Danmark är annorlunda än Sverige: invandringen är mycket mindre, de asylsökande mycket färre, politiken stramare (som danskarna säger) – och den frispråkigare debatten har lett till att man nu i Köpenhamn faktiskt försöker rucka på den segregerade skola, som vi här hemma uppgivet nästan accepterat som ett faktum.
Slik åpner den svenske journalisten Lars Åberg sin artikkel om Danmark og den danske integreringspolitikken. Han har besøkt Rådmandsgades Skole, der Lise Egholm er rektor. Skolen ligger i det mest innvandrertette området i København.
Lise Egholms engasjement for alles rett til en god utdanning kommer klart frem i hennes bok ”Min blå sofa. Om integrering i skolen”. Egholm har som målsetting at alle elevene hennes skal bli dyktige, noe som ikke er bare enkelt, da mange av elevene hennes ikke behersker det danske språket. Det mener Egholm er foreldrenes skyld – og ikke samfunnet. Og Egholm kan vise til gode resultater for sin skole: lesekunnskapens blant elevene ligger nå over nasjonalgjennomsnittet.
Egholm mener man kan gå inn på kompromisser om praktiske ting, men holde fast på grunnverdiene. Hun godtar for eksempel ikke at jenter holdes borte fra skolen, og det finnes ingen unnskyldning for å ikke ha gymnastikk eller svømming. Hun mener foreldre som holder sine barn i opprinnelseslandet over lengre tid, skal miste både barnebidrag og skoleplass. Hun synes det er trist at skattepengene går til friskoler. Hun vil at barn med ulike opprinnelse skal være i samme klasse, men aldri mer enn 50 prosent innvandrere.
Hun forklarer at mange av foreldrene kommer fra land der det er liten tradisjon for å engasjere seg i skolen, men et slikt engasjement forlanger hun av alle foreldrene:
Vi bor ikke i Midtøsten Vi får forklare at vi har en samtalekultur her, og at den er de tvunget til å gå inn i, ellers ødelegger de for sine egne barnas muligheter. Jeg sier til dem at deres barn skal begynne i barnehagen så de lærer seg språket. For ti år siden hadde jeg sagt at det er viktig med et morsmål, men vi har andre barn nå. Det har vært en enorm diskusjon i Danmark; det er nærmest en religion for morsmålsforskerne. Mitt postulat er at en del av dem er vedlig langt fra virkeligheten. De har lest noen amerkianske undersøkelser som spansk og engelsk, men det er jo en annen virkelighet enn hos oss.
I Sverige er det et aksiom at man blir bedre i svensk om man får særskilt undervisning i morsmålet (språket som snakkes hjemme), og Sverige har til og med startet med blant annet arabiskspråklige førskolegrupper. Spørsmålet er om konformismen i tospråklighetsundervisningen er mer ideologisk enn vitenskaplig. Rambøll Management har gjennomført en undersøkelse, på oppdrag av København kommune, av skandinavisk og nordamerikansk morsmålsforskning, og der påpekes at det ikke råder noen konsensus om denne undervisningens positive effekter. Amternes og kommunernes forskningsinstitut (AKF) kom i fjor med en rapport om morrsmålsundervisningen i København, der slo de fast at den ikke har noen påvisbar effekt.
Nå er politikerne, også sosialdemokratene, blitt skeptisk til morsmålsundervisning. I tillegg stiller de seg bak ”blandet kvotering” i skolene. Barn fra innvandrerfamilier tilbys plasser i attraktive skoler, der kunnskapsresultatene er høyere og der de får dansktalende skolekamerater. I en typisk klasse på 28 elever reserveres mellom fem og syv plasser. Småskoleelevene tilbys skyss med buss, eventuelt drosje, om skoleveien blir for lang.
Lise Egholm, som selv har bodd flere år i Sverige, mener at Skandinavia, og særskilt svenskene, er flink på til å tilsløre både forholdene i skolene og en oppriktig dialog:Vi får ikke forsvinne i teoretiske betraktninger. Vi må se hva slags virkelighet vi har fremfor oss. Om vi vil endre på virkeligheten og gjøre det bedre for våre barn, så må vi først si det som er. Og når man har sagt det, så får man begynne å handle.
På spørsmål om det lar seg gjøre uten å støtte en Pia Kjærsgaard, sier Egholm:
Det er akkurat det man kan. Om man fortsetter å være utydelig utnyttes det for å gi henne flere stemmer. Vi får ikke miste våre humane og medmenneskelige perspektiv, men det er rasistisk å ikke stille krav. Det er et faktum at barn fra ikke-vestlige land, særlig de arabiske land, klarer seg dårlig – det er virkeligheten. Det hjelper ikke barna om man synes synd på dem.
Det vises til opinionsmålingen i Danmark som forteller at færre innvandrere i dag kjenner seg diskriminert enn for ti år siden. Danmark fremstår både som individualistisk og mer hierarkisk enn Sverige, men at i den dobbelheten oppstår et annet debattklima. Åberg tror ikke at Sverige ville tapt på de danske erfaringene, i det han kaller ”de snevre rammene for svensk integreringsdebatt”.
Selv om Åberg viser til at diskusjon kan føre til handling, avslutter han med Lise Egholms ord: men man får aldri diskutere om man skal akseptere at foreldre og elever nedvurderer kvinnelige lærere:
Det har kostet våre mammaer og bestemødre to hundre år å komme hit. Det kan ikke diskuteres.
Les hele artikkelen i GP.se