Vi er heldige. Vi lever i et åpent og liberalt samfunn basert på menneskerettigheter. Sløret på den muslimske kvinnen er motsatsen til disse godene. Jeg frykter at den økende tildekkingen av jenter og kvinner over det ganske land er et varsel om en verdimessig stormbyge under oppseiling.
Noe har skjedd: For 15-20 år siden kan jeg knapt erindre at muslimske jenter og kvinner i Oslo, min hjemby i dag, var strengt tildekte. Jeg husker godt at noen unge kvinner og flere mødre brukte tradisjonelle klær fra opprinnelseslandet, som ofte inkluderte ulike former for hodeplagg. På slutten av 1990-tallet og inn i det nye årtusenet, har dette bildet endret seg dramatisk. Endringen jeg tenker på, handler ikke om at den muslimske befolkningen har økt. Endringen handler om graden av tildekning og hijabens inntog i Norge og Europa. Hvilket verdivarsel er denne utviklingen?
Islamismen seiler opp i Europa som vår tids totalitære ideologi med mål om å utslette de europeiske demokratiene basert på respekt for menneskerettigheter og atskillelse av politikk og religion. Islamismens ideologi er diktatorisk og tyrannisk i sine grunnelement, der et av målene er å styre og kontrollere folks privatliv, endog den enkeltes tanker. Virkemidlene er både av diktatorisk karakter, og ved å stimulere til sosial kontroll, der borgerne selv blir tyranniets forlengede armer i de offentlige gatene og institusjonene, ja, helt inn i de private hjem, slik vi så det under kommunismen i tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa. Islamismens endelige mål er etableringen av et kalifat, der juss, sharia, med opphav i beduinsk stammekultur på 600-tallet skal styre alle samfunnsnivå.
Hva har et hodeplagg – hijab – å gjøre med islamisme? Hijaben er en politisk konstruksjon fra nyere tid. Hijaben, som skjuler alt hår og hele halsen og nakken, går hånd i hånd med islamismens storslagne mål om det verdensomspennende kalifatet – ideologien om én nasjon. Som forfatteren vår fra Bagdad, Walid al-Kubaisi sier det: ”Den islamske hijaben representerer ikke et bestemt land, en bestemt kultur, en bestemt tradisjon. Den visker bort alle nasjonale og kulturelle trekk unntatt det islamistiske. Man kan ikke vite om disse kvinnene som bruker hijaben (i Norge, min merknad) er fra Iran, Irak, Tyrkia, Egypt etc. (…). Denne spesifikke hijaben, den islamske, er blitt et symbol for politisk islam, dvs. islamisme” (Aftenposten 3.februar 2004).
For islamismen er underordning av kvinner helt avgjørende for å realisere prosjektet. Kvinnens seksualitet er sterk, ja hun anses som fristerinnen, og mannen er offeret. Hovedansvaret for at utenomekteskapelig sex ikke skjer, pålegges kvinnen. Derfor skal hun dekkes til og hun skal atskilles fra menn. En flyktning som jeg har stor respekt for, franskiranske Chahdortt Djavann, forklarer tildekking av jenter og kvinner i det offentlige rommet slik: For islamistene er tildekkingen deres ”fremste krigsmaskin” i det offentlige rommet. Dess flere jenter og kvinner de får inn i sløret, jo sterkere får de manifestert sin ideologi i samfunnet vårt. Tildekkingen er ”flagget og emblemet” til islamistene, forklarer Djavann. Flere europeiske størrelser med røtter i den muslimske verden advarer i liknende ordlag.
Hvordan skal vi forholde oss til at flere og flere jenter og kvinner bruker slør – først og fremst den islamistiske hijaben – i det offentlige rommet? Først; jeg mener overhodet ikke at alle kvinner i hijab bærer med seg en islamistisk ideologi. Tvert om er det god grunn til å tro at de er i et stort mindretall. Det er videre grunn til å frykte at flertallet føler seg presset sosialt eller er regelrett tvunget til å bruke det, noe som bekreftes av en italiensk undersøkelse. Der avdekkes det at hele 85 prosent av kvinner i slør sier de bruker det ”ut av frykt”. Jeg tror ikke tilstanden er så alvorlig i Norge, men det er grunn til å ta varslet fra Italia på alvor.
I boken Tilslørt. Avslørt, har jeg tatt til orde for å begrense bruk av hijab i offentlige institusjoner, både grunnet tvang og spredning av islamisme. Hvor dypt og bredt islamismen har slått røtter i Norge, vet vi ikke. Men i land som England, Nederland og Tyskland er islamismen på sterk fremmarsj, eksemplifisert i en meningsmåling der 37 prosent av unge britiske muslimer sier de ønsker et shariastyrt Storbritannia. Symptomatisk nok, vil tre av fire ha sløret på kvinner.
Mine forslag om å begrense bruk av hijab er standpunkt jeg har tvilt meg frem til. Som en frihetselskende og liberal person, er det ikke behagelig å foreslå forbud som griper inn i folks private liv. Men den negative, antiliberale verdikraften i hijabet er langt fra et privat anliggende. Verdikraften er dertil så sterk, at vi bør ikke lukke øynene. Det er ingenting som tyder på annet enn at bruken av dette verdiplagget vil øke. Hijaben mener jeg derfor bør ut av skolen, som i Frankrike, og ut av universitet og bort fra offentlige ansatte, som i Tunis og Tyrkias. La det være klart: Det er ingen menneskerett ifølge Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (2005) å bruke hijab.
Forslagene mine har skapt sterke motreaksjoner og en rekke (bevisste?) misforståelser fra ytterste venstre fløy og fra konservativt muslimsk hold. Det er vanskelig å tolke reaksjonene og misforståelsene som annet enn at en verdikamp er under oppseiling også i Norge nå, og ikke bare i sentrale europeiske land som Frankrike (aktualisert ved nye opptøyer i forstedene til Paris) og i Storbritannia (aktualisert ved alarmerende meningsmålinger om islamisme blant unge muslimer og rapporter om en dramatisk økende islamsk ekstremisme forkynt fra halvparten av moskeene).
Min påstand er: Venter vi med å reagere, og lukker øynene i håp om at ”det går bra til slutt”, kan det tvert om gå som Machiavelli sier det i boken Fyrsten: Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, er det gjerne for sent å rydde opp.