Innvandring

Vil ha strengere innvandringspolitikk

De nye innvandringsmotstanderne er norskpakistanere. Mens det for ti år siden var høyresiden, og de høyreekstreme, som ville stenge grensene slik at vi heller «kunne ta våre på våre egne», er det nå flere og flere profilerte norskpakistanske politikere som argumenterer på samme måten. Utviklingen har potensial til å endre spillereglene i norsk innvandringsdebatt radikalt.

Jens Tomas Anfindsen, HRS

I en artikkel på
Dagbladet.no i dag står tre profilerte, norskpakistanske politikere frem med
argumenter til fordel for en mer restriktiv innvandringspolitikk; Danny
Ghazanfar (Sp), Yousuf Gilani (Ap) og Saera T. Kahn (Ap). De forteller at dette
er noe mange norskpakistanere snakker om. Ifølge Gilani er den høye
kriminalitetstendensen i enkelte innvandrergrupper én viktig grunn til at mange
ønsker strengere regler for innvandring. Behovet for bedre integrering av ”dem
som allerede er her” er en annen begrunnelse som går igjen, ifølge de tre
politikerne. Les mer om dette i
Dagbladet.no
.

Denne utviklingen er
interessant og den er ventet. Store innvandrergrupper tilhører arbeiderklassen,
og store deler av arbeiderklassen har alltid vært motstandere av en liberal
innvandringspolitikk. Rimeligvis. Det er arbeiderklassen som er bosatt i de byområdene
der de fleste nye innvandrere flytter inn, og det er først og fremst arbeiderklassen
som må tåle steken fra innvandrerkriminalitet og integreringsproblemer i
lokalmiljøet.

For alle innvandrere som
står på og gjør en ærlig innsats, for alle innvandrere som kjemper for å gi
sine barn muligheten til å komme seg opp og frem, til kanskje å kunne ta høyere
utdannelse og nå fremskutte posisjoner i samfunnet, for alle slike innvandrere
vil det være en stor ulempe om skolegården og det lokale oppvekstmiljøet forvandles
til en gangstersone. Ingen innvandrere med ambisjoner på sine barns vegne har
interesse av at læringsmiljøet i skolen hemmes av at 1/4 eller flere av elevene
som begynner på skolen ikke har tilstrekkelig norskkunnskaper til å kunne følge
undervisningen. Alt dette, og mer til, tilsier at svært mange innvandrere med
sosiale ambisjoner vil ha stor egeninteresse av at Norge reduserer inntaket av
nye innvandrere.

Liberal innvandringspolitikk
har alltid vært et elitært prosjekt og har vært gjennomført i suveren forakt for
arbeidere og småkårsfolk. At den norske arbeiderklassen nå begynner å bestå av
mange mørkhudede mennesker, og at mange av disse nå tar til orde for en
innvandring som er avstemt i forhold til muligheten for harmonisk integrering
av nykommerne, det er en meget spennende utvikling. Det er en utvikling som kan
komme til å endre spillereglene i norsk innvandringsdebatt radikalt.

Taxisjåføren Ingar Malvang
kan hundses og hånes som en trangsynt rasist, en tulling fra folkedypet, når
han tar til orde for redusert innvandring – han er jo hvit nordmann.
Pakistanske taxisjåfører som ønsker et trygt bomiljø og gode oppvekstvilkår for
sine barn, derimot, de tilhører venstresidens beskyttede klientgruppe og vil dermed
være praktisk talt immune mot rasismebeskyldninger, venstreekstrem sjikane
eller kulturelitens spott og hån.

Det nye småkårsfolket kommer
til å endre Norge for godt, men kanskje ikke bare slik folk først hadde tenkt
seg.