Rita Karlsen, HRS
Rett før jul serverte Dag og Tid (nr. 51-52) en artikkel med tittelen ”Vår nye fiende”, som for flere media, ikke minst Aftenposten, måtte ha fått ribba til å fortone seg som en kamel. Dag og Tid – journalist Jon Hustad ville med sjølsyn og førstehåndskilder finne ut om ”det nye Danmark” er slik som spesielt Aftenposten og NRK gjerne presenterer: ”Er Danmark vald, hus som brenn, brutalt politi, framandhat, arbeidsløyse…”, undrer den nynorsksvorne journalisten. Han dro til Danmark for å finne ut ”kor mørkeblått det er”.
Hustad synes godt forberedt på sitt Danmarksbesøk. Ikke minst kan det skyldes at han har lest Kristin Clemets (eksstatsråd, nå leder av tenketanken Civita) kronikk om Danmark. Under tittelen ”Uforståelige valg?” stilte Clemet betimelige spørsmål om NRKs dekning både av den franske og den danske valgkampen (hadde den vært skrevet i dag kunne hun med fordel også tatt med valgkampdekningen fra USA). Hun hevder bl.a. at for det norske folk må danskenes gjenvalg av den sittende regjeringen fortone seg som uforståelig.
Sett med norske øyne kan det virke uforståelig. Her hjemme rapporteres det mest om en ekstrem innvandringspolitikk, karikaturstrid og Dansk Folkeparti. Man får inntrykk av at Danmark ikke er et like bra samfunn som vårt eget. Helt inntil det siste virker det som om NRKs journalister håper at det skal bli regjeringsskifte, og at Fogh Rasmussen har ”forregnet” seg når han nå skrev ut nyvalg. NRK ber Martin Kolberg, Carsten Jensen og Ulrich Horst-Petersen om å analysere valget for seg. Men ingen av dem liker den danske regjering, så de kan naturligvis ikke gi oss noen god analyse. Ikke før valgresultatet er helt klart, får vi vite at regjeringen ble gjenvalgt fordi den hadde ”levert på økonomi” og dessuten er ”god på retorikk”, skriver Clemet.
Deretter byr den velorienterte ekspolitikeren Clemet på sine egne forklaringsvariabler av valgresultatet, forklaringer som er forankret i fakta og empiri, og som dermed er langt mer forståelige enn det mainstream journalister og (andre) synsere ofte hevder om Danmark.
Men den godeste Hustad, om enn så forberedt på sitt besøk i nabolandet, lar seg nesten vippe av pinnen før flyet lander. Om bord på British Airways er flyvertinna dansk, og hun vil gjerne by Hustad på en konjakk eller Bailys til kaffen han har bestilt. Hustads reserverte nei vipper derimot ikke vertinnen av pinnen:
_Kvifor ikkje? Liker du ikkje konjakk?_Jau, men…_Det er gratis. Du fortener ein konjakk no.Eg gjer vel det.
Og sammen med Hustads velfortjente konjakk kan vi fundere over hvorfor et borgerlig land som Danmark har verdens nest høyeste skattenivå, og da høyere enn det rødgrønne sosialdemokratiske Norge. Vi kan fundere over hvorfor sjefsøkonomen i dansk industri vil ha lavere skatter for å få flere ressurssterke innvandrere til Danmark. Vi kan fundere over hvorfor Danmark bruker 15,3 prosent av BNP til offentlige trygder, mens Norge ligger på 12,4. Pensjonsreformen kan tyde på at lavlønte i Danmark kan få en offentlig alderspensjon på 63 prosent. I Norge kan lavlønte forvente 45 prosent. I Sverige 40 prosent. Tja, hvor ble det av kosen?
I A-magasinet den 19. mai i år, i ein større reportasje om Danmark, vart vi presentert for ei rad sider med brennande bilar, politi med skarpladde våpen og undertrykt ungdom, alt under denne overskriften og ingressen: ”I skyggen av uhyggen. Det brenner i fristaden Christiania. Ungdomshuset er revet og det stilles harde krav til arbeidsledige og innvandrere. Hvor ble det av den danske kosen?”
Aftenposten etterlét ingen tvil: Det ein gong så tolerante Danmark er på veg inn i nyfascismen, men altså med et høgt trygdenivå. ”Cirka halve den danske befolkningen er utenfor arbeidslivet”, kunne journalisten Lars Nehru Sand óg fortelja. Kjelda fekk vi aldri. Samla arbeidsdeltaking i Danmark er 75,5 prosent, i Noreg 75,2. Av desse arbeider 21,1 prosent deltid i Noreg, i Danmark 18,1, alt etter OECD.
Skriver Hustad, og jeg kjenner at jeg misunner han kosen med konjakken. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og tviholder i Dag og Tid, og har ellers bare kaffekoppen og Aftenposten å lene meg til. Men jeg føler meg snytt likevel.
Da er det egentlig litt godt at Hustad får tak over hodet i Danmark hos sin gode venn Ola Nordenfors. Nordenfors er kulturradikal sosialdemokrat, fast leser av avisen Politiken – og svensk. For selv om man kan irritere seg over den norske fremstillingen av Danmark, så er det få jeg misunner mindre enn svenskene. Deres åpne dørs politikk hva gjelder innvandring svir allerede på den svenske pungen, og personlig tror jeg det blir langt verre, både hva gjelder økonomi- og demokratiutfordringer. Men det kommer dessverre også til å gå ut over Norge. Kanskje vet Nordenfors det også, i alle fall er han flyttet til Danmark, etter seks år i Norge.
Men den samme Nordenfors, som er ansatt ved Århus universitet, bekrefter overfor Hustad at Danmark er mørkeblått, og da tenker han særskilt på innvandringspolitikken. For mens hans fedreland har tatt imot flest innvandrere fra den tredje verden, så har Danmark tatt imot nest færrest (Finland er jo i en klasse for seg selv, her, som i PISA-undersøkelsen). Og det er mye som tyder på at Danmark ikke har noen løsaktige ideer om å fremstå som den mest humane i klassen. For noen dager siden kunne jeg med en viss tyngde ha forklart dette ved å omskrive Gro Harlem Bruntlands utsagn som bærekraftig innvandring, men det var før hun ble kjent som ikke-bidragsyter til det norske økonomiske fellesskapet. Så nå får jeg meg nøye med Bjarne Håkon Hanssens spede forsøk på å snakke om de smarte innvandrere. For Norge er, jf. også NHOs analyser, klar over at det er en sammenheng mellom hvem som kommer til Norge og hvilket bidrag som ytes til fellesskapet. Danskene har ikke bare erkjent det, de har også gjort noe med det. De har lagt om politikken ved å innføre 24-årsgrense og tilknytningskrav for såkalt familiegjenforening, hvilket tilsier at de som får opphold i Danmark ikke lenger blindt kan stole på ekteskapet. Nei, utdanning eller arbeid er det som kan sikre opphold i Danmark. Resultatet er at like mange kommer, men altså ikke gjennom ektesengen. Dette har også frigjort mange unge innvandrere i Danmark, som nå både velger og fullfører høyere utdanning, i tillegg til at flere inngår ekteskap med en de etter stor sannsynlighet har møtt før – flere finner ektefellen i Danmark. De norske forsøkene på å få ned andelen innvandrere gjennom ektesengen mislyktes, noe vi kan ”takke” SV for. For med ”blod, svette og tårer” har pakistanerne bygd Norge, sa Kristin Halvorsen på sin sjarmvalgkampturné i Pakistan, men det var før det storstilte drosjejukset ble avdekket i Oslo, og før hun ble finansminister.
Mens SV i Norge har stoppet alle effektive tiltak for å styre innvandringen til Norge, og for å frigjøre de som allerede er her, har Dansk Folkeparti (DF) i Danmark fått skylden for de danske innstramningene.
_Eg meinar at det har å gjera med at Dansk Folkeparti har fått ein sterk maktposisjon. Mange her nede sier at Venstre og Fogh Rasmussen (statsministeren, V, min komm.) er i lomma på Pia Kjærsgaard (leder av DF, min komm.), sier Nordenfors til Hustad.
Dét er ikke alle av Nordenfors kollegaer på Århus universitet enig i. Hustad møter Hans Hauge, titulert som professor i alt, en mann som til og med behersker nynorsk, i alle fall til lesing. Hauge bekrefter at det eksisterer en oppfatning av Danmark som reaksjonært både i Norge og Sverige. Derimot er han ikke like sikker på hva som faktisk er reaksjonært, og hva som er progressivt. Er det for eksempel progressivt at Norge ikke er medlem av EU? Men Hustads eget kontant-tvilende svar (”Absolutt, trur eg”) møtes med følgende salve:
_Meiner ein noko slikt, er ein norsk venstreorientert per definisjon progressiv. Men å oppfatta medlemskap i EU som noko reaksjonært sier vel meir om kva slags sjøbilete ein har enn noko anna. Men det som er meir interssant enn om ein er progressiv eller reaksjonær, er denne stendige trongen til å byggje opp nye fiendebilete. Og Danmark er no eit fiendebilete for mange svenskar og nordmenn. Kvifor er det slik? Er det av di Danmark går dårleg, er det av di Danmark har fleire problem enn Noreg?
Hvilket Danmark ikke har. Kanskje heller tvert om. Både diverse internasjonale undersøkelser og forskning i Danmark sier noe annet. Danskene er verdens mest fornøyde folk med sitt eget land og sitt eget styresett. De er på topp i det som kalles kosmopolitisk innstilling (bare 6 prosent sier de ikke ønsker kontakt med innvandrere). Stadig færre opplever rasisme eller fremmedfiendtlighet. Økende andel innvandrere i arbeid. Færre tvangsekteskap. Flere innvandrere i utdanning. Innvandrere tar del i politikk og kultur. De er engasjert i offentlige debatter – og da ikke som ”ekspert” på grunn av sitt opphav, men på grunn av sine meninger, holdninger eller profesjon. Rett og slett: dansk suksess, som den danske statsråd Bertel Haarder (V) har formulert det. Og han kjenner feltet godt – det var han som satt som integreringsminster da endringene i utlendingspolitikken ble innført.
Og kanskje det viktigste i denne sammenheng: Det eksisterer svært liten uenighet i Danmark om 24-årsreglen og tilknytningskravet for opphold gjennom ekteskap. Verken blant de politiske partier eller blant innvandrere. Danmark har også en rekke politikere i det danske Folketinget, mens Norge klarte å få inn én på Stortinget, Saera Khan for Ap. I høst kom også Akthar Chaudry fra SV inn, etter ommøbleringen i regjeringen. Førstnevnte er for innstramninger for opphold gjennom ekteskap, sistnevnte er mot.
_I Danmark har vi fleire, og stort sett alle er for tilknytningskrav og 24-årsregelen. Til og med Sosialistisk Folkeparti, vårt SV, er for dette regelverket. Er dei reaksjonære?, spør Hauge.
Og som Hauge sier – da er en vel fremme med grunnene til at danskene har strammet inn utlendingspolitikken.
_Er det av di vi er liberalistiske? Nei, det er av di både danskar og innvandrarar ynskjer å verne om velferdsstaten. Det er altså eit venstreperspektiv som ligg til grunn. Før innstraminga sa svært mange at velfredsstaten ikkje kunne overleva ei folkevandringstid. No seier dei aller fleste at velferdsnivået kan haldast oppe sidan vi har fått kontroll med innvandringa. (min utheving)
En debatt om ”å verne om velferdsstaten” relatert til innvandring, og type innvandring (arbeid, ekteskap, flyktning, asylsøker), er vanskelig å få til i Norge. Min mening er at oljepengene gjør oss dønn sløve. I tillegg har vi en debattkultur som ikke akkurat er progressiv. Også det i motsetning til Danmark. Og nettopp den danske debattkulturen griper også Hustad fatt i, der Hauge og Nordenfors er enige i at debattkulturen i Danmark skiller seg vesentlig fra både Norge og Sverige. Alt kan sies i Danmark, og alt blir sagt, forteller de. Videre er det slik at tingene blir sagt slik de er – ikke slik man ønsker de skal være. Særlig sistnevnte burde norske politikere, og ikke minst regjeringen, få med seg. For i Norge kan det synes som om avstanden mellom folket og de styrende bare øker og øker. For å igjen eksemplifisere med aldersgrense for opphold i Norge gjennom ekteskap: en undersøkelse utført for Klassekampen avdekket at det var flertall i folket for aldersgrense – og det gjaldt for alle partier, også i SV. Men lyttet partiene? Nei, da. De argumenterte ut fra slik de ønsker virkeligheten skal være, ikke slik den er.
Men sier noen fra? I så fall burde det jo vært media som sto i første rekke for å avdekke at de styrende svikter folket. Slik er det ikke. Rett og slett fordi mainstream media selv er motstander av aldersgrense. Og da må de legitimere sin motstand – hvilket de gjør bl.a. ved å produsere langt på vei uetterrettelige reportasjer om (det grusomme) Danmark.
Men hvorfor? Jeg tror det handler om langt det samme som Hustad rapporterer om fra Danmark. De har DF, vi har Frp. Frp er for aldersgrense. Ergo er alle de andre mot.
I Danmark har folket ikke lenger funnet seg i at politiske krumspring skal sikre makt heller enn å gi resultater. Nå for tredje gang på rad. Det samme kan skje i Norge ved neste Stortingsvalg (2009) – og da spørs det om det rødgrønne miljøvernprosjektet er nok til å holde på velgerne, eller om folket også vil verne om velferdsstaten.
Samtidig kan vi forvente oss at mainstream media vil være en aktiv aktør i valgkampen, og, dessverre, med en bestemt agenda. Undersøkelser har avdekket at langt de fleste journalister tilhører Ap og til venstre for dem. Så hvis ikke folket hører etter, blir det nok litt av en mediedramaturgi – på samme måte som NRK utviste under valget i Danmark. Hustad har spurt nyhetsleder Gro Holm i NRK om hvordan det kunne ha seg at de rapporterte om stor spenning i forhold til om ”det mørkeblåe” Danmark ville bli overkjørt av sosialdemokratene, til tross for at ingen meningsmålinger pekte i en slik retning. Holm svarer ærlig nok – det er en del av mediedramaturgien å holde spenningen oppe før valg.
Du kan lese hele reportasjen «Vår nye fiende» som Dag og Tid velvillig har latt oss få tilgang til (gitt oss på pdf, side for side):
Les også intervju med Kristin Clemet i Dag og Tid fra 4. januar 2008 under tittelen ”Lei av Danmark-karikaturar”