Jens Tomas Anfindsen, HRS
Året er 2008. Mangfoldsåret. Dette er året da våre
myndigheter har bestemt at det kulturelle mangfoldet skal løftes frem og feires
som en styrke. Ikke mindre en 36,2 millioner kroner har regjeringen bevilget
til denne festen.
Denne statlig finansierte mangfoldsfesten vil nok etterlate en
viss bismak hos mange. Mange har erfart at mangfoldets berikelser ikke bare er
av positiv art, men også medfører en berikning i kriminalitet, vold, rasisme, etniske
motsetninger og disiplinproblemer i skolen. Ganske særlig har etniske
minoritetsgruppers avtrykk på hovedstadens voldtektsstatistikk bidratt til å sette spørsmålstegn ved om utviklingen i
retning av stadig større grad av etnisk mangfold utelukkende er av det gode. Omfattende, empiriske
undersøkelser fra USA tyder på at etnisk mangfold har en forødende effekt på et
samfunns sosiale kapital, den sosiale sammenhengskraft, samtidig som utviklingen i en rekke europeiske land tyder på at immigrasjonen følges av
en destruktiv og oppløsende samfunnsutvikling.
Mot denne bakgrunn er det ganske påfallende at det innen den
norske, akademiske ”mangfoldsindustrien”, altså blant det store antall norske forskere
som arbeider med spørsmål knyttet til migrasjon eller flerkulturalitet, der finner
man stort sett et veldig positivt og optimistisk syn på både immigrasjon og
etnisk mangfold. Faktisk kan man vel si at norske minoritetsforskere,
generelt sett, har stått i bresjen for å skape offentlig aksept for
multikulturalismen og for å stoppe eller nøytralisere kritiske motargumenter.
Det er blant annet denne ensidige forsker-aktivismen for multi-kulti-samfunnet
som Ivar Morken, førsteamanuensis ved UiO og forsker ved Institutt for
spesialpedagogikk, retter kritisk søkelys mot. I et intervju i Dagbladet beskriver Morken hvordan en kultur av frykt og selvsensur hemmer en fri
meningsutveksling om multikulturalismen:
Deler av befolkningen har lært
seg til å ikke snakke høyt om hva de mener. De opplever at det er lagt en klam
hånd over dette temaet. Men når store deler av befolkningen ikke kan si
hva de opplever vil det kunne slå tilbake som en rasistisk rekyl,
…
Denne situasjonen er blant annet oppstått fordi Vestkantens,
hvite antirasister underkjenner den folkelige erfaring med det flerkulturelle
samfunnet som grumsete rasisme:
klager over hva en innvandrer gjør i et borettslag. Da vil kanskje en
antropolog komme å si at ikke alle innvandrere oppfører seg sånn – at man må se
på flertallet og ikke generalisere. Dette er like provoserende som å si til en
person som er misfornøyd med legebehandlingen at norske sykehus er best
i verden. Det allmenne er jo klekkende likegyldig når vi står overfor
konkrete utfordringer, sier Morken.
Forskeren mener det er et stort problem at mange som uttaler
seg ikke har erfaring fra problemstillingene selv.
Problemet er når antirasister som bor på vestkanten, og som bor langt
unna disse miljøene, skal komme å fortelle oss hva vi bør sette pris
på. Plutselig er ikke våre erfaringer og opplevelser verdt noe, sier Morken.
De endimensjonale
mantraer om at det multikulturelle er ”en styrke”, ”en berikelse” og lignende
bør heller vike plassen for en realitetsorientert evaluering av hvordan det
flerkulturelle samfunnet fungerer, hevder han:
Man bør slutte å snakke om at
innvandring er en ressurs og at det er positivt med det flerkulturelle
samfunnet. På den måten underkjenner man hva problemene handler om, sier
Morken.
Morkens utspill er både
modig og relevant, og bringer tankene hen til noen ytterst få samfunnsforskere
som tidligere har advart om lignende tendenser.
Allerede på
begynnelsen av 90-tallet hevdet Ottar Brox at tendensen til å stemple meningsmotstandere som
rasister hadde bidratt til å umuliggjøre en rasjonell debatt om innvandringspolitikken
i Norge (i boken ”Jeg er ikke rasist, men …”. Hvordan får vi våre meninger
om innvandrere og innvandring?, Gyldendal, Oslo 1991). Norsk
innvandringsdebatt hadde, ifølge Brox, utviklet seg til å bli et slags moralmesterskap hvor det var viktigere å fremstå med de ”gode” og ”riktige”
meningene enn å diskutere seg frem til rasjonelle og bærekraftige løsninger for
samfunnet.
Det samme perspektivet ble utdypet og belyst i boken Gode formål –
gale følger? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk (Brox, Ottar, Tore
Lindbekk & Sigurd Skirbekk, Cappelen, Oslo 2003).
En annen som har
utfordret det politisk-korrekte hegemoniet innen minoritetsforskningen er sosialantropologen
Inger-Lise Lien. I
artikkelen En god forsker eller et godt menneske (Nytt norsk tidsskrift,
8 (2): ss. 177-185, 1991) forteller hun at forskere er redde for konsekvensene
av å belyse negative sider ved innvandringen eller innvandreres kultur. De er
redde for å bli oppfattet som slemme, redde for å bli utstøtt i sitt eget fagmiljø og redde for ikke å få nye
forskningsbevilgninger. Men redde forskere er neppe gode forskere. Derfor etterlyser Lien mindre politisk korrekthet og sterkere
bevissthet om vitenskapsteoretiske idealer om kritisk og sannhetssøkende
forskning. I et intervju i Forskning.no oppsummerer Lien noen av sine
refleksjoner over det norske minoritetsforsknings-miljøet:
– Fordi jeg belyser negative
sider ved en liten gruppe innvandrere, har jeg møtt mye kritikk fra andre som
forsker på innvandring, forteller hun.
Når forskningsprogrammet nå er
avsluttet, mener Lien det er på tide at innvandringsforskningen tar et oppgjør
med seg selv.
– Tiden er moden for en
vitenskapsteoretisk debatt innad i dette miljøet. Da må vi spørre oss om vi
fortsatt skal ha tro på vitenskapelige idealer. Jeg mener at det i dag er
altfor mange forskere som isolerer seg fra virkeligheten og er fastlåst i
paradigmer.
Lien tror at det hun kaller den
«klamme hånden» som ligger over miljøet, gjør at mange vegrer seg for å begi
seg inn i dette minelagte feltet.
– Mange frykter å bli stemplet
som «slemme». De er redde for sitt omdømme og for ikke å få nye
forskningsbevilgninger. Derfor bedriver de selvsensur, og mange velger feige
strategier. Det blir det ikke god forskning av, mener Lien.
Hun innrømmer at også hun er
engstelig, både for sitt omdømme og for bevilgningene.
– Men jeg tror sterkt på
forskningen. Jeg vil fortsette å forske på ytterpunktene, fordi jeg finner dem
interessante og fordi jeg mener det er viktig. Hvorfor skal det være mindre
interessant å forske på kriminelle innvandrerungdommer enn nynazister?, spør
hun og mener forskerne svikter alle dem som lider når de ikke tør beskrive det
negative i innvandrermiljøene.
– Min jobb er ikke å fremstå som
et godt menneske. Min jobb er å være en god forsker og skrive sannferdig om det
jeg ser, sier Lien.
Og Ole Jørgen Anfindsen tok opp tråden fra Inger-Lise Lien i
et debattinnnlegg i Aftenposten:
Modig forsker
I
Aftenposten 13. juni kan vi lese om Inger-Lise Lien som slår alarm om
innvandringsforskere som er mer opptatt av å være politisk korrekte enn av
sannheten. Dette føyer seg forsåvidt greit inn i rekken av forhold rundt
innvandring og integrasjon som er kommet frem i den senere tid, men er likevel
ekstra tankevekkende. Her har altså politikerne bevilget penger til forskning,
forskerne leverer de resultatene politikerne ønsker seg, og disse resultatene
blir så formodentlig brukt som grunnlag for politiske beslutninger. Her er det
ikke bare den enkelte forsker som er feig, her er det også snakk om et system
som har åpenbare svakheter.
Men
hvordan har vi havnet i en slik situasjon? Er det pengegriskhet og maktbegjær
som driver folk, slik vi er vandt til med andre former for korrupsjon? Det
tviler jeg på. Jeg tror heller det er en form for naiv idealisme som ligger
bak. Politikere og journalister vil alltid forsøke å påvirke folk, hvilket er
greit nok. Når forskere forsøker på det samme, blir det straks mer
problematisk, fordi det er i direkte strid med enhver rimelig forskningsetikk.
Jeg tviler ikke på at det til en viss grad kan ligge gode motiver bak, men det
hele virker både naivt og korttenkt.
Eller
kanskje det er noen som er villige til å stå frem og forsvare politisk korrekt
forskning? Altså at dersom man lenge nok forsøker å innbille folk at
virkeligheten er slik noen mener den burde være, ja da vil folk etter hvert
innrette seg slik at virkeligheten endres til det bedre. Det er ikke vanskelig
å få øye på andre områder der denne taktikken er i bruk. Men finnes det gode
eksempler på at dette gir gode resultater?
Ivar Morken står ikke alene, men han kan regne med å møte
mye motstand, utestengning og fordømmelse dersom han fastholder sin kritikk av det
politisk-korrekte paradigme som nå lammer norsk minoritetsforskning. Samtidig er det nettopp forskere som utfordrer det etablerte paradigmet, slik som Morken og hans likesinnede, som kan berede veien for et paradigmeskifte innen samfunnsfagene. Fremmad alle
modige dissidenter!