I romjula trykket magasinet Velsignet helg et innlegg av Hege Storhaug der hun refser norske myndigheter for en naivistisk holdning overfor krefter i Norge som tydelig er preget av islamistisk tankegods. Det hanlder om islamsk Råd og Muslimsk studentersamfunn. Her er innlegget i sin helhet:
Kriminell naivitet
Denne høsten har vi opplevd svært viktige avsløringer av ”moderate” muslimske talspersoner i Islamsk Råd Norge (IRN) og Muslimsk Studentersamfunn (MSS). Det startet med dødsstraff for homofile i Iran, og fortsatte med taushet om helt sentrale verdispørsmål. Tausheten forteller oss om urovekkende islamistisk innflytelse i samfunnet vårt.
Jeg klarer ikke å se for meg en eneste fremtredende konservativ kristen i Norge reagere slik hvis vedkommende blir oppfordret til å ta avstand fra dødsstraff for homofile i Iran: ”Nei, det kan jeg ikke svare på. Det er et teologisk spørsmål. Jeg kjenner ikke den religiøse basen for lovverket i Iran. Jeg må høre hva Bisperådet mener om dette før jeg tar et standpunkt.” Heldigvis er vi forskånet for slik makaber prinsippløshet fra så godt som alle hold. Men ikke fra IRN, ei heller MSS. Nestleder i IRN, Asghar Ali, prøvde seg med shariaspråk, der han søkte å snakke til begge leire i håp om at den ikke-muslimske leiren ville gå på limpinnen: ”Som norsk muslim tar jeg avstand til dødsstraff for homofile,” sa han. Han hadde da blitt presset fra skanse til skanse etter et åpent debattmøte i regi av Skjeivt Forum. Som norsk muslim, sa Ap-mannen. Men som muslim ville han ikke ta avstand. Aha! Etter klassisk sharia plikter han å følge lovene i det landet han bor i, også når landets lover er sekulære. I Norge har vi ikke dødsstraff for homofile, derfor er Ali mot dødsstraff her på berget. Men i Iran (og eventuelt andre muslimske land), nei, da stiller saken seg annerledes.
Men saken stopper ikke her. Lederen for IRN, den bosniske imamen Senaid Kobilicia, er av mange fremstilt som ”moderat”. Men han klarte ikke å slukke bålet etter Ali. Tvert om, Kobilicia helte bensin på bålet. Han nektet å offentliggjøre IRNs og hans egen private mening om spørsmålet. Dette ba han om ”forståelse og respekt for”. Kobilicia gikk deretter til Det europeiske rådet for fatwa og forskning (ERFF), for å få råd om hva IRN skal og bør mene. ERFF ledes av dagens fremste ideolog blant verdens sunni-islamister, Yusuf al-Qaradawi. Qaradawi har tidligere ikke vært i tvil om hva han mener om spørsmålet, ei heller har han prøvd å doble tungen når han formilder sitt barbari: Praktiserende homofile skal straffes med døden. Qaradawi kan islams egne grunntekster til fingerspissene. Skulle han nå etter IRNs søken etter råd plutselig forandre mening, er det intet mindre enn svært oppsiktsvekkende. For da kan jo denne ideologen muligens også ta et oppgjør med grunntekstene som underordner kvinnen på så godt som alle livets områder? Som underordner annerledestroende, med mer. Men da er islam på mange måter historie. Uten den juridiske kontrollen over kvinnene, den juridiske undertrykkingen av annerledestenkende, er det lite igjen av islam. Så selv om det jul og tid for de gode og forsonende tankene, så har jeg sluttet å tro på julenissen – forkledd som en Qaradawi.
Den andre skjellsettende, men langt fra overraskende opplevelsen denne høsten og førjulstiden, stod de unge kvinnene i ledelsen i MSS for. Jeg mistenkte dem for å være ganske så korantro. Men for å prøve å unngå skyttergravsdebatt, utfordret jeg dem i Aftenposten uten å nevne islams grunntekster. Jeg spurte noen enkle spørsmål relatert til norske forhold: ”forsvarer dere hijab på småjenter? Kan jenter og gutter i tenårene – som ikke er i familie – delta sammen i fritidsaktiviteter? Kan muslimske jenter gifte seg med ikke-muslimer? Hva mener dere om at muslimske gutter gifter seg med eksempelvis en buddhistisk eller ateistisk jente? Kan en muslimsk kvinne jobber i tett kontakt med fremmede menn?”
De svarte ikke, til tross for at de fikk tre muligheter på trykk i avisen. De flyttet heller debatten til Morgenbladet, der jeg fortsatte å spørre dem. Da fikk jeg endelig svar: spørsmålene er ”diskriminerende” (!), fordi de er ”ikke-religiøse”. Som ”troende muslimer er det umulig for oss å svare”, sa MSS. Men kanskje enda mer foruroligende er det at jeg samtidig dokumenterte hvordan MSS notorisk inviterer ekstreme islamister til lokalene sine for foredrag med mer, være seg Qazi Hussein Ahmed (Pakistan), Zakir Naik (India) og Zulqarnain Sakandar Madni, den mest helstøpte åpne islamisten på norsk jord. Jeg utfordret MSS til å forklare hvorfor de promoterer slike ekstremister. Det ble taust som graven. Ikke underlig, og tausheten er jo et klart nok svar i seg selv.
Alle som fremdeles har illusjoner om at Islamsk Råd og MSS er noe i nærheten av organisasjoner som setter menneskerettigheter og humanisme før koranens mørke sider, lever vitterlig nettopp på illusjoner. Det er et formidabelt svik av norske myndigheter å jevnlig invitere slike krefter til såkalt dialog, og endog sørge for økonomisk støtte til deres arbeid for å undergrave grunnverdiene i samfunnet vårt. Det er selvsagt også et svik mot vanlige folk som praktiserer sin folkelige islam innenfor husets fire vegger. Den dumsnille norske staten – det er en for veik karakteristikk. Situasjonen vitner om nærmest kriminell naivitet.