Jens Tomas Anfindsen, HRS
En gang i tiden – for ikke
så veldig lenge siden – ble vi som advarte om at muslimsk innvandring ville
medføre et press på innføring av sharialovgivning og islamske særordninger i
samfunnet, betraktet som konspirasjonsteoretikere og fordomsfulle rasister. Det
var den gang.
Nå dreier diskusjonen seg
heller om hvorvidt innføring av sharialovgivning er uunngåelig eller ikke. Erkebiskopen
av Canterbury og overhodet for Church of England, Rowan Williams, sa for
knappe to uker tilbake, i et meget omdiskutert foredrag, at det knapt er til å
unngå at enkelte aspekter av islamske sharialover blir innført i Storbritannia.
Williams hevder at Storbritannia «må innse det faktum at mange av landets
innbyggere ikke forholder seg til britiske lover», og sikter med dette til en
del muslimske miljøer som ikke føler noen lojalitet overfor statens, sekulære
lovgivning. Hans eget løsningsforslag går ut på at Storbritannia bør gi muslimene
rett til å praktisere sharialovgivning innenfor den sivilrettslige sfære, først
og fremst knyttet til ekteskapsrett, reguleringen av finansielle transaksjoner og
rettslige strukturer for megling og konfliktløsning.
Når vi vurderer dette
utspillet, kan det være greit å skille mellom er og bør, mellom det
deskriptive og det normative påstandsinnholdet i det Williams har å komme med.
Deskriptivt hevder Williams (a) at det allerede er tilfellet at
mange muslimer ikke forholder seg til landets lovgivning, og (b) at det synes
uunngåelig at aspekter ved islamsk sharialov vil bli gjort gjeldende innefor de
islamske miljøene/bydelene.
Normativt hevder Williams at britiske myndigheter bør
legge til rette for en begrenset innføring av sharia ved å vurdere ”fornuftige
former for tilpasning” av islamsk sharialov og britisk lov.
Man kan godt være enig i det
deskriptive påstandsinnholdet i Williams utspill uten å støtte hans normative løsningsforslag.
Visst er det tilfelle at
mange muslimer ikke føler noen lojalitet overfor britisk lov eller det britiske
samfunnet i det hele tatt. Dette er en kjensgjerning man bare må ta til
etterretning. Videre er det noe nær innlysende at sharialovgivning vil få mer
og mer innflytelse i det britiske samfunnet i takt med at muslimene utgjør en
stadig større prosentandel av befolkningen i landet. Hvis den demografiske
veksten i den muslimske befolkningen holder frem på dagens nivå, og hvis den
islamske vekkelsen i den muslimske befolkningen vedvarer, ja da er det helt
uungåelig at sharia vil bli innført i Storbritannia en gang i en ikke alt for
fjern fremtid, og da neppe begrenset til den sivilrettslige sfære kun. Eller sett
i et litt større perspektiv; dersom de siste tyve års utviklingstrekk over hele
Europa videreføres, blir Europa islamsk i innværende århundre. Sånn er det bare
med den saken.
Det virker imidlertid forhastet
å kapitulere allerede nå, både for Storbritannias og Norges del. Muslimene
utgjør omkring 3 % av Storbritannias befolkning, og trolig noen desimaler
mindre enn dette i Norge, så det er fortsatt full mulighet for
majoritetssamfunnet til å sette ned noen grensestolper med hensyn til hvordan
dette samfunnet skal organiseres. En rekke forhold må vurderes i denne
sammenheng, ikke minst innvandringspolitikk. Men en annen avgjørende prøve på
samfunnets evne og vilje til å bevare seg selv, og til motstå islamisering, vil
være at det ikke overgir verken lovgivende, dømmende eller utøvende makt til
islam – ikke så mye som en flik. Det er ingen grunn til å hengi seg som
kasteball for historiens krefter. Enn så lenge har vårt samfunn full
mulighet til å styre utviklingens gang, ved demokratiske midler. Men det vil
kreve vilje.
HRS kritiserte for noen
dager siden dagsavisen Vårt Land sin sjefsredaktør, Helge Simonnes, for
en altfor uklar og puslete avvisning av erkebiskop Williams’ sharia-utspill. Det
er derfor gledelig å registrere at Klasekampens sjefsredaktør, Bjørgulv Braanen,
utviser et større klarsyn i denne saken enn hva hans kollega fra den kristne venstresiden gjør. En klar, generell og prinsipielt
begrunnet avvisning av å akseptere sharia som noen som helst form for rettskilde
i Norge, er presis hva vårt land behøver.