Hege Storhaug, HRS. Dette innlegget står på trykk i dagens papirutgave av Aftenposten, s. 5.
En ekte innvandrer?
Det fins ekte og uekte
innvandrere i Norge, skal man tro Aftenposten. Hva skiller den ene fra den
andre?
I anledning Manuela
Ramin-Osmundsens avgang som statsråd, slapp Harald Stanghelle katta ut av
sekken med denne uttalelsen: ”Det tristeste ved saken er at Norges første
statsråd med ekte innvandrerbakgrunn fikk en slik sorti” (15. februar). Det er
umulig å tolke Stangehelle annerledes enn at en ”ekte innvandrer” versus en
”uekte innvandrer”, handler kun om ett moment: hudfarge. Jeg må innrømme at
slike oppfatninger gir meg grøsninger. For hvis hudfarge skal være synonymt med
noe positivt eller negativt, kunnskap eller mangel på kunnskap, redelighet
kontra uredelighet, da er vi vitterlig langt inn i rasismens kjerne. Og vel så
interessant; dette synet reflekterer svært tydelig hvordan samfunnet vårt har
utviklet seg de siste årene. Det er et større og større fokus på etnisitet.
Etisitet burde bare være interessant når en persons bakgrunn kan formilde
sentral informasjon. Eksempel: Ei jente fra mandinkostammen i Gambia versus fra
woloffstammen, har langt høyere risiko for å bli kjønnslemlestet. Dette er
viktig informasjon for en helsesøster å ha med seg under
helseundersøkelser.
Stanghelle er langt fra
alene om å mene at Osmundsen med sin bakgrunn ga regjeringen et positivt preg
av såkalt ”mangfold”, noe Jens Stoltenberg påpekte helt inn i siste timer av
hennes virke som statsråd. Bruk av begrepet ”mangfold” i denne sammenhengen ga
med rette mange en svært dårlig smak. For Osmundsen er vitterlig et produkt av
overklassen i Paris, videreført her gjennom omgangskrets blant eliten i Oslo.
Igjen koker det hele ned til at ”mangfold” kun handler om hudfarge. Så
”enfoldige” er mange blitt i det fleretniske Norge.