
til man­nens plikt til å for­sør­ge fa­mi­li­en, men det er jo i strid med fe­mi­nis­tis­ke
idea­ler om øko­no­misk uav­hen­gig­het.

Kvin­nens
ek­te­ska­pe­li­ge mot­plikt, un­der­kas­tel­se, klin­ger hel­ler ikke sær­lig
godt i fe­mi­nis­tis­ke ører. Menn har også kles­reg­ler, skri­ver dere, men de
er mind­re om­fat­ten­de og mind­re hem­men­de. Er det fe­mi­nis­me?

Re­li­gio­ner
er selv­føl­ge­lig all­tid åpne for tolk­ning og kan­skje dere sver­ger til en
mer mo­der­ne retts­tenk­ning? Kan­skje dri­ver dere til og med de­res egen in­di­vi­du­el­le
ijtihad, slik man­ge krist­ne i dis­se da­ger har en unik, per­son­lig for­stå­el­se
av sin re­li­gi­on? I så fall kun­ne det være fint å pre­si­se­re, et­ter­som
det sik­kert er fle­re enn meg som har pro­ble­mer med å ak­sep­te­re be­gre­pet
fe­mi­nis­me som be­teg­nen­de for de bre­de lag av is­lam.

Et
av de­res pos­tu­la­ter var: «Is­lam fri­gjor­de kvin­nen len­ge før vest­li­ge
ideo­lo­gi­er ga rom for kvin­ner.» Ves­tens ideo­lo­gi ved is­lams unn­fan­gel­se
(i den grad det ek­si­ster­te noe Ves­ten før is­lam) var helt klart ka­tolsk
kris­ten­dom, og selv om hel­ler ikke kris­ten­dom­men var noe møns­ter for li­ke­stil­ling
me­ner dere vel ikke å hev­de at det ikke fan­tes noe rom for kvin­ner der? I
så fall kun­ne det vært spen­nen­de å høre ak­ku­rat hvor­for is­lam var en mer
kvin­ne­venn­lig re­li­gi­on enn kris­ten­dom­men gjen­nom mid­del­al­de­ren?

Og avslutter:

Jeg
har all tro på at is­lam kan tol­kes fe­mi­nis­tisk, men jeg sy­nes det er van­ske­lig
å for­stå at is­lam er fe­mi­nis­tisk. I alle fall slik det over­vel­den­de
fler­tal­let av prak­ti­se­ren­de mus­li­mer ten­ker og le­ver sin re­li­gi­on.
Om dere øns­ker at skau­tet skal bli et sym­bol på is­lamsk fe­mi­nis­me bør
dere der­for kan­skje spa­re den mest ag­gres­si­ve po­le­mik­ken til den manns­do­mi­ner­te
ulamaen, istedenfor å ret­te den mot Hege Stor­haug?

Mon tro om han får svar?Noen avsluttende
refleksjonerEtter at boken Tilslørt.
Avslørt kom i oktober, har følgende tanke
slått meg – etter alle de meningstomme, ufaglige og personkarakteriserende
debattene som har fulgt i kjølvannet: Er samfunnet vårt i ferd med å rammes av
”den arabisk-muslimske syken”?

Jeg tenker på mine
erfaringer fra 11 års offentlig debatt med muslimske talspersoner i Norge, og
mine erfaringer med muslimer i Pakistan; erfaringer som langt på vei summeres
opp av FN i til sammen fire rapporter med samletittelen Arab Regional Human
Development Report. Her setter FN fokus på den katastrofale kulturelle og
økonomiske stagnasjonen i den arabiske ligaens 22 medlemsland. Rapportene, som
er skrevet av arabere selv, sjokkerte både arabere og det internasjonale
samfunnet da de ble fremlagt. Både de sosiale, politiske og økonomiske
forholdene var langt verre enn antatt. Hvorfor det?

FN fastslår at den arabiske
verden lider under tre grunnleggende mangler: mangel på ytringsfrihet, mangel
på kunnskap, og mangel på kvinnefrigjøring, og dermed en veritabel sløsing med
halve befolkningens ressurser. Autoritær
barneoppdragelse hemmer nysgjerrighet og vitetrang, sies det. Samfunnet fremmer
kollektiv tenkning, og inviterer til passivitet og lavt engasjement. Det pågår
en religiøs/politisk nedbryting av individets selvtillit og selvstendighet.

Den arabiske regionen
plasserer seg på bunnen – etter den fattigste delen av Afrika – hva gjelder
borgernes frihet. Særlig kvinnenes frihet, fastslår FN. Dette får katastrofale økonomiske
følger. Det samlede bruttonasjonalproduktet (BNP) i de oljerike arabiske landene ligger bare litt
over Spanias BNP.

I løpet av ett tusen år har
den arabiske verden oversatt like mange bøker fra andre deler av verden som Spania
gjør årlig. Den strenge sensuren ligger særlig til grunn for at en bestselger
sjeldent har et opplag på mer enn 5 000 bøker. Bare én prosent av
vitenskapsfolk verden over holder til i den arabiske verden.

I 2003-rapporten til FN sies det at
dagens tilstand er preget av en allianse mellom undertrykkende, politiske
systemer og konservative, bakstreverske islamtolkere med fiendtlige holdninger
til utvikling og fremskritt. ”Visse muslimske lærersteder” ses som et hinder
for utvikling og modernisering, heter det. Og så fremsettes kanskje den
vanskeligste kritikken for den arabiske ligaen å svelge; de arabiske
FN-rapportørene mener at modernitet og utvikling skapes ved ikke å blande
politikk og religion. FN peker på behovet for nye perspektiv, som ”skapelsen av
paradis på jord og gleden av jordens belønninger”. Sagt med mine ord; at livet
på jorden ikke er en ”waiting service before paradise”. Eller sagt med ordene
til Ayaan Hirsi Ali: at ”livet på jorden kun (er) en passasje til det
hinsidige”.

Rapporten peker videre på
konkrete verdier som de arabiske landene må etterstrebe; ”nysgjerrighet,
fornuft, vitenskap, forstand, visjoner og følelser”.

Da jeg studerte disse
rapportene, tok tankene mine mang en utflukt til Pakistan, ikke minst til
skolene i Little Norway, der så mange norske statsborgere får sin dannelse og
utdannelse. Der barna oppdras i religiøs konformitet. Der intellektuell
nysgjerrighet og den frie tanken gis svært dårlige kår. Visjoner og følelser
kues. Der man får inn med morsmelken at man skal underkaste seg autoriteter;
være seg sine foreldre, eldre, lærere eller religiøse ledere. Og der den
enkelte kvinne og mann nettopp lærer at ”livet på jorden kun er en passasje til
det hinsidige”. Derfor skal man ukritisk underkaste seg Allah, Muhammed,
koranen og sharia. Det er det virkelig saliggjørende. Akkurat som i de arabiske
landene har utviklingen også i Pakistan stort sett bare gått en vei; bakover. Mer
og mer kulturell stagnasjon og forvitring. Mer og mer åndelig lukkethet grunnet
islams økende innflytelse i samfunnslivet.

Er det dette vi også nå ser
fremveksten av her i Norge og Europa, klarest vist gjennom det intellektuelle
forfallet i debatten om hijab og islamsk tilsløring? Og som også underbygges av
debattene på en arena som Islam.no?
Et regelrett intellektuelt
forfall, der religiøse og politiske dogmer har gode vekstkår, og der også
norske konvertitter og ml-ere finner seg godt til rette?

Jeg frykter det.

Det er en del mer jeg
gjerne skulle sagt her, men julen kaller. Det vil si, jeg er på vei til Toten
for den årlige julebaksten hos venner. Grisehodet er kjøpt inn, potetene
likeså; det blir altså sylte og potetlefser, og mer til. Og middagen lørdag
kveld er mitt hovedansvar. Lam masala med raita, chetny og pickels står på
menyen.

God helg!