Å vandre er forbundet med vandel – altså et bytte, en forvandling eller forandring, om du vil. Ved å dra ut, reise, forandrer vandrerne seg. Og innvandrerne forandrer folk i områdene de kommer til. Det er altså dette møtet som endrer både de fastboende og de tilreisende. Slike møter har også forandret Norge, helt tilbake til forhistorien.
Så hvis vandringer skaper forandringer, kan vi da snakke om en egen norsk kultur? Tidlig på 1990-tallet var Maihaugen vert for en utstilling hvis tittel var formet som et spørsmål: ”Er nordmenn norske?” Utstillingen utfordret mytene vi hadde om det rotnorske.
Mandag kveld denne uken var jeg på Riksteaterets oppsetning av ”Folk og røvere i Kardemomme by” i kulturhuset hjemme på Jessheim. Torbjørn Egner skal ha hentet inspirasjon fra Marokko. Det norskeste av det norske er altså marokkansk! Kanskje skulle vi være mer åpne for kritisk å vurdere de vedtatte sannhetene om oss og vår egen kultur og historie. Og det bør gjelde samtida også, for leser vi med åpne øyne og med mindre enfoldige briller får vi et bredere og rikere perspektiv på livet og virkeligheten. Da slipper vi nyansene og mangfoldet fram, og vi ser at forestillingen om et homogent Norge slår sprekker. Og det er nyttig – særlig i en globalisert verden.
Mytene om det rotnorske? At Torbjørn Egner henter inspirasjon fra Marokko gjør det ”norskeste av det norske” marokkansk? Forestillinger om et homogent Norge?
Man kan spørre seg – hvilken verden har Huifeldt vært i siste 30 år? Eller mener hun virkelig det hun sier; at Norge ikke har noe som kan betegnes som rotnorskt, i ordets rette betydning: noe som har røtter i Norge? Hun dytter gladelig ut Egners fortelling til å bli marokkansk; men hvorfor skal det eksistere noe marokkansk, hvis det ikke eksisterer noe norskt? Og hvem i dette landet er det som har forestillinger om et homogent Norge – sier hun egentlig blendahvitt, bare ikke helt ut? Uansett, det må i så fall bare være en nedsnødd nordlending, antakelig i min nærmeste slekt, som tror noe sånt.
Og etter å ha malt med bred pensel om innvandringen til Norge, fra de tider intet Norge var, og fortalt om gotere og egder, som sågar gav fylkene de navnene de har i dag, blir vi fortalt at visum ikke er noen ny oppfinnelse. Nei, visum får vi vite kom før Svartedauen:
Og den som tror at visum er en ny oppfinnelse, må tro om igjen. Allerede før Svartedauden var kongen på vakt mot innvandrere, dem han kalte ”falske pilegrimer”. Ordet pilegrim kommer av latin og betyr rett og slett ’fremmed’.
Og fordi noen av disse såkalte pilegrimene plyndret i norske bygder, bestemte Håkon 5. (1299-1319) at ”[…] en hver utlending som er ukjent, må ha med seg et brev fra geistlig eller verdslig myndighet med vitnesbyrd om at innvandreren var en troverdig person.”
Også Kristian 5.s Norske Lov fra 1687 påla folk å medbringe pass dersom de reiste fra et prestegjeld til et annet. Målet var å hindre ”løsgjengeri” og uten den lokale sogneprestens pass kunne folk pågripes og dømmes.
Konger som beskyttet landet og borgerne sine? Til og med med lover. Fysj, for noen typer.
Samtidig får vi vite at de første innvandrerne som kom til Norge, ikke ble møtt av mye fremmedfiendtlighet. Hva mener hun? I motsetningen til i dag? Sier hun at nordmenn generelt er fremmedfiendtlige?
Videre hevder hun at ”I dag har vi en tendens til å tro at innvandring er et nytt fenomen. Men slik er det altså ikke.” Hvem er det egentlig Huitfeldt tror som tror at innvandringen er av nyere dato? Det må i så fall si mer om hennes egen holdning, enn flesteparten av den norske befolkning. Så historieløse er vi bare ikke.
Og etter å ha fortalt at norske bønder er blitt venner (!) med sine polske jordbærplukkere, som om det skulle være noen oppsiktsvekkende nyhet, vel, det er jo kanskje det hvis hun tror det hun later til å tro om det norske folk, så beveger hun seg inn på det ømme feltet: den ikke-vestlige innvandringen.
Det som nok utfordrer oss aller mest, er den ikke-vestlige innvandringen som kom i gang med velstandsveksten sist på 1960-tallet. Da kom fremmedarbeiderne: Pakistanerne, tyrkerne og marokkanerne. Og med dem oppstod det utfordrende mangfoldet – tittelen på dagens tale!
Fremmedarbeiderne som vi kalte dem, ble invitert hit, for å arbeide i noen år. Deretter skulle de dra tilbake. Men liksom mange nordmenn som dro til Amerika for å arbeide noen år, endte også jugoslavene og pakistanerne med å bosette seg her. Etter hvert kom onkler og brødre. Så koner, barn og foreldre:
Som sagt: Å vandre er å forandre!
I dag spiser vi hvitløk, karri og pakistansk mat med god appetitt, men vi kaller det indisk!
For vi har forandret oss. Men det har også innvandrerne.
Skepsisen mot oss var nok like stor som mot dem!
Nå sitter latteren løst hos meg. Huitfeldts såkalte fremmedarbeidere kom hit som turister – men, for å si det slik, langvarige turister. De ble slett ikke invitert hit ”for å arbeide noen år”. De kom, de ville ikke dra tilbake, og mange av dem jobbet slett ikke i det hele tatt. ”De drev gatelangs, og sultet, og ingen hjalp dem”, het det i media den gang. Men ære være; mange jobbet – i alle fall da. Nå sitter mange av de samme med norske trygder i palasser i Pakistan, og herser med sine tjenere. Det har jeg sett selv. Men i Huitfeldts og hennes likesinnedes øyne, heter det at de bidrar til arbeidsplasser i hjemlandet. Ta deg en tur på landsbygda i Pakistan og gjør deg opp din mening om det; norske penger har inflasjonseffekt; lønningene holdes ned, jord- og husprisene har gått himmelsk til værs, og gode skoleplasser er rådyre – og det er ikke pakistanerne som går der – det er barna som Huitfeldt selv er barneminister for; norskpakistanske barn som skal leve sitt voksne liv i Norge. Har noen spurt de barna om det er det de ønsker? Har noen spurt, for eksempel likestilingsminister Huitfeldt, om mødrene som er i Pakistan, er der av fri vilje?
Utfordringen i dag er å ikke å skille mellom ”oss” og ”dem”, skriver Huitfeldt, uten at hun kan ha tenkt så mye over hva hun sier. Utfordringen i å avvise et slikt skille er å ta de samme på alvor, vise dem respekt, og stille dem til ansvar. På samme måte som hun gjør med ”oss”.
Men statsråden roter det til – det er det norske samfunnet som er roten til alt som eventuelt måtte være ondt.
Å vandre er å forandre. I forandringen ligger også utfordringen. Hvem skal forandre seg? Er det de som tar i mot, eller er det de som kommer? Eller skal og bør både majoriteten og minoriteten lempe seg litt? Skjer forandringen umerkelig, eller er det noe vi skal måtte kjempe for?
Ett viktig kjennetegn på et virkelig demokrati er når flertallet også sikrer minoritetens rettigheter. Dette er ord vi kan legge oss på minne.
(…)
Likebehandling og deltakelse er viktig for regjeringen. Likestillingen mellom kjønnene har vært frontet også av modige politikere. Veien fra hjemmeværende husmødre på 1950-tallet til høy kvinnelige yrkesdeltakelse kom ikke av seg selv. Jeg er av den mening at vi må se kritisk på etterkrigstidas idealiserte samfunn.
Vi har skapt myter om den lykkelige familie og økonomisk vekst, og om den lykkelige barndom og nabokjerringene som brydde seg.
Jo da, folk brydde seg kanskje mer for 40 år siden, men de brydde seg også om mange ting de egentlig ikke hadde noe med. Og de sosiale normene la sterke begrensninger på folks liv. Det var stor skam å få barn utenfor ekteskapet, og minoriteter ble ofte utstøtt av majoritetssamfunnet. Jeg tror vi har et rausere og åpnere samfunn i dag!
Har vi et rausere og åpnere samfunn i dag? I så fall må den samme Huitfeldt innføre skillet oss/dem igjen. For hvis hun ikke har fått det med seg, kan jeg fortelle henne at verken hun eller jeg (nordlendingen som er reddet av pakistanere, som Huitfeldt forteller om) ville bukke under for skam eller blitt skamslått om vi fikk barn utenfor ekteskapet (hvilket jeg da også er et bevis på), men det er ikke sikkert at nabojenta vår ville oppleve den samme rausheten og åpenheten. Gjett hvorfor?
I Arbeiderpartiet sier vi at alle skal med. Det betyr ikke at alle skal bli like, eller behandles som om de har like forutsetninger. Det handler mer om at alle skal kunne delta i samfunnet på like vilkår.
I noen innvandrermiljøer kan de eldre (menn?) ha en annen status enn vi er vant til – det er de eldre man lytter til, deres ord kan være lov. I det ”gamle Norge” er vi nok mer vant til at de gamle ”faller for aldersgrensen”. Vestlig kultur dyrker i stedet ungdommen, og vårt ”grå gull” – de eldre – settes til side. For mange med minoritetsbakgrunn må denne kulturforskjellen oppleves ekstra sterkt.
Hvis statsråd Huitfeldt vil at alle skal delta i samfunnet på like vilkår, må hun først og fremst realitetsorientere seg på hvorfor dette ikke er slik i dag. Noe av forklaringen på det ligger faktisk i hennes eget budskap: at de eldres ord kan være lov – til tider høyt hevet over norsk lov. Det er ikke respekt over slikt, det er stort sett mer å betegne som brudd på menneskerettighetene – som Huitfeldt selv kommenterer til og med er overordnet norsk lov. Men, dette betyr ikke at jeg avviser respekt overfor den eldre generasjon, tvert om, så er det min oppfatning at nettopp eldre har vært sentral i de fleste politiske valgkamper. For det er jo ingen tvil om at samfunnet vil gjøre det beste for de eldre, men de samme politiske partiene, ikke minst Ap som har sittet ved roret mesteparten av tiden, klarer i praksis ikke å få dette på plass. Derfor hører vi tragiske historier om eldre som dør ensomme, som ikke får den hjelp de burde, eller som stables på bøttekott. Men når Huitfeldt får det til at vi (vestlig kultur) heller dyrker ungdommen, og at ”denne kulturforskjellen” må oppleves ekstra sterk for de med minoritetsbakgrunn, da må det med all god grunn være på plass å spørre Huitfeldt: Hvem tror du hovedsakelig det er som pleier og steller for de eldre med minoritetsbakgrunn? For så i det slik: det er vel den ungdommen du hevder samfunnet dyrker, dog bare den kvinnelige andelen. Gjerne import som hustru til en av sønnene i huset.
I mange minoritetskulturer er også kollektivet sterkere enn individet. Helt motsatt av hvordan de fleste etniske nordmenn ser på saken. I ikke-vestlige samfunn underordner individet seg og lar familien, slekta, landsbyen gå foran – i noen tilfeller på bekostning av personlig lykke.
Satt på spissen vil dette bety at mange land ikke bare vil ha en flerkulturell befolkning, men også en skiftende befolkningssammensetning.
Dette kan tenkes å svekke den nasjonale enhet og øke problemene med kulturell integrering. Men det kan også tenkes å styrke kompetansen vi har til å leve sammen. Mange av oss vil ha lært seg å leve som både majoritet og minoritet. Vi lærer å tolerere andres særegenheter og å sette pris på andre kulturer enn vår egen.
Og jeg er optimist. Ja, mangfoldet er utfordrende, men mest på en positiv måte. Og – verden ville bli et kjedelig sted hvis alle var like og ingenting ble forandret. Derfor håper jeg alle her i dag kan dele mitt innledningspostulat:
Å vandre er å forandre!
Så mens Huitfeldt kaster det norske ut med badevannet, kan det være at det norske folk ser sitt snitt til å kaste regjeringen ved neste valg, for:
Å vandre er å forandre! Det har vi bitt oss merke i.
Les hele talen hos BLD