Rita Karlsen, HRS
Så langt har jeg vært lykkelig uvitende om jeg slett ikke er født med ski på bena, selv om jeg av og til har hatt mine mistanker. Jeg er jo ikke akkurat den første verken til eller i skiløypa, har (u)vanlig gammelt utstyr og får dertil allergireaksjoner av å spise appelsin i kulda. Det er derfor med stor interesse at jeg leser at den tilreisende Shahzad Rana, med pakistanske røtter og føtter, kan fortelle at ikke bare har skiene falt av og ikke vokst ut igjen, men at skigåing, brukt på riktig måte, kan være et ypperlig integreringsverktøy.
«Noe skjer med oss tilreisende til Norge når en til stadighet hører at nordmenn er født med ski på bena. Ønsket er nok at skigåing skal være inkluderende, men effekten blir at begrepet gjør skigåing ekskluderende.
Det bør ikke bli en ny Thorbjørn Egner og «hottentott»-diskusjon. Sannheten rundt begrepet «født med ski på bena» er nok nærmere at en eller annen gang i nordmenns skiutvikling falt skiene av og vokste ikke ut igjen. Derfor lever nordmenn flest ut sin begeistring for Norge som skinasjon gjennom et knippe eliteutøvere. Jeg har stor respekt for den norske skihistorien. Den strekker seg tilbake til norrøn mytologi, til skiguden Ull og skigudinnen Skade. Det er ikke mulig og jeg har ikke til hensikt å skape en felles historie som tilreisende. Derimot er jeg overbevist om at det er mulig å skape en felles fremtid.»
Og hvordan skulle så denne felles fremtiden skapes? Som Shahzad Rana fortreffelig påpeker: neppe ved å håne og latterliggjøre knall og fall i skiløypa, men ved å flytte fokus fra elitesatsing til den folkelige dimensjonen. Og heldigvis: ski- og naturopplevelser, -sorger og –gleder kjenner ingen skillelinjer på om en er tilreisende eller født her. Det er virkelig å håpe at Norges skiforbund lytter til dette budskapet.
Les i Aftenposten: En tilreisendes opplevelse av skisporet