At noen ønsker fredsforhandlinger med Taliban tilsier at de samme må ha glemt, eller kanskje fortrengt, forhistorien til Taliban, skriver journalist Kristoffer Egeberg i Magasinet i Dagbladet.no:
SV-nestleder Audun Lysbakken fronter grasrotas krav om at Norge skal trekke soldatene ut av Afghanistan, og innlede fredsforhandlinger med Taliban. En forhandlingsvilje stadig flere politikere og aktører har gitt uttrykk for den siste tiden.
Lysbakken mener befolkningen i Afghanistan har det verre enn noensinne. Oppfatningen deles av partiet Rødt, som hevder norske soldater står bak en mer brutal okkupasjon i Afghanistan enn nazistenes okkupasjon av Norge.
I lys av dagens situasjon i Afghanistan, og de tilsynelatende endeløse utfordringene FN og NATO-styrken ISAF står overfor, kan det virke som om enkelte har fortrengt eller glemt forhistorien til Taliban. En forhistorie også Taliban ved flere korsveier fortrengte da de i 1994 vokste seg til en maktfaktor som få år senere hersket over 90 prosent av landet.
Hva gjelder Talibans intensjoner, ble de forklart slik at mulla Wakil Ahmed:
Vi ønsker å leve som profeten (Muhammed red.anm.) levde for 1400 år siden, og hellig krig er vår rett. Vi ønsker å gjenskape profetens tidsalder, og vi utfører bare det folket i Afghanistan har ønsket seg de siste 14 årene.
Da hadde mulla Omar blitt Talibans egenmektige leder, og gjort seg til Amir-ul Momineen – leder over alle troende og emir av Afghanistan – og Afghanistans befolkning fikk snart merke hva Taliban står for.
Bevegelsens tolkning av sharia er den mest ekstreme noe islamistisk regime har innført i moderne tid. Både lover og straff, en ekstrem sammenblanding av sharia, eldgammel pashtunsk stammelov og Taliban-ledernes egne filosofier.
VERST GIKK DET UTOVER KVINNENE:
• Alle kvinner måtte bære heldekkende og formløs burka, med skjerm/netting foran øynene.
• Det ble forbudt for kvinner å arbeide – med unntak for kvinner i helsesektoren.
• Kvinner kunne ikke bevege seg utendørs uten å være i følge av en mannlig slektning.
• All utdanning for jenter over sju år ble forbudt.
• Høyhælte sko og sminke ble strengt forbudt. En kvinnes skritt måtte være lydløse fordi skrittene kunne opphisse menn.
• Kvinner kunne ikke snakke høyt i det offentlige rom fordi «ingen fremmede bør høre en kvinnes stemme.»
• Vinduer i første og andre etasje i bolighus måtte males eller dekkes helt til for å hindre at kvinneansikt kunne sees av fremmede menn. «Fordi en kvinnes ansikt er en kilde til å forderve menn som ikke er beslektet med dem».
• Kvinner kunne ikke sykle eller sitte på sykkel eller motorsykkel – selv om de skulle sitte på med en mannlig slektning.
• De kunne heller ikke ta drosje uten følge med mannlig slektning.
• Det ble forbudt for mannlige leger å ta på en kvinne under medisinsk konsultasjon.
Arbeidsforbudet mot kvinner førte til at de fleste skoler og utdanningsinstitusjoner ble nedlagt – også for gutter og menn, i og med at de fleste lærere i Afghanistan er kvinner.
Og selv om kvinner fremdeles hadde mulighet til å jobbe i helsesektoren, ble denne rammet hardt rett og slett fordi øvrige restriksjoner gjorde det vanskelig for dem å komme seg på jobb – og utføre arbeidet på en praktisk måte.
Arbeidsforbudet førte i tillegg til en rasering av familieøkonomien i landet.
Kvinner under Taliban-regimet – især de bosatt i større byer der kontrollen var strengest – ble i praksis gjemt bort i mørket bak tildekkede vinduer.
Forhandlingsklima
Videre skriver Egeberg at Talibanregimets kvinnesyn gir et interessant innblikk i forhandlingsklimaet FN, NATO eller andre vestlige land eller organisasjoner kan forvente seg. Det vil nemlig ikke være første gang verden forsøker å forhandle med Taliban.
Da FN tok opp utdanningsnekten og undertrykkingen av kvinner, ga Taliban-ledelsen klart uttrykk for hva de mente;
– La oss stadfeste hva slags utdanning FN vil ha. Dette er en omfattende troløs politikk som gir obskøne friheter til kvinner, som fører til utroskap og frembringer ødeleggelsen av islam. I alle islamske land der utroskap blir vanlig, ødelegges landet og underkastes de troløses dominasjon fordi deres menn blir som kvinner, og kvinner kan ikke beskytte seg selv. Alle som snakker med oss, må gjøre det innenfor islams rammeverk. Den hellige Koranen kan ikke tilpasses andre folks krav. Folk må tilpasse seg til den hellige Koranens krav, sa Taliban-regimets justisminister Maulvi Jalilullah Maulvizada.
Til tross for at store deler av befolkningen var helt avhengig av humanitær bistand fra FN og nødhjelpsorganisasjoner, ga Taliban stort sett blaffen i dem. Broparten av Talibans øverste ledelse – især mulla Omar – nektet å snakke med ikke-muslimer. Det gjorde forhandlinger svært vanskelige.
DA FN FORSØKTE å bedre klimaet ved å sende flere muslimske FN-ansatte til landet, svarte Taliban med å kreve at alle kvinnelige muslimske FN-ansatte skulle ha med seg en mannlig slektning fra hjemlandet. I september 1997 slo det religiøse politiet i Kabul til mot EU-kommissæren for humanitærsaker, Emma Bonino. Under et besøk på sykehuset ble hun og følget på 19 vestlige pressefolk og bistandsarbeidere arrestert fordi det ble tatt et bilde av en kvinnelig pasient.
Tre FN-topper ble utvist fra Afghanistan da de protesterte mot at den kvinnelige toppadvokaten fra FNs høykomissær for flyktninger ble tvunget til å stå bak et forheng før hun kunne snakke med den lokale Taliban-ledelsen.
Til slutt, i juli 1998, ble de aller fleste humanitære kontorene tvangsstengt i landet, fordi organisasjonene nektet å samlokalisere til en utbombet skolebygg utenfor Kabul. Noen måneder senere måtte også FN pakke sammen for godt.
Mangelen på nødhjelp fikk matvareprisene til å eksplodere i landet, og de humanitære forholdene forverret seg drastisk. Men det ga ikke Taliban-ledelsen søvnløse netter:
– Vi muslimer tror Gud den allmektige vil fø alle på en eller annen måte. Hvis utenlandske organisasjoner forlater oss, er det deres valg. Vi har ikke kastet dem ut, sa planleggingsminister Qari Din Mohammed.
Straffemetoder og homofile
Også straffemetodene Taliban innførte vekket oppsikt, selv om Taliban mente de var hjemlet i koranen og sharia. De mest kuriøse straffedebattene var Talibanledelsens angivelige interne diskusjon rundt henrettelser av homofile.
– Våre religiøse lærde har ikke blitt enige om hvilken straff som er den riktige for homofili. Noen sier vi skal ta disse synderne til toppen av et tak og kaste dem utfor. Andre sier vi skal grave et hull ved siden av en mur, begrave dem der og så velte muren over dem, sa mulla Mohammed Hassan i 1998.
I februar 1998 var Talibans myteomspunne leder, mulla Omar, selv til stede under henrettelsen av tre homofile menn i Kandahar. De ble plassert inntil en stor mur av leire og murstein, som deretter ble veltet over dem av en stridsvogn. (…)
En måned senere ble to andre dømte homofile drept med samme metode i Kabul.
Offentlige henrettelser ved steining, skyting, veggvelting og lignende ble vanlige straffer for homofili, utroskap,voldtekt og drap. Simpelt tyveri ble straffet ved å hugge av èn hånd. Kvinner og menn ble pisket i gatene av religionspolitiet for de minste overtredelser av kles- og bønnekoden.
Fra religion til politikk
Egeberg påpeker også at Taliban i utgangspunktet ikke var ute etter politisk makt eller regjeringsmakt i Afghanistan.
De var en bevegelse stiftet av en gruppe fundamentalistiske pashtunere som ønsket å fjerne synden, korrupsjonen, lovløsheten og kaoset som i lang tid hadde hersket. Talibans uttalte mål var å gjeninnføre fred, avvæpne befolkningen, innføre sharialovene og forsvare integriteten og den islamske karakteren til Afghanistan. Makten skulle da overlates til en valgt regjering. Taliban skulle ledes demokratisk av et råd med medlemmer fra alle landsbyer og områder. Men mulla Omar ble raskt Talibans eneveldige hersker. Deretter gjorde Taliban det klart at sharia ikke tillater politikk og demokrati. Mulla Omar var «leder over alle troende og emir av Afghanistan».
I et land hvor krigsherrene herjet, splittet, røvet og voldtok, så det ut til å være edle motiver bak Taliban.
Taliban betyr «student av islam». De skulle rense samfunnet fremfor å gripe makta. Korrupsjonen og maktkampen mellom de regjerende krigsherrene fra den en gang så sagnomsuste mujahedin-bevegelsen var for Taliban et symbol på Afghanistans fordervelse.
REKRUTTENE DE HENTET til seg, kom fra koranskoler i de pakistanske stammeområdene i Waziristan. Unge gutter og menn uten utdannelse og med liten kunnskap om verden – og ingen forhold til kvinner. De fleste født i flyktningeleirer i Pakistan, og hadde således ingen førstehåndskjennskap til sitt eget land og historie.
Bevegelsens ry oppstod våren 1994. Mulla Omar og den unge, ukjente Taliban-bevegelsen ble bedt om hjelp da to unge jenter ble kidnappet av en lokal kommandant utenfor landsbyen Singesar. Jentene fikk hodene barbert og ble voldtatt gjentatte ganger i den lokale militærleiren. Mulla Omar samlet 30 unge talibanmenn, som angivelig bare hadde 16 geværer å dele mellom seg. De stormet militærleiren, frigjorde jentene og kommandanten ble hengt på et stridsvognsløp.
Få måneder senere slo mulla Omar til igjen. Denne gangen sloss to krigsherrer i Kandahar om en liten gutt de begge ønsket å forgripe seg på. Kampene førte til sivile tap. Mulla Omar og Taliban grep inn og reddet gutten. De ba ikke om belønning, gjenytelser eller anerkjennelse. Bare om oppslutning. Mulla Omar ble nå sett på som en lokal Robin Hood, og oppslutningen i folket spredte seg som ild i tørt gress.
Sør-Afghanistan og Kandahar ble raskt underlagt Taliban. To år senere falt hovedstaden Kabul. De gamle krigsherrene ble tatt på senga, og forsøkte desperat å skrinlegge sine egne stridigheter for å få stablet sammen den såkalte Nordalliansen. Men med store deler av landet i et jerngrep, og et nærmest utømmelig lager av unge koranstudenter i Pakistan, ble Taliban for sterke.
Ved utgangen av 2000 kontrollerte Taliban 95 prosent av Afghanistan. Bare et lite hjørne av den nordvestlige Badakhshan-provinsen gjenstod.
Støttespillere
Ifølge Egeberg hadde Taliban mange støttespillere og ulike støttespillere:
DEN PAKISTANSKE ETTERRETNINGSTJENESTEN «ISI» pøste penger og våpen inn i Taliban. Støttespillere i Pakistan, inkludert regjeringen til Benazir Bhutto, så på Taliban som et nyttig verktøy for å få innflytelse i nabolandet, og ønsket å bygge en fundamentalistisk sunnimuslimsk buffer mot sin sjiamuslimske erkerival Iran. Det samme gjorde Saudi-Arabia.
Også transportmafiaen jublet. Under krigsherrenes kaos måtte de betale «bompenger» og bestikkelser nær sagt på hvert gatehjørne, og det kostet å holde smuglerrutene gjennom Afghanistan åpne. Transportrutene gjennom Afghanistan til landene i nord var viktige for Pakistan. Krigsherrene stolte aldri på Bhuttos hensikter da hun tok initiativet i et forsøk på å få til en trygg og rimeligere ordning. Taliban var imidlertid langt mer medgjørlige, og ga transportsektoren én fast skatt å betale for å sikre trygge ruter.
OPIUMSDYRKINGEN var også en stor inntektskilde for Taliban. De innførte 20 prosents skatt på opiumtransporten og oppfordret faktisk til økt produksjon de første årene – selv om dette stred mot Koranen. Forklart på følgende måte av Talibans narkotikabekjempelsesstyrke i Kandahar, Abdul Rashid:
– Jeg slår hardt ned på planting av cannabis og fremstilling av hasj. Fordi dette konsumeres av afghanere og muslimer. Men opium er lov fordi det brukes av de vantro i Vesten, og ikke muslimer og afghanere.
Først i 2000 ombestemte Taliban seg, og forbød opiumsproduksjonen i koranens navn. Et forbud som ble håndhevet meget effektivt.
Det ble også vanskelig for Taliban å bestemme seg for hva koranen godtok av kultur. Resultatet ble at nær sagt all kultur ble forbudt – og ødelagt.
Kulturdrapet
All musikk, TV, film, video og annen underholdning, drageflyging, malerier og bilder på veggene, barbering, vestlig hårklipp, musikk og dans under bryllup og andre sosiale samlinger, klapping og jubel, spill, heksekunst og idrett ble strengt forbutt, skriver Egeberg. Fotball ble derimot tillatt igjen, men publikum måtte holde seg i ro på stadion.
– Klart vi skjønner at folk trenger former for underholdning, men de kan gå til parkene og se på blomstene, og ved dette lære om islam, forklarte Talibans hærsjef og nestkommanderende, mulla Mohammed Hassan.
Utdanningsminister mulla Abdul Hanifi forklarte musikkforbudet slik:
– Taliban forbyr musikk fordi den skaper en spenning i hjernen som hindrer studering av islam.
MEST KJENT ER sprengingen av de 1500 år gamle Buddha-statuene i Bamyan i mars 2001.
Mulla Omar fastslo først at statuene burde beskyttes fordi det ikke fantes buddhister i Afghanistan – og dermed ingen fare for at statuene ville skape idolisering og undergrave islam. Taliban mottok faktisk pengestøtte fra Japan for å konservere buddhaene.
Men i 2001 slo Taliban full retrett.
«Basert på mullaenes avgjørelse og beslutningen gjort av høyesterett i det islamske emiratet Afghanistan må alle statuer i Afghanistan ødelegges. Disse statuene har blitt brukt som gudebilder og tilbedt av folk. Bare Gud den allmektige fortjener å bli tilbedt. Ikke noen andre eller noe annet».
Tross ville protester fra UNESCO og hele verden – inkludert Talibans støtte-land Pakistan, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, iverksatte Taliban sine planer. Historiske og uerstattelige statuer og kunstskatter på museer og steder Afghanistan over ble knust og ødelagt.
Så kom 11. september, og verden ble snudd på hodet.
DA AFGHANISTANS UTENRIKSMINISTER Rangin Dadfar Spanta gjestet Oslo denne uka, var han klar på at forholdene er blitt mye bedre etter Taliban, men innrømmer at NATO og FN har utfordringer knyttet til dagens strategi for å stabilisere landet. Også han åpner for forhandlinger. Vel og merke bare med de som anerkjenner landets nye grunnlov. Og det gjelder neppe Taliban.
Artikkelen Er dette «frihetskjempere» verden kan forhandle med? inkludert videoer