Rita Karlsen, HRS
Grunnskolelærere er gode å ha. Spesielt når noe går galt i samfunnet. Da er det enkelt å peke på lærerne og fortelle at skolen bedre må ivareta undervisning og opplæring for dette og hint. For på skolen er barna hver (virke)dag. Grunnskolen er den viktigste og mest legitime arena for å nå alle, om det så handler om språk- eller matematikkopplæring, kroppsøving, integrering eller tvangsekteskap. Det eneste som kanskje mange vil ha ut av skolen, er religion, da flere synes å frykte at det drives kristendomsmisjonering i den norske skolen. Motstanderne av det såkalte KRL-faget (kristendom, religion og livssyn) er at det er mot religionsfriheten å gi kristendom en opphøyet plass, samt manglende rutiner for å gi barna fritak for faget, mens forkjemperne svarer med at KRL-faget også ivaretar sentrale (kristne) verdier som det norske samfunnet er tuftet på.
Jeg er ikke religiøs. Derimot er jeg pedagog, blant annet med lærerhøgskolen og embetsstudiet i pedagogikk fra universitetet i Oslo, og jeg forundres stadig over læreres og pedagogers manglende evne, vilje og/eller tid til å ta et faglig grep om skolens innhold, status og fremtid. Men jeg blir ikke mye imponert over ”dagens” teori fra Danmarks Pædagogiske Universitet hva gjelder å forklare innvandrerungdommens opptøyer.
Sosiolog Laura Gilliam mener at den siste ukens opptøyer fra innvandrerungdommen skyldes at grunnskolelærere legger for stor vekt på danske verdier i undervisningen.
– De unge drenge føler, at lærerne ikke kan lide dem. Når lærerne mener, at de har brug for at lære danske værdier og normer, oplever de det som manglende anerkendelse af deres familie og det, de har med hjemmefra, sier Laura Gilliam til metroXpress.
Denne ”pådyttingen” av danske verdier og normer (i grunnskolen i Danmark) kan altså oppleves som manglende anerkjennelse av de verdier og normer som de samme unge guttene har med seg hjemmefra, hvilket altså tilsier at de står i en eller annen motsats til danske verdier og normer. Og dette hevder Gillam skaper frustrasjon overfor det danske systemet, som igjen kommer til uttrykk på sitt mest ekstreme med voldsomme handlinger som brenning av biler og cointainere, ildspåsettelser av skoler, ruteknusing og steinkasting.
Den mangeårige integreringskonsulenten i København, Manu Sareen (folketingskanditat for radikale venstre), synes derimot det høres fornuftig ut at danske verdier bærer skylden for volden innvandrerungdommen utøver:
– Man behøver ikke være forsker for at se, at den er helt gal. De unge får indirekte at vide, at det, de kommer med, ikke har nogen værdi, så det er klart, at de løfter paraderne. Det ville være let at inddrage deres kultur og behandle dem som ligeværdige, men det sker bare ikke, sier Sareen.
Mitt spørsmål til dette lyder som følgende: vil det være uproblematisk å oppta deres kultur og behandle dem som likeverdige? La oss vende tilbake til KRL-tankegangen: Jeg er av den mening at selvsagt skal vi ha religionsundervisningen i skolen, der kristendommen etter min oppfatning bør stå sterkt. Dette fordi det norske (og det danske) samfunnet er tuftet på kristne verdier – på godt og vondt. Men mest av alt er jeg for at vi har religionsundervisning i skolen for kun på denne måten kan vi også ha religionskritikk i skolen. En slik kritikk vil selvsagt også måtte omfatte islam. Men jeg er slett ikke sikker på at religionskritikk ville bli spesielt godt mottatt blant fundamentalister, være seg kristne, muslimer eller annet. Nettopp derfor er religionskritikk viktig for ethvert demokrati.
I Danmark har kristendommen fått en sterkere posisjon i utdanningssystemet enn i Norge, der stikkordet er presten Grundtvig. Innenfor denne tradisjonen er det nok ikke bare å tukle med verken friskolene eller religionsundervisningen, og kanskje derfor har Danmark introdusert ideen om en såkalt demokratikanon.
Som ledd i denne demokratikanonen er ideen å innføre demokrati som et eget fag i skolen. Undervisningen har som formål å bevisstgjøre elevene i demokrati og demokratiske verdier, samt hvordan ekstremisme kan håndteres. Utdanningsdepartementet i Danmark har således utarbeidet et temahefte (august 2006), hvor undervisningsministeren Bertel Haarder blant annet skriver følgende i forordet:
Demokrati er folkestyre. Og demokrati bygger på grunnleggende verdier som personlig frihet, ytringsfrihet og religionsfrihet. Demokrati gir rettigheter, men bestemt også plikter. For demokrati er ikke minst å gi andre den samme rett som man krever for seg selv.
Mange tar demokratiet som en selvfølge og regner med at vi i dagens Danmark nærest får innpodet de demokratiske verdier ved fødselen, eller at de med tiden bare kommer av seg selv. Men sådan er det ikke. Tvert om ligger der en stor oppgave foran oss alle med å bevisstgjøre de oppvoksende generasjoner om de demokratiske verdier.
Temaene som omfatter demokratiundervisningen er demokratiet og de grunnleggende demokratiske verdier, aktivt medborgerskap, demokrati i skolen, skolen som lokaldemokrati, gode undervisningsmiljø og inkluderende skole, samt ekstremisme og demokrati.
Så er spørsmålet om alle vil omfavne demokratiet, selv om en vet hva det er? Den danske islamforskeren Tina Magaard tviler på denne automatikken. Hun skriver i Jyllands-Posten at den største utfordringen for demokratiet på sikt kan være de islamistiske bevegelser som har en islamsk stat og sharia som mål, men som bruker samarbeidet med demokratiets aktører for å nå dette målet:
De ultra-radikaliserede islamister, som åbent fornægter demokratiet, kan være mindre komplicerede at have med at gøre end de islamister, som søger at forvanske demokratiet indefra. Dem gør man nærmest en tjeneste ved at informere om, hvordan systemet fungerer, og hvilke knapper man skal trykke på for at opnå indrømmelser. Som Professor Mehdi Mozaffari siger, er deres dagsorden »ikke at demokratisere islam, men at islamisere demokratiet«. Regeringsgrundlagets formulering om, at »danske muslimer skal have hjælp til at udvikle en kodeks«, tager heller ikke højde for islamistisk selvforståelse. Hvis man har som udgangspunkt, at det islamiske samfundssystem og værdigrundlag er det nuværende demokratiske system overlegent, vil man ryste på hovedet af en sådan formulering. Man søger ikke hjælp hos dem, man ser ned på.
Og i forhold til de tanker jeg har om religionskritikk, heller Magaard malurt i begeret ved å stille spørsmålstegn ved hvem det er som kan gi den ”riktige” fortolkning av islam, noe som også kan få betydning for ytringsfriheten:
Imamer, som af taktiske grunde samarbejder med demokratiets repræsentanter, vil derfor typisk insistere på at skabe begrebsforvirring mellem racisme og religionskritik ved at stemple religionskritik som islamofobi, i hvert fald når religionskritikken kommer i nærheden af de islamiske dogmer. Problemet er, at hvis politikere og SSP-medarbejdere for den gode stemnings skyld accepterer denne præmis, vil de være med til at mistænkeliggøre de unge med muslimsk baggrund, som ønsker at udføre samme religionskritik overfor islam, som man siden Oplysningstiden har udført på kristendommen. Samme unge vil derfor blive placeret i et dilemma – tie stille eller tage en konflikt – hvilket i sig selv kan virke hæmmende på ytringsfriheden. Ingen tvivl om, at hvis Oplysningstidens religionskritik for alvor slog igennem i muslimske miljøer, ville religiøse lærde miste magt over den muslimske befolkning, præcis ligesom kristne præster har mistet magt over den danske befolkning de sidste to hundrede år.
Samtidig er Maagard ikke i tvil om at religionskritikk må til for å bevare demokratiet, samtidig som hun synliggjør hvor viktig det er at vi tar verdidebatten:
Det kan være en smertefuld proces for mennesker, der er vant til respekt, prestige og magt i kraft af deres position. Men uden religionskritik, intet verdsligt demokrati, og det ville være yderst uheldigt, hvis en del af de danske unge – dem med muslimsk baggrund – i praksis udelukkes fra netop det fundament, som har været med til at skabe det verdslige demokrati og dets frihedsrettigheder. Nu-og-her-løsninger i imamsamarbejdet kan derfor på langt sigt forværre de radikaliseringsmekanismer, som regeringen med god grund ønsker at afmontere. En religionskritisk strategi vil omvendt betyde, at man tager nogle værdidiskussioner, som er krævende nu, men som kan bære frugt i fremtiden.
Jeg er ikke i tvil – vi må ta verdiebatten, uansett hvor krevende den er – og hvor politisk betent den kan bli.