Jens Tomas Anfindsen, HRSUlf Andenæs’ kommentartikler
oppviser, generelt, en velutviklet evne til å se ting fra flere perspektiver, og
en imponerende vilje til å dempe konflikter. Andenæs kommentarer fortjener
virkelig betegnelsen ”sindige”.
Men et avmålt temperament
kan ikke kompensere for et undermål av kritisk refleksjon. I spørsmål som har
med innvandring og islam å gjøre, viser Andenæs gang på gang at han har
bestemt seg for hvordan ting henger sammen, uten tilstrekkelig etterprøvning av
de oppfatninger han baserer seg på. Hans rolle som kronikk- og debattredaktør i
Aftenposten er allerede nevnt. I den rollen var Andenæs tydeligvis så skråsikker
på fortreffeligheten av sine egne oppfatninger om islam, innvandring og
multikultur, at han fant det unødvendig å gi spalteplass til alternative
synspunkter. Senere har debattklimaet endret seg her i landet, og nå gjør
Andenæs sitt ytterste, som kommentator, for å bekjempe de synspunkter og de
analyser han før ikke ville vite noe av.
Drømmen om euroislamDen 5. november i fjor
skrev Andenæs’ en helsides hyllest til den islamske ”reformatoren” Tariq Ramdan.
Her viser Andenæs at han mer eller mindre reservasjonsløst tror på holdbarheten
av et såkalt euroislam – et islam som er tilpasset et livsynspluralistisk
samfunn – selv om de faglige innvendingene mot muligheten av noe slik, samt avsløringer
av Tariq Ramadans dobbeltale på dette feltet, er massive. Noe Ulf Andenæs
formdentlig må ha kjent til, men valgte å overse da han skrev artikkelen.
Én kritisk innvending til
Ramadans budskap tok Andenæs riktignok med i den aktuelle artikkelen. Men bare
for å hoppe bukk over den:
I Ramadans budskap
ligger en krevende balansegang. Om det går i oppfyllelse, blir muslimske
innvandrere vesteuropeere som alle andre. Om det ikke når frem, skimtes hva
mange har angst for, en fremmedgjort underklasse på siden av samfunnet.
Samtidig lar det seg ikke underslå hva en annen deltager på
Vitenskapsakademiet, den engelske religionsforskeren Grace Davie, påpekte:
Utfordringen for Europa er at islam ikke godtar å se på religion som en
privatsak. Islam skjelner ikke på samme måte som kristendommen mellom samfunnet
og enkeltmennesket. Budskapet fra Kristus, om å ”gi keiseren hva keiserens er”,
hører ikke til islam.
Ramadan har nok et
svar på det også. Med ordet i sin makt greier han å forene det tilsynelatende
uforenlige, der andres ord ikke strekker til.
Situasjonens alvor tatt i
betraktning, fremstår Andenæs’ avvisning av denne, meget vektige
innvendingen som i overkant lettvint. Faktisk avslører Andenæs her at han umulig
kan ha tenkt igjennom den aktuelle problemstillingen på en adekvat måte. Det er
ikke opp til verken Tariq Ramadan eller noen annen ordkunstner å avgjøre
hvorvidt islam skal gi avkall på kravet om å dominere samfunnet. Det er dette islam går
ut på: Å realisere Allahs lover, Allahs forordninger og Allahs rike på jord, og
altså ikke ”bare” menneskesjelers frelse. Ingen reformator kan endre på dette.
Dette er nedfelt i islams grunntekster og, enda viktigere, i islams konstituerende
grunnfortelling, fortellingen om Muhammed som opprettet det første islamske
samfunn i Medina. Det er mye som kan forandres og tilpasses ved tolkning og miljøpåvirkning, noe islam til en viss grad er åpen for selv,
men det er ikke realistisk å tro at en fjorten hundre år gammel bokreligion gjennom
reform skal bli til noe fundamentalt annet enn hva den er; i så fall er
reform bare et annet ord for avvikling av hele religionen. – Sannsynligvis er
Andenæs på dette punktet forledet av noen slags snikk-snakk om
ikke-essensialisme, men dét fratar ham ikke for ansvaret fra å skulle ha innsett at
han ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for sin optimisme for euroislam – og dét
i en sak der konsekvensene kan være katastrofale, dersom optimismen ikke holder
vann.
Nok om fortiden; poenget
med det ovenstående var å vise at Andenæs har en historie som en dogmatisk og ganske
ukritisk fanebærer for politisk-korrekte oppfatninger om islam og multikultur.
Lettvinte analyserGårsdagens kommentartikkel
Fåfengt krig mot islam føyer seg inn i rekken av overfladiske analyser
av forhold som har med islam å gjøre, signert Ulf Andenæs.
Utgangspunktet for
artikkelen er den senere tids gjenopptrykning av de danske muhammedkarikaturene,
og de voldsomme protestene fra det muslimske samfunnet. Andenæs innleder med å
skissere et plott: I første omgang har vi dumdristige tegnere som krenker
islamske tabuer. I neste omgang får vi reaksjoner fra islamske fanatikere.
FryktMen allerede her er
Andenæs helt ute å kjøre. Da de danske muhammedkarikaturene første gang ble
trykket i Jyllands-Posten, i 2005, var det i reaksjon på det JP-redaksjonen
mente var en økende grad av selvsensur i danske samfunnet, knyttet til islam.
En rekke hendelser, både før og siden, viser med all nødvendig tydelighet at
slik selvsensur faktisk foreligger og er blitt et utbredt samfunnsproblem over hele
Europa. Siden fatwaen mot Salman Rushdie, har de vestlige samfunn i økende grad
måttet venne seg til trusler og trakassering i det offentlige rom, fra
islamister. Dette har, akkurat slik islamistene ønsker, skapt frykt og gitt
opphav til en spesiell form for ”sensitivitet” knyttet til enhver form for
utfordring av islam. Dette viser seg, for eksempel, når en opera i Berlin tar
stykket Mozart-stykket Idomeneo av plakaten, når gallerier ikke tør å stille ut
Lars Vilks malerier, når nederlandske myndigheter frykter vold og opptøyer som
følge av et en politiker utgir en islamkritisk film, når norske karikakturtegnere
innrømmer at ikke tør å utfordre islam, når HRS sine nettsider sensureres av en
nettleverandør som frykter hackerangrep, osv., osv. – alt sammen basert på
frykt. Frykt for rabiate, islamske reaksjoner, vold og terror. Svært mange velger å gi etter for frykten heller enn å kjempe for demokratiet.
Hvis hensikten med
Muhammedkarikaturene ikke var noen annen enn å krenke og såre, hvis hensikten
ikke var noen annen enn å vanhellige noe som andre holder hellig, da ville også
undertegnede si seg enig i at det ville være respektløst og unødvendig å trykke
dem. Men situasjonen er altså den at ytringsfriheten i Europa står under angrep
fra islamister, noe den også gjorde da karikaturene ble trykket for første
gang. Det er i denne situasjonen vi befinner oss, og det er her plottet
begynner: Islam gjør i økende grad krav på en plass i samfunnet, og islam gjør
dette på en måte som innskrenker visse grunnleggende frihetsverdier som de
europeiske samfunnene er tuftet på. At det forholder seg slik har i bunn og
grunn å gjøre med hva slags religion islam er, og burde egentlig ikke komme som
en overraskelse på noen som har satt seg inn i hva denne religionen står for. Men det er altså
noe Andenæs neppe kan ha gjort.
AppeasemenetHvordan mener så Andenæs at
samfunnet burde reagere på den islamske trusselkulturen? Jo, slik vi leser ham
i gårdagens kommentar, omtrent dette: Ligg lavt, ikke provosér, hold hodet
nede, hold ut; om noen generasjoner (kanskje) vil det hele ha gått seg til
(forhåpentligvis).
Fenomenet Andenæs
illustrerer godt hvordan borgerlig dannelse og anstendighet kan tippe over i
moralsk unnfallenhet. Den kulturkamp vi i dag står overfor handler ikke om å
etablere vanlige regler for høflighet og respektfullt samkvem, men om de
fundamentale frihetsverdiene som definerer Vestens demokratiske samfunnsform.
Det er noe vakkert og verdifullt over det faktum at de europeiske samfunnene er
åpne for at mennesker fra andre kulturer kan bidra i dem. Det er noe vakkert og
veldig verdifullt i dette at de europeiske samfunnene er åpne for livssynspluralisme.
Men åpenhet, toleranse og pluralisme er noe helt annet enn underkastelse for
totalitære og illiberale krefter. At europeiske samfunn er åpen for deltakelse er
noe helt annet – burde være noe helt annet – enn at de er åpne for overtakelse. Samfunn kan ikke være grenseløst åpne. Et samfunn som ikke håndhever noen
form for grenser, vil bli overkjørt.
Når islam gjør totalitære
og illiberale krav på det offentlige rom i Europas samfunn, må dette møtes med
fast avvisning. Det finnes intet rasjonale innad i islam selv som tilsier at
religionen og dens juridiske forordninger skal begrenses til noen bestemt sfære
av samfunnet. Det omvendte er tilfellet. Derfor vil liberale
samfunn som har tillatt islam å slå rot i sin midte, bli tvunget til å ta
stilling til hvor grensen for islams særkrav i det offentlige rom skal gå,
dersom de skal unngå islamisering. Islams egne krav på sine omgivelser er, i så
måte, grenseløse. Mye tyder på at Ulf Andenæs ikke kan ha tenkt særlig nøye
igjennom hvor denne grensen bør gå.
Aftenposten kjørte ”appeasement”
overfor nazi-Tyskland på trettitallet, og ville ikke trykke karikaturer av
Hitler av frykt for å støte det tyske folk. I dag kjører Aftenposten – spesielt
eksponert ved Ulf Andenæs – en appeasement-linje overfor vår tids største og mektigste
totalitære strømning, islamismen. Det er en skam!