Jens Tomas Anfindsen, HRS
«Vi må forstå islamistenes historie
for å forstå følelsen de har av ydmykelse og avmakt», skriver Jan Even Sandal i
Dagbladet i dag.
Jo da, dette er det utvilsomt mye
i. Selv om islamistenes følelse av avmakt og fortvilelse nok også kan stamme fra en
oppskrudd og overdreven forventning til hvor mye makt islam bør ha i samfunnet,
hva enten det er i Midtøsten eller i Vesten.
Men hva slags moralsk lærdom skal
vi trekke av de erkjennelser Jan Even Sandal legger for dagen, antatt at de nå
faktisk representerer reell innsikt i grunnlaget for den islamistiske
vekkelsen?
Undertegnede har vondt for å se at
Sandal gir noe svar på dette, bortsett fra at det så å si ligger mellom linjene,
her, at islamistenes følelse av ydmykelse og avmakt må lindres derigjennom at islam
styrkes som politisk og sosialt system.
Dette er i så fall en moralsk
erkjennelse som kan trekkes i tvil. Islamismen blir ikke noe bedre, mer
rettferdig, fredelig eller human av at de frustrasjonsmomenter som nærer islamismens
vekst, faktisk er både reelle og legitime. Om det er aldri så sant at islamismen
er et svar på akkurat vestlig
undertrykkelse (noe som godt kan trekkes i tvil, og som i alle fall må modifiseres),
gjør ikke det innvandinger mot islamismen som politisk løsning, verken lokalt
eller globalt, mindre gyldige.
I filosofien skiller man mellom en
oppfatnings genese (tilblivelse) og gyldighet. De grunner som forårsaker at
en oppfatning blir til, kan ikke nødvendigvis begrunne en oppfatnings sannhet
eller rettmessighet.
Det er vanskelig å se hvor Sandal
vil hen med sitt innlegg, annet enn at det synes å formidle en emosjonell appell til
medlidenhet med islamistene. Undertegnede har tidligere begrunnet hvordan en
slik irrasjonell tankeføring kan lede verden rett inn i en geopolitisk
dødsfelle.