Statistisk sentralbyrå (SSB) sin rapport fra undersøkelsen beskriver levekårene til halvparten av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge. Temaene som tas opp er alt fra hvordan de bor og har det på jobben, utdanningsbakgrunn, familie og vennskap, til medievaner og opplevd diskriminering. Tallene fra undersøkelsen referer seg til 2005 – 2006:
Siden 1996 har andelen som bor i egen enebolig økt. Andelen bosatt i blokk og som er leietakere har gått ned.
Blant de som kom til Norge etter fylte 18 år, hadde nærmere to av ti ikke fullført noen utdanning, mens en av fire oppgav å ha høyere utdanning. Utdanningsnivået er høyest blant iranere, chilenere, irakere og bosniere og lavest blant tyrkere og somaliere.
Andelen sysselsatte var 57 prosent mot 75 prosent i befolkningen under ett. Høyest inntekt hadde personer med opprinnelse fra Bosnia-Hercegovina og Sri Lanka, lavest hadde de med bakgrunn fra Somalia og Irak.
I gjennomsnitt sendte over halvparten av innvandrerne og etterkommerne penger til opprinnelseslandet. Flest srilankesere (79,3 %) og somaliere (74,3 %) sendte penger, mens pakistanere, chilenere og iranere er de gruppene som i minst grad sendte penger.
Flere eier også bolig og/eller jord i opprinnelseslandet. I gjennomsnitt sa 15,6 prosent at de eide bolig i opprinnelseslandet. Det er klart flest tyrkere og pakistanere blant boligeierne, med henholdsvis 35,4 og 34,4 prosent. I tillegg sa 10,8 prosent at de eier jord i opprinnelseslandet, Flest pakistanere eide jord (23,5 %), deretter fulgte tyrkere (13,8 %). Færreste vietnamesere var jordeiere (1,6 %), men her var vet-ikke-gruppen størst med 9,3 %.
Om lag 25 prosent sier de vil returnere til opprinnelseslandet, de fleste av disse når de blir gamle. 40 prosent sier de ikke vil dra tilbake, mens 37 prosent vet ikke hva de kommer til å gjøre. Vietnamesere, pakistanere og chilenere er de som er mest sikker på å ikke dra. Flest tyrkere vil dra tilbake.
Innvandrere og deres etterkommere framstår som mer religiøse enn gjennomsnittet av befolkningen. De er både mer religiøst aktive, og religionen har større betydning i den enkeltes liv. Hele to tredeler i utvalget er oppdratt i islam. Blant iranere og chilenere er det derimot mange som ikke lenger oppfatter seg som troende.
Mer enn dobbelt så mange kvinner enn menn som innvandret til Norge etter fylte seks år, anser sine norskkunnskaper som dårlige eller svært dårlige. Kjønnsforskjellen er særlig stor blant innvandrere fra Pakistan, Irak og Serbia og Montenegro. Det er en nær sammenheng mellom sysselsetting og norskferdighet.
Innvandrere rapporterer ikke å ha blitt utsatt for mer vold eller trusler, tyveri og skadeverk enn befolkningen som helhet. Når det gjelder tyveri og skadeverk, er det bare 9 prosent av innvandrerne som oppgir å ha blitt utsatt for dette, mot 17 prosent i hele befolkningen. Derimot sier halvparten at de har opplevd diskriminering på ett eller flere områder. Det gjelder boligmarkedet, helsevesenet, på utesteder, i utdanning og i arbeidslivet.
I Dagsavisen.no fremkommer det at SSB ikke kjenner til hvem innvandrere opplever diskriminering fra. Ifølge forsker Svein Blom trenger det ikke være den etnisk norske befolkningen som står bak diskrimineringen.
Bussjåførene Saira Parveen (26) og Samira Molk (33) forteller til avisen at de møter mest diskriminering blant mannlige innvandrerkolleger.
– Mens etnisk norske er positive og synes jeg er tøff som vil kjøre buss, møter jeg mye diskriminerende holdninger blant utenlandske menn. De har vanskelig for å respektere likestilling og likelønn, mener Parveen, som har jobbet som bussjåfør i over fem år for Unibuss.
Hun har opplevd at mannlige innvandrerkolleger setter ut ondsinnede rykter bare fordi hun har snakket med menn på jobb. Samira Molk (33) får ikke støtter fra familien i yrkesvalget sitt.
– Da jeg begynte som bussjåfør sa de mannlige innvandrerkollegaene at jeg burde finne meg noe annet. Det virker som om de ser på oss som mindreverdige i jobben vi gjør. Men jeg bestemte meg for å stå imot alt, og vise at jeg kunne, sier Molk.
Nesten halvparten av 900 bussjåfører hos Unibuss har innvandrerbakgrunn. Men kun ti av sjåførene er innvandrerkvinner, og de blir ikke lenge. Både Molk og Parveen kjenner til kvinner som har sagt opp fordi de ikke har taklet diskriminerende holdninger blant mannlige innvandrerkolleger. Økende sykefravær og oppsigelser blant de kvinnelige innvandrersjåførene har også fått ledelsen i Unibuss til å reagere.
– Da vi så nærmere på saken, oppdaget vi at mange av de mannlige innvandrerkollegene så ned på innvandrerkvinner som jobber som bussjåfør, og at mange av kvinnene følte seg mobbet, opplyser administrerende direktør Helge Leite i Unibuss.
SSBs forsker Blom mener historien bekreftet at også innvandrere står bak diskriminering.