Jens Tomas Anfindsen, HRS
International Humanist and Ethical Union (IHEU) – Human-Etisk Forbunds internasjonale storesøster – er akkreditert NGO i FNs menneskerettighetsråd (UNHRC), hvilket innebærer at organisasjonen har rett til å levere høringsuttalelser og har talerett i forbindelse med behandlingen av resolusjoner i dette rådet.
Nå har det i lengre tid, ansporet av karikaturkrisen, pågått et intenst lobbyarbeid fra muslimske land, organisert gjennom The Organization of the Islamic Conference (heretter OIC), for å drive igjennom et internasjonalt lovverk som vil forby eller gjøre det til et menneskerettighetsbrudd å krenke religioner eller profeter.
Faktisk greide OIC-landene, alliert med en del tredje-verden land og mot stemmene til Europa, USA, Kanada, Australia og New-Zeeland, i mars 2005 å få vedtatt en resolusjon i den daværende menneskerettighetskommisjonen (forløperen til dagens menneskerettighetsråd) som fordømmer krenkelse av religioner: ”Combating defamation of religions, Human Rights Resolution 2005/3” .
Denne resolusjonen er rådgivende, og ikke juridisk bindene på FNs medlemsland, men den innvarsler like fullt en urovekkende trend, og sender et signal om at det vil være praktisk mulig å så og si ”kuppe” menneskerettighetsrådet og bruke det til å vedta resolusjoner som er stikk i strid med rettighetene som er nedfelt i FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948 .
I den senere tid har debatten rundt forholdet mellom religioner og ytringsfrihet intensivert seg innad i UNHCR, og OIC-landene har drevet en intens møte- og forhandlingsvirksomhet for å utarbeide et utkast til en resolusjon som vil ”forby krenkelse eller fornærmelse av religioner, så vel som deres symboler, ledere og profeter” (A resolution calling for the enactment of an international pact to forbid religions from being defamed or insulted as well as their symbols, leaders and prophets).
Riktignok har Saudi-Arabias statlige sharia-råd med stor stemmeovervekt forkastet det siste utkastet til et slikt resolusjonsforslag, fordi den aktuelle teksten tok til orde for ”å respektere alle religioner” og forby all kritikk av dem. Dette ble for sterk kost for sharia-rådet, som ganske riktig påpekte at dette ville pålegge muslimer å respektere avgudsdyrkelse og polyteisme, og forby kritikk av også slike religioner (for eksempel buddhisme og hinduisme, etter islamsk forståelse). Dette går dårlig i hop med sharia som jo, som kjent, pålegger det islamske samfunnet å henrette både polyteister og avgudsdyrkere (animister). Det blir derfor ikke noe OIC-forslag til en slik resolusjon nå i første omgang, men nye resolusjonsforslag som er bedre tilpasset sharia, vil nok dukke opp snart.
IHEU er en organisasjon som har markert seg som en sterk motstander av FN-resolusjoner som vil innskrenke ytringsfriheten av hensyn til religiøse følelser (noe organisasjonen har til felles med Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen). Den 24. februar i år leverte IHEU en uttalelse til UNHRC der den påpekte noen alvorlige, prinsipielle problemer som følger av OIC-landenes ønsker på dette feltet. Episoden som da utspant seg i rådet er av betydelig, allmenn interesse og kan ses i en YouTube-film nedenfor. Men først litt bakgrunn.
Som kjent vedtok OIC-landene i 1990 den såkalte Kairo-erklæringen, som allment forstås som et motstykke til, og som et alternativ til, FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948.
Dette bringer OIC-landene inn i et alvorlig lojalitetsproblem. Med unntak av Saudi-Arabia er alle OIC-landene forpliktet på FNs menneskerettighetserklæring. Samtidig er det klinkende klart at Kairo-erklæringen motsier FN-erklæringen på flere, sentrale punkter, blant annet hva angår kvinner og menns like rettigheter og verdi.
Like fullt, 10. desember sto Pakistans FN-ambassadør i UNHRC og hevdet at Kairo-erklæringen ikke er et alternativ til, men et utfyllende komplement til FNs erklæring; ”is not an alternative, competing worldview on human rights. It complements the Universal Declaration as it addresses religious and cultural specificity of the Muslim countries».
Denne påstanden ville ikkke IHEU la stå uimotsagt, og i sitt innlegg av 24. februar ønsket organisasjonen å anføre det følgende:
[The Pakistani ambassador’s] statement, however, is difficult to understand. The Cairo Declaration cannot be in any sense considered complementary to the UDHR. It makes no reference to the UDHR, while Articles 24 and 25 of the Cairo Declaration explicitly state that: «All the rights and freedoms stipulated in this Declaration are subject to the Islamic Shari’ah», and:»The Islamic Shari’ah is the only source of reference for the explanation or clarification to any of the articles of this Declaration.»7. Many of the clauses in the Cairo Declaration limit the rights contained therein by reference to the Shari’ah: in particular, Articles 2, 7, 12, 16, 19, 22 and 23. 8. In this regard, we note the statement to the Human Rights Council by Ambassador Gunter Nooke of the Federal Republic of Germany, also speaking on 10 December 2007, in which he sincerely regretted «the tendency within some parts of the international community to roll back the principle of universality in order to make the enjoyment of fundamental rights dependent on factors such as tradition, culture, religion or the level of development». How the Shari’ah limits Human Rights9. Under Shari’ah law, Muslim women and non-Muslims are not accorded equal treatment with Muslim men. The Shari’ah, therefore, fails to honour the right to equality guaranteed under the UDHR and the international covenants, and thus denies the full enjoyment of their human rights to those living in States which follow Shari’ah law. 10. By limiting rights to those permitted by the Shari’ah the Cairo Declaration, rather than complementing the UDHR and the international covenants, undermines many of the rights they are supposed to guarantee. (See references [6][7][8] for additional documentation on this issue.) Limiting Religious Freedom11. Religious freedom is limited under the Cairo Declaration. Article 10 states:»Islam is the religion of unspoiled nature. It is prohibited to exercise any form of compulsion on man or to exploit his poverty or ignorance in order to convert him to another religion or to atheism.» Since it is a generally accepted view in the Islamic world that only compulsion or ignorance would lead anyone to abandon Islam, conversion from Islam is thus effectively forbidden. 12. It is notable that under Shari’ah law in many countries apostasy and any actions or statements considered blasphemous are harshly punished, in some States by death.
13. At the 6th session of the Human Rights Council in December 2007, the European Union tabled a resolution on the elimination of discrimination based on religion or belief. On December 14, the Pakistani delegate, again speaking for the OIC, said that differences remained in the wording of this resolution on, inter alia, respect for all religions and beliefs, and respect for national laws and religious norms about the right to change one’s religion. «Hence, we dissociate ourselves from operative paragraph 9 (a) because of its phrase ‘including the right to change one’s religion or belief'». Yet this fundamental human right is clearly guaranteed under Article 18 of the UDHR and Article 18 of the ICCPR. Limiting Freedom of Expression14. Under the ICCPR, Article 19, freedom of expression may be subject to restrictions but only such as are provided by law and are necessary: (a) For respect of the rights or reputations of others;(b) For the protection of national security or of public order, or of public health or morals.
15. The Cairo Declaration goes further however in making this freedom subject to the Shari’ah. Under Article 22 of the Cairo Declaration a person may only express their opinion in a manner «as would not be contrary to the principles of the Shari’ah», and freedom of expression may not be used to «weaken faith».16. On 18 December 2007, the UN General Assembly adopted a resolution «Combating Defamation of Religions» by 108 votes to 51 with 25 abstentions. Similar resolutions had been adopted since 1999 by the Commission for Human Rights and by the new Council. This was the first time however that such a resolution had been passed by the General Assembly. The resolution expresses once again «deep concern about the negative stereotyping of religions and manifestations of intolerance and discrimination in matters of religion or belief». But the only religion mentioned by name is Islam. The resolution emphasizes that whilst everyone has the right to freedom of expression, this should be exercised with responsibility – and may therefore be subject to limitations, inter alia, «for respect for religions and beliefs». 17. Many delegations, however, opposed the resolution. The Portuguese delegate, speaking for the European Union, explained clearly why:»The European Union does not see the concept of ‘defamation of religions’ as a valid one in a human rights discourse. From a human rights perspective, members of religious or belief communities should not be viewed as parts of homogenous entities. International human rights law protects primarily individuals in the exercise of their freedom of religion or belief, rather than the religions as such.» 18. Notwithstanding these objections, those opposing the resolution found themselves on the losing side of a two-to-one majority in favour. 19. The implications of this resolution for freedom to criticise religious laws and practices are obvious. Armed with UN approval for their actions, States may now legislate against any show of disrespect for religion however they may choose to define «disrespect». 20. The Islamic states see human rights exclusively in Islamic terms, and by sheer weight of numbers this view is becoming dominant within the UN system. The implications for the universality of human rights are ominous. Conclusions21. The vast majority of the Member States of the OIC are signatories to the UDHR and the International Covenants, the ICCPR and ICESCR. By adopting the 1990 Cairo Declaration those States are in effect reneging on the obligations they freely entered into in signing the UDHR and the two covenants. 22. The Cairo Declaration of Human Rights in Islam is clearly an attempt to limit the rights enshrined in the UDHR and the International Covenants. It can in no sense be seen as complementary to the Universal Declaration. 23. The statement by the Ambassador of Pakistan on 10 December 2007 can therefore be seen as misrepresenting the implications of the Cairo Declaration. 24. The OIC is attempting to limit religious freedom by promoting the Cairo Declaration and by rejecting wording in the Council resolution on the elimination of discrimination based on religion or belief that would permit individuals to change their religion or belief. 25. The OIC is attempting to limit both freedom of expression and freedom of religion, and to extend human rights to religions, per se, by its repeated promotion of the resolution «Combating Defamation of Religion» in the Commission on Human Rights, the Human Rights Council and the General Assembly.26. We urge all states to remain vigilant and to actively resist any attempt to give equal status to the Cairo Declaration, and to oppose any resolution that seeks to limit the rights enshrined in the UDHR and the International Covenants.
Imidlertid skulle IHEU bli forhindret, rent praktisk, fra å fremlegge denne uttalelsen. Representantene for Egypt og Pakistan sørget for at IHEU-presidentens tale for menneskerettighetsrådet gjentatte ganger ble avbrutt under påskudd av formelle, prosedurale innsigelser. Et høydepunkt i avbrytelsene, og et punkt man burde merke seg grundig, kommer i det Pakistans representant hevder at det er fornærmende for muslimer å diskutere saker som har med sharia å gjøre innenfor rammene av UNHRC (!).
Se dette videoklippet fra den aktuelle sesjonen i UNHRC.
IHEU «ambushed» at Human Rights Council
Slik undergraves verdensdemokrati og menneskerettigheter i selve det råd og i selve den organisasjon som var beregnet på å fremme og beskytte nettopp disse verdiene.