Hege Storhaugs innlegg i dagens Dagbladet.
Av en annen verden
Hege StorhaugHuman Rights Service
ISLAMOFOBI: Dagbladets Marte Michelet
er i farta igjen. Forrige gang, 8. mars, brunbeiset hun Human Rights Service
generelt, og meg spesielt, over en hel side. Vi fikk beskjed av avisen å svare
«kortest mulig». Det gjorde vi (11. mars), som avføder en ny helside fra
Michelet (17. mars), med, forsiktig sagt, påstander som er vanskelige å ta helt
alvorlig. Vi kobles nå til Le Pens avskyelige Nasjonal Front, og et såkalt
«nettverk», der både Le Pen og nederlandske Geert Wilders, som heller ikke er
popstjerne hos HRS, og andre på ytre høyre flanke, skal være sentrale. Dette
nettverket kjenner vi ikke til. Vi har heller aldri deltatt på en konferanse
der disse personene eller representanter for deres parti har deltatt. For
ordens skyld er Dagbladets kilde til desinformasjonen venstrerevolusjonære
Expo.
Jens Tomas Anfindsen jobber i
HRS. Ole Jørgen Anfindsen jobber ikke hos oss,
og har aldri utført konsulentjenester for oss. Han driver sin egen blogg, og
har en del sammenfallende synspunkt med HRS. Der våre veier skilles, er særlig
knyttet til Anfindsens interesse for rase. For HRS er rase, etnisitet eller
religiøsitet i utgangspunktet revnende likegyldig. Kun når etnisitet og
religiøsitet kan gi sentral informasjon, er dette relevant. Eksempelvis er det
avgjørende i Norge i dag at helsesøstEre vet at ei jente med røtter i
mandinkostammen i Gambia, risikerer kjønnslemlestelse, mens ei kristen jente
fra Gambia, ikke gjør det. Men kristne jenter fra Etiopia, de er i faresonen.
Dagbladet antyder at HRS ikke er genuint opptatt av muslimske jenter og
kvinners rettigheter. Blir det ikke litt rart for Dagbladet å se tilbake på alt
arbeidet som er produsert av HRS? Er det ikke litt spesielt at flere
regjeringer i Europa bruker oss aktivt til å utforme politikk som skal beskytte
muslimske jenter og kvinners rettigheter? Selv kjenner jeg at jeg blir litt
svimmel av slike snodige påstander.
«Islamofobi er vår tids farligste ideologi», forfektes det. Det er første gang
jeg ser at en påstått sykdom gjøres til ideologi. Det er også spesielt at
Dagbladet snur virkeligheten for muslimske kvinner helt på hodet. De utsettes
uhyre sjeldent for vold av hvite ekstremister. Det altoverskyggende bildet
Europa over er at deres fedre, brødre og ektemenn plager dem. Eller som en ung
kvinne sa til meg i boken «Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og
ekteskap» (1998); «det er ikke nordmenn som banker oss opp, altså, det er det
våre egne som gjør». Den første historien i norsk media om ei norskfødt jente
med muslimske foreldre som var blitt banket opp og tvangsgiftet, skrev jeg for
øvrig som journalist over seks sider i Dagbladet 8. november 1992. Det var
andre tider det, gitt.
Til slutt må jeg bekjenne at jeg ikke har lest boken «Eurabia», som skal
være oss islamofobers «bibel». Men jeg har lest en mengde litteratur om islam.
Dypest inntrykk tror jeg den såkalte Kairo-erklæringen fra 1990 gjorde,
forfattet av Organisation of Islamic Conference (OIC), som representerer 57
muslimske land. Disse landene har dessverre store problemer med å akseptere FNs
menneskerettighetserklæring, og laget sin egen erklæring i 1990. Den åpner med
å definere muslimer som «den beste nasjonen», for så å legge alt av
«rettigheter» under islamsk lov. Kairo-erklæringen lever sitt eget liv i
muslimske miljø i Norge – på bekostning av muslimers frihet. Dette burde
bekymre Dagbladet og avspeilet seg på kommentarplass.
………………….
PS!Les mer om Kairo-erklæringen og dens forhold til FNs
menneskerettserklæring her.