Dette innlegget står på trykk i papirutgaven av dagens Klassekampen, på s. 16
Triviell kulturrelativisme
Av Jens Tomas AnfindsenMinoritetsforskeren Berit Thorbjørnsrud maner for tiden til kamp for kulturrelativisme, senest i Klassekampen 25/03. Thorbjørnsruds utspill er imidlertid mer egnet til å forvirre enn å oppklare. Hun bruker begrepet ”kulturrelativisme” på en måte som avviker fra en allmenn forståelse av det, og med en betydning som er helt triviell i et vitenskapsteoretisk perspektiv sett.
Thorbjørnsrud understreker at hun ikke forstår kulturrelativisme som en spesiell form for moralsk relativisme, slik folk flest oppfatter dette begrepet, men som en sosialvitenskapelig metode. Metoden går ut på å sette egne fordommer og verdivurderinger i parentes når man studerer og beskriver andre kulturer, slik at enhver kultur og ethvert samfunn forstås på basis av sin egen kulturelle logikk.
Dette er selvfølgelig helt utmerket, og denne form for tilnærming til studieobjektet er til forveksling lik et vitenskapsideal om objektivitet, og altså stikk motsatt det folk flest forstår med relativisme. Når man skal beskrive noe vitenskapelig, er det naturligvis et ideal at man beskriver saken selv, ikke egne oppfatninger og fordommer. Selv de gode, gamle orientalistene ville gått god for dette. Det er derfor ikke helt lett å forstå hvorfor Thorbjørnsrud vil tilsmusse et hederlig vitenskapsideal ved å promotere det under den belastede tittelen ”kulturrelativisme”.
Denne begrepsforvirringen var for øvrig årsak til at Thorbjørnsrud og undertegnede snakket forbi hverandre i et innslag om kulturrelativisme i P2’s Verdibørsen den 15/03 (opptakene ble gjort asimultant). Jeg snakket om kulturrelativisme som en filosofisk posisjon som impliserer moralsk relativisme; Thorbjørnsrud snakket om helt vanlig, hermeneutisk metode.
Forvirringen ser imidlertid ut til å stikke dypere enn til bare definisjonsplanet. I Verdibørsen hevdet Thorbjørnsrud at minoritetsforskningsmiljøet i Norge urettmessig beskyldes for moralsk relativisme, mens de i virkeligheten bare forsøker å skaffe til veie objektiv informasjon om andre kulturer. Det hadde vært fint om dette var tilfellet, men påstanden står ikke til pålydende. Både Thorbjørnsrud selv, så vel som Aud Talle og Thomas Hylland Eriksen, for å nevne noen aktører i dette miljøet, har kommet med uttalelser som klart krysser grensen for en deskriptiv forståelse av andre kulturers verdier og egenart, over i en normativ forståelse for undertrykkende og inhumane praksiser i enkelte av disse kulturene. Eksemplene på dette er legio og kan suppleres ved behov. Det finnes rikelig med dekning for å hevde at minoritetsforskningsmiljøet i Norge, generelt sett, aktivt har forsøkt å påvirke samfunnet med en normativ likegyldighet i forhold til moralsk tvilsomme praksiser i andre kulturer.
Konklusjonen synes å måtte bli at Thorbjørnsruds relativisme på langt nær er så objektiv som hun selv gjerne vil ha det til.