Jens Tomas Anfindsen, HRS
Journalisten Kristin Engh
Førde er tidligere redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, og et kjent
navn fra ungdomsmiljøene rundt Rødt og SV. For en tid tilbake skrev undertegnede en kritisk anmeldelse av et intervju Engh Førde førte med den
tyske antropologen Uli Linke, publisert i Forskning.no. Den moralske bunnlinje i min vurdering av den saken, var at Engh Førde her lånte
seg ut som journalistisk talerør for politisert svadaforskning.
Nå kan det se ut til at
dette er et mer gjennomgående trekk ved Engh Førdes journalistikk enn først
antatt. Engh Førde er nemlig ute med et nytt intervju, denne gangen med den kanadiske feminist-sosiologen
Sherene Razack, som også dét oser av esoterisk og anti-vitenskapelig
språkspill. Artikkelen er publisert hos Kilden informasjonssenter for kjønnsforskning.
Razack hevder at en bestemt
form for feminisme har fått en sentral rolle i Vestens imperialistiske prosjekt,
og hun hevder at den norske debatten viser hvordan rasistiske
argumenter framføres under dekke av feminisme. Som eksempler på slike rasistisk-feministiske
stemmer, fremhever hun Hege Storhaug og Unni Wikan.
Ingen strukturelle kulturproblemer?
La oss betrakte Razacks
påstander noe nærmere:
I forrige uke
besøkte hun [Razack] Oslo for å innlede på konferansen Power and resistance i
regi av FEMM-nettverket. Razacks innlegg hadde tittelen «In bed with the
racists and the neocons: Contemporary Feminist Responses to Muslim Women». Her argumenterte hun for at mye av det som omtales
som feministisk kritikk av islam, muslimske land og muslimske innvandrermiljøer
i Vesten i virkeligheten er dypt rasisistisk. Som eksempler trakk hun fram
italienske Oriana Fallaci, kanadiske Irshad Manji og amerikanske Phyllis
Chesler, som alle har skrevet bestselgere der de kritiserer islam og muslimer
for å være kvinneundertrykkende.
Om Razack noensteds har argumentert
for at «feministisk kritikk av islam, muslimske land og muslimske
innvandrermiljøer i Vesten i virkeligheten er dypt rasisistisk», har ihvertfall
Engh Førde fullstendig utelatt å videreformidle hvilke argumenter dette skulle
være. Det eneste tilløp til begrunnelse av denne påstanden, som vi finner i den
aktuelle artikkelen, er egentlig ingen begrunnelse i det hele tatt, men en analogisk-retorisk
appell. Razack maner frem en antatt logisk strukturlikhet mellom ”Vestens
imperialisme”, ”den såkalte krigen mot terror” og ”Vestens strenge
innvandringspolitikk”, på den ene side, og feminister som kritiserer islam,
muslimske land og muslimske innvandrermiljøer, på den annen.
Hva angår spørsmålet om
sannhet, spørsmålet om hvorvidt og i hvilken grad de islamkritiske feministenes
kritikk er korrekt eller er basert på i hvert fall noen sanne premisser, har
Razack tilsynelatende ingenting å si. Snarere forutsetter hele Razacks ”argumentasjon”
at strukturell kritikk av islam, muslimske land eller muslimske
innvandrermiljøer nødvendigvis er basert på feilaktige fordommer og er
rasistisk. Men hvis denne uuttalte og ubegrunnede forutsetningen for Razacks ”resonnement”
ikke holder vann, raser også hele hennes tankebygning sammen som et korthus.
Jeg ber leserne tenke godt
etter: Er det utenkelig at det finnes kritikkverdige og inhumane strukturer innen
islam, muslimske land og muslimske innvandrermiljøer? Hvis svaret på dette er
nei, er Razacks verdensbillede falskt.
Kultur = rase?
Razack mener at kulturbegrepet,
når det brukes på måter som skaper skiller mellom folk, tilsvarer rasebegrepet,
og at det dermed er rasistisk. Nå kan man innvende mot dette at hvis det i det hele
tatt finnes mer enn bare én kultur i verden, så må dette skyldes at det finnes
noe som differensierer kulturer fra hverandre, og altså noe som skiller folk
fra ulike kulturer fra hverandre, hva angår deres kulturtilhørighet.
Til dette kunne Razack
svare, slik det fremgår i den aktuelle artikkel, at kulturskiller fungerer rasistisk
når eller hvis de brukes til å benekte et «felles bånd av menneskelighet» mellom
mennesker fra ulike kulturer. Og i så fall burde man være helt enige med henne.
Det er selve lakmustesten på humanisme og anti-rasisme at man tilregner alle
mennesker et ukrenkelig menneskeverd, uansett hva slags rase eller kultur de
tilhører.
I praksis gjør imidlertid Razack
det klart at det er det å mene at en kultur er bedre enn en annen, eller det å
i det hele tatt ønske å beskytte sin egen kultur mot for mye fremmedkulturell innvandring,
som er rasistisk. Dette bringer Razack inn i en merkelig posisjon.
For det første anerkjenner Razack at det finnes mer enn én kultur i verden. For det andre legger hun tilgrunn
at rasisme har å gjøre med ”at man benekter en felles bånd av menneskelighet
mellom folk med europeisk avstamning og de uten.” Og som en antatt konsekvens
av dette hevder hun, for det tredje, at det er rasistisk å hevde at en kultur
er bedre enn en annen eller av en kultur å innføre innvandringsrestriksjoner
overfor en annen. Av sammenhengen later det til at de to første premissene liksom
skal begrunne det tredje, men det tredje premisset følger ikke logisk fra og
henger ikke engang løselig sammen med de to første.
Påstanden om at det er
rasistisk å ville verne sin egen kultur mot for mye fremmedkulturell
innvandring blir dermed kun dette, en ubegrunnet påstand. (Og vi tviler på at Razack
ville ha opprettholdt påstanden hva angår for eksempel urfolks rett til å
innføre innvandringsrestriksjoner overfor hvite mennesker). Likevel fremmer
Razack påstanden under fane av å være professor i sosiologi.
Feministisk rasisme i Norge?
”Av Vestens såkalte verdier [sic!]har
kjønn fått en helt spesiell status” og denne verdien brukes nå til
å undertrykke ikke-vestlige mennesker, hevder Razack. Ett av de sentrale poeng i Razacks rykende
ferske bok Casting Out: The Eviction of Muslims from Western Law and
Politics, er nettopp at feministisk argumentasjon og moderne kvinner brukes
til å fremme Vestens overherredømme i verden. Den moderne feminismen som
kritiserer islamsk undertrykking av kvinner, er å anse som et ledd i vestens
imperialistiske streben etter globalt hegemoni, hevder hun.
Poenget illustreres i et eget kapittel om
Norge, som har fått navnet «Racism in the name of Feminism». Her analyserer
Razack norsk debatt og politikk knyttet til tvangsekteskap, der hun retter hard
kritikk mot Hege Storhaug og Unni Wikan, som hun anklager for
rasisme. Grunnen for anklagen er at:
… innvandrernes
vold kulturaliseres, i motsetning til majoritetetens vold, som forklares
individuelt. Det er også en klar holdning om at «vi» må oppdra «dem», sånn at
de slutter å tvangsgifte døtrene sine, …”.
Razack hevder altså at problemet med Storhaugs
og Wikans kritikk av innvandreres vold (mot kvinner) er at den kulturaliseres.
Formodentlig skal dette bety at Storhaug og Wikan hevder at kultur i visse
tilfeller er en avgjørende forklaringsfaktor for å forstå hvorfor bestemte typer
voldsatferd særlig forekommer innen bestemte kulturgrupper. Og dét er jo i så fall riktig. Storhaug
og Wikan hevder at kultur i visse tilfeller er en avgjørende forklaringsfaktor
for å forstå hvorfor bestemte typer voldsatferd opptrer eller er spesielt
utbredt innenfor spesielle kulturgrupper.
Men hva leder så Razack til konklusjonen om
at det er noe rasistisk i dette? Tilsynelatende ingen grunn i det hele
tatt. Tilsynelatende utgår simpelthen Razack fra et uuttalt og ubegrunnet
premiss om at det er helt utenkelig at kultur kan være en forklaringsfaktor for
asosial atferd, hvilket impliserer at kultur ikke kan være noen
forklaringsfaktor for atferd i det hele tatt, hvilket er et spektakulært urimelig
standpunkt.
Jeg ber leserne tenke godt
etter: Er det utenkelig at kultur kan disponere for atferd? Hvis svaret på
dette er nei, er Razacks verdensbillede falskt.
I denne sammenheng kan det i det minste være
en formildende omstendighet at Razack selv sier hun opplever et vanskelig
dilemma i møtet med kvinneundertrykking blant muslimer:
Som feminist med
muslimsk opprinnelse, og innvandrer fra sør til nord, befinner jeg meg i en
umulig skvis. Hvordan skal jeg kunne konfrontere den patriarkalske volden uten
å henfalle til kulturalisering og dermed bidra til forestillingen om muslimer
som iboende usiviliserte, og uten å invitere til ekstraordinære tiltak som
stigmatiserer?
Razack innrømmer at hun ikke har noen ferdig
løsning på dilemmaet.
Vitenskapsteoretisk klargjøring
Vi skal bite oss nøye
merke i den følgende, vitenskapsteoretiske klargjøringen fra Razacks side:
Jeg tror
imidlertid at det er ytterst viktig å ligge unna kulturbegrepet i sammenheng
med patriarkalsk vold. I stedet bør vi ta mål av oss å analysere all
patriarkalsk vold på samme måte, enten den begås av majoritet eller minoritet.
Til dette premisset melder
det seg noen kritiske spørsmål: Hvorfor er det viktig å ligge unna kulturbegrepet
i sammenheng med patriarkalsk vold? Og hvorfor må all patriarkalsk vold
analyseres på samme måte, uavhengig av overgriperens kultur?
Disse spørsmål synes ikke
å ha opplagte svar. Faktisk synes det ganske klart at ulike typer patriarkalsk
vold er kulturavhengig, og at forskjellen disse voldsformene imellom
ikke lar seg forklare på noen god måte uten å trekke inn kulturelle faktorer i
forklaringen.
Et godt eksempel på dette er
skillet mellom norske menns sjalusidrap og visse innvandrerkulturers såkalte æresdrap.
I det første tilfellet handler mannen ut ifra en følelse av å være krenket,
gjerne også æreskrenket, men mot omgivelsens kulturelle forventinger og
til allmenn fordømmelse i den kultur og det samfunn mannen er en del av.
Menn som begår slike drap levnes ingen ære. I det andre tilfellet
handler mannen ut ifra en følelse av å være krenket, æreskrenket, og i tråd
med omgivelsenes kulturelle forventninger og til applaus fra den
nærmeste familie og/eller venner. Menn som begår slike æresmord, noe
bare menn fra visse kulturer gjør, gjenoppretter sin ære og anseelse hos
sine nærmeste. Her er altså en tydelig og kulturelt betinget forskjell.
I tråd med dette vil det
være naturlig å anta at terskelen for å begå et mord motivert av krenket ære
vil være lavere for menn som tilhører en kultur der slik atferd forventes og
oppmuntres, enn for menn som tilhører kulturer der slik atferd stagges og
fordømmes. Og empiriske studier bekrefter da også at menn som tilhører
førstnevnte kulturgrupper hyppigere myrder kvinner som står dem nær, enn det menn
fra sistnevnte kulturgruppe gjør.
Gjennom dette enkle
eksempelet ser vi at mord som motiveres av opplevd æreskrenkelse i menn, kan
anta forskjellige former og forekomme med ulik hyppighet alt etter hva slags kulturtilhørighet
mannen har. Altså er Razacks grunnlagsteoretiske premiss for hele feminisme-rasisme-debatten, som sitert ovenfor,
falskt.
Konklusjon
Det ovenstående bør ha
vist at Razacks kritikk av Hege Storhaug og Unni Wikan har lite for seg.