Jens Tomas Anfindsen, HRS
Tanken om at det skal dannes en euro-med union og frihandelsområde er slettes ikke av ny dato, og HRS har ved flere anledninger omtalt EUs planer om dette. To ting er av nyhetsverdi nå.
For det første er det slik at de konkrete planene om et såkalt Euro-Mediterranean Partnership (EMP) nå har tatt et stort skritt frem, idet EUs toppledere på et møte i Brussel, den 14. mars, ble enige om å gå videre med unionsplanene.
For det andre er det i seg selv et interessant signal at det finnes en skandinavisk avis som faktisk tar seg bryet med å omtale denne, geopolitisk sett, svært viktige prosessen. Världen idag rapporterer:
Den franske presidenten Nicolas Sarkozy har varit pådrivande för bildandet av en Medelhavsunion, där EU:s Medelhavsländer skulle ingå i ett närmare samarbete med en rad stater i Nordafrika och Mellanöstern, allt från Marocko till Syrien. Genom att inkludera Israel och arabländerna i det nya samarbetet har han hoppats på en större roll för Frankrike på världsarenan, med en ambition om att bland annat skapa fred i Mellanöstern.– Vi måste övervinna allt hat för att göra plats för en stor dröm om fred och civilisation, sade Sarkozy i ett tal i maj förra året, strax innan han tillträdde som president.– Tiden är här för att bygga en Medelhavsunion som kommer att bli en bro mellan Europa och Afrika, sade Sarkozy då. [ … ]Beslutet att gå vidare med unionsplanerna fattades vid ett möte i Bryssel den 14 mars.
Les mer om unionsplanene og den såkalte Barcelonaprosessen i Världen idag.
Hva vil så opprettelsen av dette EMP-frihandelsområdet innebære? Er det bare snakk om en praktisk tillempning og harmonisering av handelsregler, eller handler det om noe mer? Er EMP-partnerskapet en bekreftelse på Bat Ye’ors tese om at Europa har begitt seg inn på et samarbeid med araberlandene som i praksis kan medføre at europeisk politikk vil kunne bli holdt som gissel for arabiske interesser i Midtøsten? Er EMP-frihandelsområdet den fulle, geopolitiske realiseringen av Eurabia? Det er vanskelig å gi skråsikre svar på disse spørsmålene, men det er mulig å gjøre seg noen reflekterte vurderinger om saken.
EUs fire friheter utvidesPå et toppmøte for utenriksministere fra EMP-landene i Dublin, 5.-6. mai 2004, vedtok ministrene en samlet erklæring om å styrke Barcelona-prosessen, utvide EMP til å inkludere også Iran, og arbeide for en gradvis utvidelse av «EUs fire friheter» til å gjelde hele EMP-området. EUs fire friheter innebærer fri flyt av varer, tjenester, mennesker og kapital. Beslutningen i Dublin var en stadfestelse og utvidelse av en intensjonserklæring som ble vedtatt ved Sixth Euro-Med Ministerial Conference i Brussels, 28.11.2003:
Ingen vet riktig hva virkningene vil bli dersom EUs fire friheter utvides til å gjelde hele Nord-Afrika og Midtøsten, men det er i hvert fall ganske klart at potensialet for dramatiske og destruktive omveltninger i Europa er stort.
Enten Tyrkia blir med i selve EU eller bare assosiert partner i MEFTA, vil et EMP-frihandelsområde uansett innebære at flere hundre millioner mennesker fra relativt fattige, overbefolkede og underutviklede, islamske land får frie konkurransevilkår på EUs arbeidsmarked. Dette vil ganske sikkert medføre stor muslimsk arbeidsinnvandring til Europa. De presise konsekvensene av dette kjenner ingen.
Situasjonen inviterer til refleksjon over EUs såkalte «demokratisk underskudd». Når det gjelder EMP-prosjektet, fremstår det som ganske klart at vi her står ovenfor fundamentale og samfunnsforvandlende politiske prosesser som helt og fullt er iverksatt over hodene på Europas borgere. EMP-prosjektet har utspilt seg i rent diplomatiske og byråkratiske sfærer, uten brysom innblanding fra folket. Vet så mye som 10% av Europas voksne befolkning at EMP-frihandelsområdet er under konstruksjon? Neppe. Prosjektet har i stor grad vært drevet frem av byråkrater og teknokrater, og i den grad EUs politikere har vært medansvarlige i utformningen av alt dette, så har heller ikke disse konsultert med – eller stått til ansvar overfor – folket hva dette prosjektet angår. Her har altså fundamentale, dyptgripende og irreversible politiske disposisjoner for Europas fremtid blitt utarbeidet og iverksatt uten at det går an å redegjøre for en ansvarskjede som lenker beslutningene som er blitt fattet til et demokratisk votum. Det hele er ganske betenkelig.
Hva kommer det så av at en så åpenbart viktig og dyptgripende, politisk prosess som EMP-prosessen ikke er blitt gjenstand for drøftning eller analyse i norske medier? … Som man roper i skogen, får man svar.