Jens Tomas Anfindsen, HRS
Var SV og
Ny Tid i årene 1975-89 for lite kritiske til regimene i Øst-Europa? Og for lite
støttende overfor dissidentene som kjempet mot kommunistregimene?
Ja, mener
Kåre Dahl Martinsen,
seniorforsker ved Institutt for Forsvarsstudier, og Pål Veiden, prosjektleder
i Civita og førsteamanuensis ved Høgskolen
i Oslo, som i forrige ukes Ny Tid-kronikk tar et oppgjør med hva som ble sagt
og skrevet i en periode hvor Ny Tid var eid av SV. Kronikken er basert på en
artikkel i den nye boken Arbeiderhistorie 2007.
Da berlinmuren
falt, ble SV og Ny Tid slått i svime. Venstresiden mistet sitt ankerfeste i Øst
og mistet troen på de kommunistiske regimene. Illusjonene brast. Men evnen til
selvkritikk satt langt inne, skal vi feste lit til Martinsen og Veidens
skildring av venstresidens forhold til kommunistregimene i Øst.
Etter å ha lest gjennom alle numre av Ny Tid fra avisas start i 1975 og
frem til Berlinmurens fall i 1989, tegner det seg et tydelig bilde. Overtramp i
Øst kunne påpekes, men det innebar nesten alltid en pussig form for balansekunst.
Kritikk ble fulgt opp av påstander om at landene hadde sosiale ordninger som
var på høyde med, eller til og med bedre enn de vi kjente. Når Sakharov
skildret elendigheten i sovjetisk helsevesen, svarte avisen at tilstandene i
Distrikts-Norge var verre. En annen form for motvekt var å peke på USA.
Rettssaker mot dissidenter i Øst ble sammenlignet med det avisa mente var
politisk forfølgelse fra amerikanske myndigheter. Den sovjetiske
undertrykkingen av landene, ble fremstilt som et svar på amerikansk politikk.
Øst-Europa var, ifølge Berge Furre, «sovjetiske grensefestningar» (nr. 17,
1982). Berit Ås kalte Sovjet for en fredspioner (nr. 29. 1977).
Denne
beskrivelsen er jo som hentet ut av vår egen tid, bare med den forskjell at det
er islamismen og islamistiske bevegelser som nå har overtatt den beskyttede og kritikkimmune
rollen som kommunismen nøt godt av tidligere. Overtramp innen islam kan påpekes,
men innebærer nesten alltid en pussig form for balansekunst: Kritikk blir fulgt
opp av påstander om at kristendommen har problematiske aspekter som er helt på høyde
med, eller til og med verre enn dem vi kjenner fra islam. En annen form for
motvekt er å peke på USA og Israel. Islamistenes undertrykking av kvinner,
jøder, kristne, ateister, apostater og andre dissidenter, fremstilles som et
svar på amerikansk og israelsk undertrykkelse; eventuelt undertrykkelse fra sekulære
regimer som er alliert med USA.
Da Sakharov fikk Fredsprisen i 1975, var Ny Tids omtale hånlig. Jan
Otto Hauge, en av avisas fremste journalister, beskrev ham som en proamerikansk
nikkedukke (nr 17, 1975). I 1989 ble Sakharov medlem av den sovjetiske
nasjonalforsamlingen. Han argumenterte for de baltiske landenes selvstendighet.
Redaktør Bernt Eggen kvitterte med å beskrive ham som «en erkekonservativ og
politisk tulling» (nr. 49, 1989). Denne gangen kom det mange protestbrev til
redaksjonen.
Det gjorde det ikke fem år tidligere, da debatten om menneskerettigheter
begynte i avisa. I 1985 hevdet Erik Nord, en flittig bidragsyter, at full
ytringsfrihet ikke var nødvendig i fattige land. «Det kunne virke hemmende på
utviklinga av menneskelig og økonomisk rettferdighet» (nr. 41, 1985). Mange
støttet ham. I en rekke innlegg ble det slått fast at den vestlige
individbaserte tolkningen bare ble brukt som et pressmiddel overfor landene i
Øst. Der hadde man i stedet valgt å sikre sosiale klassers rettigheter.
Alt er
ved det gamle, med andre ord; bare bytt ut «kommunisme» med «islamisme». De som opponerer
mot islamismen, beskrives i dag som nykonservative nikkedukker eller reaksjonære
rasister. De som tar til orde for at universelle menneskerettigheter bør omfatte også kvinner og barn fra muslimske kulturer, de beskyldes for vestlig imperialisme
eller kulturrasisme. Full ytringsfrihet anses ikke å være nødvendig, verken her
hjemme eller i muslimske land, hvis den brukes på en slik måte at den hisser
opp islamistene. Den vestlige, individbaserte tolkningen av
menneskerettighetene, trenger ikke å gjelde for folk som kommer fra kulturer
der kollektiv undertrykkelse av hele samfunnsgrupper er en del av ”stolte familietradisjoner og gode dyder og verdier frå Koranen«.
Martinsen
og Veiden har skrevet en artikkel som er lesverdig utifra en rent historisk interesse, men som er tankevekkende fordi den forteller oss
så mye om vår egen tid og om menneskenes helt fantastiske evne til å fortrenge
de delene av virkeligheten som ikke passer overens med ens teori om verden.
NB! SV-høvdingen og teologiprofessor Berge Furre har kommet med et svar til Martinsen og Veiden: Avviser Øst-Europa kritikk. I dette innlegget karakteriserer Furre den ovenfor refererte kritikk av venstresiden for «historieløs».