Denne artikkelen ble første gang publisert som kronikk i Vårt Land den 30.01.2008. Artikkelen republiseres hos HRS med forfatterens vennlige tillatelse.
Urimelig kritikk av kristen
kultur
Av dr. philos. Sigurd Skirbekk, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO
Kristne kirker og kristne
formidlere har vært utsatt for mye kritikk de siste par hundre år. Mesteparten
av denne kritikken tatt utgangspunkt i visse tema som kritikerne har ment
skulle illustrere bildet av mørk middelalder og lys nåtid. Den kristne
kulturimpulsen skulle etter dette synet ha vært dysfunksjonelt for framskritt
og forbedringer.
Beretningene om korstog,
heksebrenning, slavehandel og mishandling av hedninger har i den sammenheng
vært brukt som belegg for at dette bildet må være dekkende. Kristne har i liten
grad tatt til motmæle, men heller valgt å be om tilgivelse for fortidens
synder. Spesielt på luthersk hold er syndsbekjennelse ansett som en moralsk
handlig for å holde sin sjel ren. På ikke-kristent hold blir slike bekjennelser
sett som en bekreftelse på at fortellingene er sanne og dekkende. Få har vært
interessert i å gå kritisk inn på holdbarheten i fortellingene. Få har vært
interessert i tallmessige vurderinger av fortidige overgrep sammenliknet med
megamordernes meritter i vår egen tid. (jfr.R.J. Rummels beregninger, gjengitt
på http://www.hawaii.edu/powerkills/NOTE1.HTM).
Beretninger som ikke møter
motperspektiver oppfattes lett som objektive. For å korrigere dette kunne det
være grunn til å anbefale en sammenlikning av framstillinger av blant annet
korstogene i norske leksika med utenlandske, f.eks. Store Norske med Wikipedia.
Kristne i middelalderen
oppfattet ikke muslimene bare som en religiøs utfordring, men i høyeste grad
også som en militær trussel. På 600-tallet hadde muslimske hærstyrker invadert
et kristent dominert Syria, Palestina og Egypt. Senere fulgte angrepene på
statene i det kristne Nordafrika, i 711 gikk muslimene over Gibraltarstredet og
erobret den høykatolske iberiske halvøy. Det var med nød og neppe at videre
erobring av Europa ble stanset. Muslimenes regime på den iberiske halvøya var
ikke bare preget av toleransekulturen i Cordoba. Særlig under almoravidene og
almohadene var regimet preget av religionsforbud og forfølgelse, med barbariske
straffemetoder av motstandere. Gjenerobringen av Spania og gjenerobringen av
Palestina ble av mange kristne på ellevehundretallet oppfattet som to sider av
samme sak. Når et norske leksika reduserer denne bakgrunnshistorien til en
bemerkning om at det hadde pågått stridigheter med muslimene siden 800-tallet,
blir framstillingen ikke bare ubalansert. Den etterlater et inntrykk av at
korstogene bare var begrunnet i religiøs tro, og at verden kunne blitt
fredeligere uten slik tro. En slik oppfatning burde møtes med spørsmålet:
Hvordan ville Europas historie ha blitt dersom muslimene den gang ikke var
blitt stoppet militært? Og før nasjonalstatene var dannet, var pavekirken den
eneste instans som kunne reise en ideologisk og militær motmakt mot muslimene.
(Om dette finnes det mye stoff, på internett og andre steder, som synes lite
kjent blant kulturformidlere i vårt land: http://www.newadvent.org/cathen/04543c.htm
– http://www.reason4living.com/articles/totw0144.htm
– http://www.theroadtoemmaus.org/RdLb/21PbAr/Pl/DthByAthsm.htm).
Et neste fortegnet tema i
beretningene om den reaksjonære religionen er heksebrenningene. “Det finnes
ingen pålitelige oppgaver over hvor mange kvinner som ble henrettet under de
europeiske hekseprosessene. Anslagene varierer fra i underkant av hundre tusen
til flere millioner”, skrev Store Norske Leksikon på 1990-talet. Dette er grovt
misvisende. Det finnes mye forskning på dette feltet, og jamvel om ikke alle
tallangivelser er helt eksakte, er usikkerhetsmarginene mye mindre enn det som
her antydes. Dessuten befinner de seg på et helt annet nivå en det som
leksikonet gir inntrykk av.
Den gang da denne artikkelen
ble skrevet, forelå Hans Eyvind Næss´ anerkjente bok Med bål og brann:
trolldomsprosessene i Norge Universitetsforlaget, 1984. Her ble det sagt at
forskere kunne dokumentere 20 000 tilfeller av heksebrenning i Europa over
flere hundre år, samtidig som det ble sagt at det reelle tall kunne være
dobbelt så stort, men neppe mye mer. Senere har den amerikanske
historieprofessoren Brian P. Levack rykket ut mot millionmytene: I
virkeligheten var det verken millioner eller hundretusen, men omlag 45000 som
ble henrettet i de europeiske hekseprosessene fra 1420 til 1770-tallet. (Jfr.
Uniforum 4/2006.) Vi vet at det forekom ca 90 000 prosesser, det vil si at
halvparten slapp fri. 80 pst av ofrene var kvinner. I Norge kan vi dokumentere
at 307 mennesker ble henrettet for hekseri fra 1570-åra og til 1695.
Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst, der i alle fall 92 mennesker fikk
dødsdom. Til sammen er det registrert nærmere 800 trolldomsdømte i hele landet.
Brian Levack understreker
noe som også støttes av norske studier, nemlig at de fleste kjente sakene hadde
et utgangpunkt i nabokrangel heller enn i religion. I den grad religiøs tro sto
sentralt, var anklager om irrasjonell magi gjennomgående. Katolske land var her
mer tolerante og hadde færre prosesser. Levack framholder videre at sekulære
domstoler var mer tilbøyelige til å dømme folk til døden enn den kirkelige
inkvisisjon.
Men om liberal-ideologien i
Store Norske fra 1997 har virket forvridende på flere artikler i dette
leksikonet, er det ingenting mot fantasifortellingene i det sosialistisk
ideologiske Pax Leksikon fra 1979. I 3. bind, side 52 i dette leksikonet kan vi
lese: ”Ein stad mellom 9 og 30 million, for det aller meste kvinner, vart
gjennom godt og vel to hundre år torturerte og drepne, kan hende den største
menneskejakta verda har sett… Hekseforfølginga var ein konsekvens av den katolske
kyrkja sine dogme og av ønsket om auka makt.”
Slaveriet er et neste
gjennomgående tema i kritikken av land med en kristen kultur. I Store Norskes
artikkel om slaveriet blir det, korrekt nok, nevnt at dette var utbredt i
antikken og tidlig middelalder. Så sies det at slaveriet ”døde ut på
1200-tallet”. Denne tilsynelatende uskyldige formulering kan kritiseres ut fra
to perspektiver: For det første så forsvant ikke slaveriet i største delen av
verden på den tid, det var først og fremst i det kristne Europa at det ble
begrenset. Og det skyldtes ikke at slaveriet bare ”døde ut”, fordi behovet for
arbeidskraft minsket når folk på den tid fikk bekkekverner og trillebårer, slik
det har vært populært å framstille historien i et marxistisk perspektiv. Perioden
var preget av strid og spenning mellom kristne og kommersielle hensyn, og fordi
striden var hard ble slavemotstanderens seier bare delvis. I første omgang ble
det fastslått at kristne ikke skulle ta andre kristne til slaver.
Den europeiske deltakelse i
den transatlantiske slavehandelen i nyere tid, er et mørkt kapittel. Men, også
her bør bildet suppleres. Det var afrikanske handelsfolk som ville selge slaver
til europeerne. Og europeerne var ikke alene om å kjøpe. Historikeren Finn
Fuglestad har i et par artikler fra 1983 i Historisk Tidsskrift, bd. 62, vist
til franske eksperter som har regnet ut at mens europeerne fraktet mellom ti og
elleve millioner slaver over Atlanterhavet i løpet av en trehundreårs periode,
dro arabiske slavehandlere av sted med kanskje fjorten millioner afrikanske
slaver i de rundt sju århundrene som de drev slavehandel. (Jfr. Raymond Mauny:
Les siècles obscurs de l´Afrique noire: histoire et archéologie, Paris 1970.)
Dersom vi fokuserer spesielt på syttenhundretalet, slik Aftenposten gjorde i en
oversikt 2. desember 2007, blir det likevel mulig å tegne et bilde som kan
virke mer kompromitterende for europeerne, men ikke spesielt for kristne
europeere. Ifølge Eli Fabers bok Jews, Slaves and the Slave Trade fra 2000 kom
jødene ut på omtrent samme måten.
Det kunne her vært tilføyd:
De fleste sivilisasjoner har akseptert slaver. Vesten var alene om omsider å
initiere en bindende juridisk og institusjonell avskaffelse av uvesenet. Og det
skjedde på initiativ fra kristne kvekere. De to ledende amerikanske politikerne
som fikk gjennom den sekulære amerikanske frihetserklæringen av 1776, Jefferson
og Washington, var imidlertid begge slaveeiere.
Populære fortellinger om
kristen mishandling av hedninger står ikke til pålydende. Enhver som har litt
kjennskap til kristne skoler og sykehusdrift i Afrika eller i India, kan gi
helt andre fortellinger om behandlingen av ikke-kristne elever og pasienter.
Også de stadige anklagene om kristen intoleranse mot andre religioner kommer i
grell kontrast til samtidige studier fra International Society for Human Rights
(ISHR). Her blir det, ifølge Kristeligt Dagblad for 03.10. 07, hevdet at tre av
fire mennesker som i våre dager blir forfulgt for sin tro, er kristne.
Heller ikke alle
beretningene om folkemord i fotsporene til de spanske conquistadorene i
Sydamerika bør aksepteres uten forbehold. På tross av flere reelle overgrep;
det indianerne først og fremst døde av, var sykdommer som indianerne ennå ikke
var immune mot, jfr William H. McNeill:
Plagues and Peoples. McNeill nevner
særlig kopper og meslinger, men også difteri og influensa. I praksis er det
vanskelig å tenke seg at innfødte på det amerikanske kontinent skulle ha klart
å unngå kontakt med folk fra den gamle verden inntil penicillinet var blitt
tilgjengelig midt på nittenhundretallet.