Et hemmelig sted i England gjemmer en 15-årig jente med pakistansk bakgrunn seg sammen med sitt lille barn. Som 13-årig tok familien henne ut av skolen og sendte henne til Pakistan. Offisielt skulle hun gå på skole i Pakistan. Men i stedet ble hun tvunget til å gifte seg med en ung mann.
At den unge jenta på forhånd hadde advart skolen hjemme i England, og dermed også de sosiale myndighetene, hjalp lite. Da hun ikke lenger møtte opp på skolen, fikk det ingen konsekvenser.
– Jeg synes de har sviktet mig. Jeg håpet innerst inne, mens jeg var i Pakistan, at skolen ville lete etter meg. Men ingen har søkt etter meg. Det var forferdelig, forteller jenta til BBC.
Jenta er ikke offentlig. Gjemt bakt et slør og med forvrengt stemme forteller hun sin historie til britiske medier. Hun forteller om et voldelig ekteskap, og om gjentatte voldtekter i det tvangspåførte ekteskapet. Da hun ble gravid, ble hun sent tilbake til England for å føde. Da stakk jenta av.
Men denne historie er dessverre ikke unik. Som HRS rapporterte om i 2004 i ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” forsvinner mange innvandrerbarn fra landet hvert år. Uten at noe skjer, og uten at noen vet verken hvor barna er eller hvordan det går med dem.
En ny rapport til innenriksutvalget i det britiske parlamentet setter nå fokuset på denne problematikken. Der viser en stikkprøveundersøkelse at 100 elever forsvant fra skoleregistrene uten at noen vet hvor de ble av. Dette har fått myndighetene til å frykte at antallet ofre for tvangsekteskap kan ligge på ca. 4.000 årlig. I en by som Luton, der har en høy andel av innbyggerne er innvandrere, er der alene årlig 300 henvendelser om hjelp vedrørende ufrivillige ekteskap.
– Det vil derfor være naturlig å anta at vi kun ser toppen av isfjellet, sier Nazia Khanum, som har forfattet rapporten.
Khanum viser til at den særlige politienhet for tvangsekteskap behandler 300 slike saker om året.
– Tvangsekteskap har ikke noe med religion å gjøre. Det er en del av et patriarkalsk system, sier Khanum til nyhetsbyrået AFP.
Som HRS, finner også Khanum at ekteskapet ofte blir inngått fordi barnet er blitt for vestlig. Den ansvarlige statsråden erkjenner at dette er et stort problem.
– Det vanskelige med disse sakene er at de foregår i familien. Vi har rådført oss med en rekke eksperter, og der en en generell følelse av at denne type kriminalitet vil bli gravd meget lengre ned fordi familien ikke vil bli oppdaget, sier minister Alan West.
En stikkprøve fra byen Bradford viste at myndighetene bare siste år mistet sporet av 205 unge. Etter en omfattende undersøkelse fant man frem til 172 av dem. De øvrige 33 er bare borte vekk.
Nå vil myndighetene iverksette en kampanje rettet mot skoler. Formålet er å øke oppmerksomheten blant elever og lærere. Men noen skoleledere nekter imidlertid å henge opp plakater om tvangsekteskap. De mener at bildet, som viser to hender som er bundet sammen med en kjetting og et håndjern, er et for sterkt budskap.
Noen skoler henger plakatene opp, mens andre er bekymret over at de kan virke krenkende overfor noen foreldre, heter det i rapporten til parlamentet.
Undervisningsdepartementet understreker at plakatene kun er en del av den samlede kampanje, men at det er opp til den enkelte skole hvordan de vil håndtere problemet. Dette er ikke godt nok for alle politikere.
– Det har alt for lenge vært en taushetskultur. Det er altfor mange skolemyndigheter som har altfor mye berøringsangst over dette emnet, sier Martin Salter fra Labour til avisen The Times.
Men skjer det samme i Storbritannia som i Norge, ja, da er det ikke mye å trakte etter. Da HRS løftet denne problemstillingen frem i 2004, var daværende «integreringsminister» Erna Solberg (H) sammen med blant annet ledelsen i Utledningsdirektoratet (UDI), totalt avvisende til problematikken. Det eneste de var opptatt av, var «hvor mange det var», med dårlig skjult innstilling om at her gjaldt å få antallet til å bli færrest mulig. For hvis det er ”få” (hva er det? 10, 20, 50, 100, 1000?) så er ikke problemet så prekært?
Dertil mente de at det ikke nødvendigvis er et problem at barn forsvinner. For det er «foreldrene selv som må bestemme hvor barn skal vokse opp og hvem som skal oppfostre dem.» Våre innvendinger med at det nødvendigvis ikke er slik at verken mor eller barn kan være delaktig i slike beslutninger, ble møtt med en kald skulder. Det er ikke tvil om hvilken holdning som rådde, og kanskje fremdeles rår, nemlig: Ute av syne, ute av sinn. For heller ikke denne regjeringen har løftet en finger for å sikre disse barna. Og fortsatt vet ingen hvor mange det er, hvor de er og hvordan det går med dem. Stillheten burde plage dem.
Les i Kristelig Dagblad.dk Forsvundne skolepiger frygtes tvangsgift