Jens Tomas Anfindsen, HRS
Regjeringen har gått inn for en forsøksordning der moderat
diskriminering skal utprøves i 12 statlige etater. Moderat diskriminering innebærer
at når søkere er ”tilnærmet like godt kvalifisert”, så skal innvandrere
foretrekkes, ”selv om de ellers ville blitt rangert etter den best kvalifiserte”.
Slik HRS kommenterte i forrige uke, så har
bystyrerepresentanten Mazyar Keshvari (Frp) gått knallhardhardt ut mot
regjeringens forsøksordning. Moderat kvotering innebærer en systematisk
nedvurdering og en stakkarsliggjøring av innvandrere, hevdet han i et
debattinnlegg i Dagbladet
, 2. januar.
Siden har debatten rast.
a) Kvotering er veien å gå for å få en mer rettferdig
rekruttering i arbeidsmarkedet, hevder Fungerende likestillings- og
diskrimineringsombud Ingeborg Grimsmo.
b) Vanlige oppgående mennesker vil ikke, som Keshvari
antyder, bli mer mistenksomme, fordomsfulle eller rasistiske, om en godt
kvalifisert person med ikke-vestlig bakgrunn blir ansatt i en statlig etat,
hevder Kirsten Øvergaard.
c) Det kan [vår uthevning] vere strukturar i
organisasjonen og tilvande haldningar hos arbeidsgivarar som vert til barrierar
som det ikkje alltid er like lett å få auge på. Dette er effektive hinder for i
første omgang å komme inn på arbeidsmarknaden og sidan komme vidare i
karrieren. Slike hinder må fjernast. Difor handlar kvotering om å gi like
moglegheiter, hevder
Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, som taler på vegne av regjeringen.
I dag svarer Keshvari på tidligere innlegg. Et meget interessant
trekk ved Keshvaris artikkel er at den baserer seg på argumenter.
Keshvari innleder med å påpeke at kvotering vil innebære at
stillinger besettes med dårligere kvalifisert personell enn hva som ville ha
vært tilfelle uten kvotering:
«Tilnærmet like kvalifikasjoner»
er en vid betegnelse, men når det kommer frem at søkere skal foretrekkes «selv
om de ellers ville blitt rangert etter den best kvalifiserte», vil det si at
den beste kandidaten skal ofres til fordel for en dårligere – fordi hudfargen
er annerledes.
Dette er en påstand som danner et analytisk bevis (en såkalt
tautologi), og er således absolutt uangripelig med henblikk på sitt
påstandsinnhold. Kvotering fører til at stillinger besettes med dårligere kvalifisert
personell enn hva som ville ha vært tilfelle uten kvotering. Punktum. Denne påpekningen
er sannsynligvis ment som en påminnelse (om det åpenbare) til diskrimineringsombud
Ingeborg Grimsmo, som forsøkte å tåkelegge akkurat denne sammenhengen i sitt
innlegg.
Med bakgrunn i ovenstående premiss, fører Keshvari
argumentasjonen ett skritt videre og viser at kvotering, når den innføres over
et bredt spekter, vil få en destruktiv innvirkning på samfunnet som helhet:
Forskjellen er kanskje ikke
stor i den enkelte ansettelsen, men problemet blir stort når hvert enkelt
bedrift, organisasjon eller nasjon systematisk velger den nest beste, og ikke
den beste, kandidaten. Derfor er kvotering destruktivt. Når man systematisk
vraker de best kvalifiserte til fordel for de mindre kvalifiserte, taper man i
lengden. De eneste som vinner er forståsegpåerne som kan speile sitt brede
gangsyn i lysebrune og politisk korrekte, men inkompetente organisasjoner.
Ikke bare vil kvotering nødvendigvis medføre en generell
kompetansenedgang i arbeidslivet, men den diskriminering
som ligger i kvoteringens natur, bærer i seg en kime til sjalusi, strid, indignasjon, sinne
og etniske motsetninger, noe som sannsynligvis vil slå negativt ut på
innvandreres omdømme i befolkningen:
Folk flest blir ikke forbannet om
en kvalifisert innvandrer blir ansatt i en statlig etat. Men når mennesker,
uansett kjønn, alder, etnisk opprinnelse osv. opplever at de ikke får jobber de
rettmessig har krav på fordi konkurrenten ikke er født i Norge, vil det
naturlig nok skape sinne. Dette sinnet går til syvende og sist ut over oss
innvandrere som ikke er kvotert inn i jobbene våre.
I tillegg kunne man anføre at kvotering av innvandrere med
stor sannsynlighet vil føre til svekket, folkelig støtte til det flerkulturelle
eksperimentet, slik leserkommentarene i Dagbladet gir en antydning om. Dette
kan i sin tur tenkes å føre til forsterkede, negative fordommer mot
innvandrere, og påfølgende forsterkning av de etniske motsetninger i samfunnet. Paradoksalt nok vil derfor den positive diskriminering av innvandrere etter all sannsynlighet oppveies av den negative diskriminering av innvandrere som den selv forårsaker.
I kontrast til regjeringens tro på offentlig regulering
gjennom etnisk diskriminering, er det interessant å merke seg Keshvaris tro på
det individuelle initiativ, arbeidsmoral og stå-på vilje, og hans egen erfaring
av at det norske samfunnet byr innvandrere på gode muligheter til å lykkes i
samfunnet:
Jeg selv har ikke-vestlig
bakgrunn, i motsetning til statsråd Heidi Grande Røys, men i likhet med resten
av min familie og mange av mine venner. For oss har aldri Norge vært rasistisk
eller diskriminerende. Sannheten er at Norge er et godt og rettferdig land. De
av oss som har rømt til dette landet, har langt flere muligheter her enn vi
noen gang ville fått i våre egne hjemmeland. Derfor har vi også plikt til å
gjøre en innsats selv og ta ansvar for våre egne liv som enkeltmennesker, og
ikke skylde på alt og alle, slik venstresiden og en rekke innvandrergrupper har
blitt eksperter på.
Keshvari har allerede sagt det meste som er viktig å si i
denne sammenheng, noe som sparer denne kommentator for mye arbeid. HRS takker
Keshvari for innsatsen og ønsker god helg!