Samtidig som menneskerettsrådets 47 medlemsland har sittet sammen i Genève denne måneden, har Kina brutalt slått ned demonstrasjonene i Tibet. Fredelige demonstranter er gjennombanket og arrestert. Journalister ble nektet adgang, utlendinger kastet ut. Kinesiske myndigheter ville ikke ha vitner til overgrepene. Et menneskerettsråd som fortjener sitt navn, skulle ha både rett og plikt til å ta opp det som skjedde, og endelig en gang gå ut til forsvar for ytringsfrihet og møtefrihet. Det lyktes ikke.
Utenriksredaktør i Dagsavisen, Erik Sagflaat, er oppgitt over at FNs menneskerettsråd lar sentrale debatter forbli blokkert. For som han påpeker: ”Dessverre har det vist seg at også i det nå to år gamle menneskerettsrådet har tvilsomme regimer rik anledning til å hindre granskning av egne brudd på menneskerettighetene.”
FNs utskjelte menneskerettighetskommisjon er siden sommeren 2006 blitt avløst av det som ble lansert som et bedre og mer effektivt råd, det såkalte menneskerettsrådet. Men rådet kom dårlig ut fra starten av. Verdenssamfunnet øverste organ for beskyttelse av menneskerettigheter ble kritisert for både kynisk hestehandel og fordi det ikke har kunnet forhindre at land med de verste former for overgrep på samvittigheten er blitt medlem. Men verken navneskiftet eller de oppstramninger som er blitt gjennomført synes å ha hatt særlig effekt. Land som Kina, Cuba og Saudi-Arabia, som alle grovt krenker menneskerettigheter, er fortsatt medlemmer. I 2007 sto både Hviterussland og Egypt klare til å bli tatt inn. Rådet arvet således kommisjonens dilemma: nemlig at ”noen” land rotter seg sammen slik at de utgjør et flertall som kan forhindre – eller få anerkjent – omstridte resolusjoner. Sistnevnte så vi rett før påske i fjor, da rådet vedtok en resolusjon som skal forhindre kritikk av islam og den påstått krenkelse av muslimer som slik kritikk skal medføre. Samtidig har Kina vært en mester i å forhindre resolusjoner – og derfor har da heller aldri kinesiske diktatoriske overgrep blitt påtalt av FNs menneskerettighetsorgan.
Og dette har altså nå Dagsavisen funnet det – endelig! – betimelig å skarpt kritisere. Sagflaat skriver blant annet:
I kommisjonen dominerte diktaturer som systematisk sørget for å blokkere enhver kritikk. Med hemmelige valg i FNs generalforsamling skulle man holde de verste overgriperne unna da det nye menneskerettsrådet ble opprettet. Det lyktes til en viss grad. Men FNs system med fordeling av mandatene på de ulike regionene i verden, åpnet fortsatt for både sterkt betenkelige regimer og for skummel hestehandel når kritikk truer.
På samme måte som i kommisjonens tid, har også menneskerettsrådet plukket seg ut Israel for spesiell oppmerksomhet. I løpet av sine to år er det vedtatt 12 resolusjoner som kritiserer Israels menneskerettsbrudd. Da rådet trådte sammen 3. mars var nye resolusjoner rettet mot Israel noe av det første som ble vedtatt.
Det er all grunn til å kritisere Israel for landets brutale okkupasjon av de palestinske områdene og for den kollektive avstraffelsen av befolkningen i Gaza. Men menneskerettsrådets troverdighet hadde tjent på også å ta opp overgrepene som begås av Israels motstandere i Hamas og Hizbollah. I årets første måneder har Hamas latt sine raketter regne ned over boliger, skoler og barnehager i israelske byer. Det er ikke engang nevnt i en bisetning.
Les hele Sagflaats lesverdige kommentar hos Dagsavisen.no
Les også: FNs menneskerettighetsråd kuppet av arabiske landLes også: FNs menneskerettighetserklæring vs. Kairo-erklæringen