Jens Tomas Anfindsen, HRS
Noen aviser trykker støtt lederartikler med fynd og klem i. Klassekampen har nesten alltid
spennende lederartikler, og i Dagbladet og Dagsavisen finner man mye sterke
meninger, om ikke annet. I Kapital snyter Trygve Hegner på daglig basis ut
forfriskende reaksjonæriteter.
I Aftenposten, derimot, er
det mer den klamme konsensus som gjelder. Aftenpostens lederskribenter synes å
ha spesialisert seg på å mene så lite som overhode mulig; så lite at det nesten
ikke lar seg gjøre å provosere.
Enda verre er det i den
kristne dagsavisen Vårt Land. Der Magazinet og Norge IDAG kontinuerlig trykker
lederartikler som ville få enhver rettroende konsensusborger av det
politisk-korrekte Norge til å gå i luften, har Vårt Lands sjefsredaktør, Helge
Simonnes, spesialisert seg i konfliktmegling og nedtrapping: Her må ingen hisse
seg opp: I bunnen av enhver konflikt ligger et minste felles multiplum av forståelse
og samsinn: Det ligger en kime av fornuft i alt: Tro ikke vondt om din neste: Gå
den ekstra milen.
I dag beklager Helge
Simonnes at det har blitt så ”mye bråk” rundt sharia-utspillet til erkebiskopen
av Canterbury, Rowan Williams. Som HRS meldte sist fredag, har erkebiskopen
høstet storm for sitt forslag om at Storbritannias muslimer bør innvilges en
begrenset rett til å regulere sivilrettslige forhold etter islamsk sharialov, for
eksempel innenfor områder som ekteskapsrett, reguleringen av finansielle
transaksjoner og rettslige strukturer for megling og konfliktløsning.
Simonnes antyder at mye av
oppstyret rundt biskopens utspill egentlig bare skyldes dårlig kommunikasjonsstrategi. Biskopen har kanskje
ikke vært tydelig nok på hva han mente, og vanlige folk kan ha kommet til å tro
at han tok til orde for innføring av steining og pisking og lignende, altså full
sharia-pakke.
Og jo da, det kan nok tenkes
at enkelte unyanserte sjeler har oppfattet den intellektuelle biskopens
uttalelser på denne forenklede måten. Mange hører en biskop, som de på en eller
annen måte føler at representerer dem, som tar til orde for å innføre noe de
absolutt ikke liker, noe som representerer et system som vil undertrykke og
fremmedgjøre nettopp dem, hvilket de enten har fått kjenne på kroppen allerede,
eller aner eller kjenner til med en eller annen (muligens lav) presisjonsgrad av
visshet. Det er ikke rart biskopen høster storm.
Men selv om biskopens
utspill oppleves som riv ruskende galskap hos det unyanserte folket (som jo til
stadighet oppviser en ergerlig resistens mot oppdragelse til nyansering), kan
utspillet gjerne slaktes på en intellektuelt nyansert måte også. Og det er på
dette området at Vårt Land svikter sitt oppdrag.
Simonnes skriver at han ”har
store problemer med å følge erkebiskopen i denne argumentasjonen”. Men dette er
en like ullen og like lite folkelig kommunikasjonsform som den Simonnes
beskylder biskop Williams for. Sannheten er jo at Williams utspill ikke bare er
”vanskelig å følge”, men meget farlig, og at hans oppfordring om en begrenset
sharia-implementering ville kunne få uant
ødeleggende og samfunnssplittende konsekvenser for Storbritannia, dersom den skulle bli satt ut i livet. For å gi noen
antydninger om hva dette handler om:
Dersom shariadomstoler
skulle ha juridisk autonomi, må de opererer innenfor en sfære av jurisdiskjon
som er separat fra den øvrige, britiske. Da har man innørt en rettskilde, en
dømmende makt, som er separat fra den øvrige, britiske. Dette er per definisjon
samfunnssplittende. Trolig ville dette også virke samfunnssplittende i sine
praktiske konsekvenser. Den britiske advokaten, Dr.
James Behrens, vurderer dette som følger:
Wales is under the jurisdiction of the Courts. The only way Sharia law could
apply directly to a particular area would be for the jurisdiction of the Courts
over that area to be removed, and for a Sharia court system to replace it. That
would require an Act of Parliament to create a separate jurisdiction (from the
Latin ius, iuris meaning “law” and dicere meaning “to speak”) in which the
Queen’s rule no longer applied. The constitutional and political implications
of this are immense.
Biskopen av Rochester, Dr.
Michael Ali-Nazir, uttrykker en tilsvarende erkjennelse slik:
English law is rooted in the
Judaeo-Christian tradition and, in particular, our notions of human freedoms
derive from that tradition. In my view, it would be simply impossible to
introduce a tradition, like Sharia, into this Corpus without fundamentally
affecting its integrity.
Separate shariadomstoler vil
øke segregeringen og muslimenes ”utenforskap” i det britiske samfunnet, og
fremskynde dannelsen av autonome, muslimske enklaver.
Sivilrettslige
shariadomstoler, vil gi kvinner, barn og unge svekkede rettigheter. Sannsynligvis
vil de også føre til forverrede kår for konvertitter fra islam.
Implementering av sharia
forutsetter utøvelsen av islamsk rettsvitenskap, fiqh. Fiqh, i sin tur,
forutsetter for sin gyldighet sannheten av sharia, den islamske lov. Den som
praktiserer fiqh, er altså filosofisk-teologisk forpliktet på sharia i sin
helhet. Selv om britiske myndigheter bare skulle innrømme muslimene rett til å
praktisere visse aspekter av sharia, vil etableringen av shariadomstoler, i
kraft av deres natur og religiøse mandat, lede til en situasjon der det ville
foreligge et konstant press på britiske myndigheter til å utvide
shariadomstolenes jurisdiksjonsområde. Det finnes intet rasjonale innad i sharia
eller islam selv som tilsier at sharias jurisdiksjon bør begrenses til noen
bestemt sfære av samfunnet. Det motsatte er tilfellet. Så ved å innvilge sharia
den minste flik av autoritet innenfor et hvilket som helst samfunnsområde, har man
åpnet for en dynamikk der sharia, representert ved muslimene, vil gjøre krav på
stadig større innflytelse på sine omgivelser. Kort sagt, det er vanskelig å
tenke seg at bare deler av sharia skal innføres, uten at hele pakken vil bli
forsøkt innført senere.
Samt mye mer. KonklusjonVårt Land burde slutte å
trykke lederartikler som fortoner seg som et langtrukkent gjesp av selvfølgeligheter
i saker der avisen faktisk har meninger med brodd. For eksempel burde Vårt Land ha
tatt bladet fra munnen og annonsert med noe større kraft og intellektuell
tyngde at erkebiskop Williams utspill er destruktivt, farlig og samfunnssplittende,
ikke bare kommunikativt mislykket og vanskelig å følge. Spørsmålet er ikke ”hvor Williams sine
rådgivere og medietrenere var da han skrev foredraget”, men hva i all verden
biskopen egentlig tenker på. Overskrifter som ”Ayatollaen av Canterbury” eller ”Erkedhimmien
av Canterbury” (for ikke å gå så langt som til å kalle biskopen ”bonkers”) kunne
understreket poenget på en morsom måte, og tjent til å fremme den
lettforståelige, folkelige kommunikasjonsformen som Simonnes etterlyser hos Williams. Slik kunne alle bedre forstå hvor Vårt Land egentlig posisjonerer seg, hvilket ikke alltid er like lett. For ”slik som dere vil at andre
skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem”; det er vel en logikk som Simonnes har lett for å følge?