I siste nummer av Weekendavisen (nr. 18, 30. april – 1. mai 2008, kun tilgjengelig ved abonnement) tar lektor Mehmet Ümit Necef et oppgjør med dem som hevder at det ikke er noen vesensforskjell på et sjalusidrap og et æresdrap.
Necef viser til en forskergruppe ved Tigris Universitet i Diyarbakir i Sydøst-Tyrkia som er i gang med en større undersøkelse om æresrelatert vold og mord i Tyrkia. Disse forskerne har som formål å forstå hva det er som har motivert de volds- og morddømte til å begå deres handlinger, og hvordan deres ugjerninger blir mottatt av omgivelsene. De har intervjuet 150 av i alt 200 innsatte, som er blitt dømt på grunn av en æresrelatert forbrytelse. En av forskerne, Mazhar Bagli, har nylig vært i Danmark å presentert de foreløpige resultatene fra undersøkelsen. Ifølge Necef er de mest dramatiske resultatene at kun et fåtall av de innsatte angrer på mordet de har begått, og at drapsmannen har fått bred oppbakning fra omgivelsene.
Hele 93 prosent av de morddømte sier de ikke avviser ugjerningen de har begått, og 78 prosent sier de ville gjort det samme igjen. Etter at de hadde begått mordet fikk 89 prosent oppbakning fra sine familier, samt at 64 prosent fikk positiv respons fra sine øvrige omgivelser.
Av de 150 innsatte hadde 53 myrdet sin kone, 32 sine søstere, 2 sine ektemenn, 19 et nærtstående familiemedlem, mens resten hadde truet en søster/kone eller har medvirket til et mord på den pågjeldende. De morddømtes bakgrunn viser at 6 prosent har universitetsutdannelse, 19 prosent har eksamen fra høyskole og knapt halvparten har en utdannelse på maks 5 år.Necef finner den tyrkiske undersøkelse interessant – også i en dansk sammenheng, og jeg legger til: i en norsk sammenheng. Æresdrap er forekommet både i Danmark og i Norge, og hvis vi virkelig ønsker å forstå fenomenet, er det viktig å ta lærdom av de erfaringer som gjøres i samfunn der fenomenet har et sterkere fotfeste. I tillegg påpeker Necef at den tyrkiske undersøkelsen kaster et kritisk lys over en rekke av de forklaringsmodeller som verserer om æresdrapsfenomenet i Danmark (og i Norge). Ved å ta utgangspunkt i den danske debatten, hevder Necef at det hovedsakelig er to teorier som lanseres, og at disse to i et visst omfang supplerer hverandre: en vulgærfeministisk og en postkolonialistisk forklaringsmodell. Hertil kommer også en alternativ kulturell forklaringsmodell, som opererer med et livsorientert kulturbegrep i forståelse av æresdrap.
Vulgærfeministiske forklaringsmodell
Denne teorien baserer seg på at æresdrap er et eksempel på menns (patriarkatets) universelle vold mot kvinner. Det gjøres ingen forskjell mellom en fars mord på sin datter, fordi hun har krenket familiens ære – det vil si et æresdrap – og en manns mord på sin (eks)kjæreste eller -kone, fordi hun har forlatt han til fordel for en annen, eller bedratt han – det vil si et sjalusimord eller et mord begått i affekt.Modellen tar utgangspunkt i en teoretisk ramme om verden som betoner et hierarkisk og dikotomisk forhold mellom menn og kvinner; menn undertrykker og marginaliserer kvinner, og dessuten – hevder denne teori – projiserer menn en rekke negative karakteristika over på kvinnene for å skape en positiv identitet for seg selv.Motsetningen mellom menn og kvinner ses på som den viktigste konstituerende faktor i et samfunn, og en rekke fenomener som tilsynelatende vedrører kjønnsforhold og seksualitet, analyseres gjennom disse spesifikke brillene. Når man ensidig overbetoner motsetningen mann/kvinne sees et æresdrap som ennå et mannlig angrep på kvinner (da de aller fleste æresdrapsofre er kvinner). Necef mener det er to alvorlige problemer ved vulgærfeminismen. For det første tar den ikke høyde for at også menn kan være ofre for æresdrap eller æresdrapsforsøk. Han viser til at det klassiske eksempel på dette er angrepet på Ghazala Khan og hennes mann i 2005, hvor Ghazala blev drept og mannen hardt såret. Angrepet på Ghazalas mann kan ikke umiddelbart konstrueres som et utslag av motsetningen mellom mann/kvinne.
For det andre mener Necef at vulgærfeminismen overser at kvinner, liksom menn, kan oppfordre til æresdrap på deres søstere eller døtre som ikke oppfører seg sømmelig (nok). Necef viser til at det mest slående eksempel på dette så vi i en æresdrapssak i Berlin. Da lillesøsteren til den myrdede Hatun Sürücü var på vei til å forlate rettslokalet i Berlin, lagde hun et V-tegn til pressefotografene og tv-kameraene, som gikk verden rundt. I saken ble kun Hatuns lillebror dømt, etter å ha tilstått ugjerningen. Men retten fant ikke beviser nok til å kunne dømme de to andre brødrene, som anklagerne mente hadde vært involvert i drapet. Og lillesøsterens V-tegn var ikke et utbrudd av søstersolidaritet: ”Nei, det handlet om vår, de ærbare tyrkerne og kurderne, seier over dere, tyskerne. Våre verdiers seier over deres usømmelige, æresløse og skamløse verdier,” skriver Necef.
Lillesøsterens beryktede V-tegn skapte imidlertid røre i både tyrkisk og tysk presse, og tyrkiske aviser betraktet storebrødrenes frifinnelse som intet mindre enn »en juridisk skandale«. En tyrkisk avis hadde følgende utvetydige overskrift på forsiden: »Deres seier er verdens skam«.En god forklaring på hvorfor noen søstere, mødre og tanter ikke viser ”søstersolidaritet”, men tvert om er med på å planlegge eller bifalle et mord på en jente/kvinne, mener Necef gjemmer seg i noen av de betraktninger som formidles i boken Møydom på mote. I boken forklarer blant annet en arabisk kvinne, som selv ble voldtatt som ung av sin fars beste venn, dette slik: »I vår kultur betyr en brutt møydom og et dårlig rykte alt for kvinnen og hele hennes familie. Hvis sannheten om den dagen i Brahims bil kom for dagen, så ville det bli vanskelig for mine søstere å finne en passende ektemann … Jeg er en trussel mot familiens gode navn og rykte.«En jentes ”usømmelige” oppførsel bringer ikke kun skam over familiens mannlige medlemmer, men skjemmer også kvinnene. Kvinnene betrakter såkalt usømmelig atferd som en risikofaktor, som må utryddes. Det forlanges at en jente bevarer sin møydom intakt, som igjen tilsier at all førekteskapelig seksualitet og sosial kontakt med det annet kjønn, er strengt forbudt. En voldtekt endrer (nødvendigvis) ikke dette bildet.
Necef mener aldershierarki og kultivering av personlige interesser har mer forklaringskraft enn de endeløse gjentakelser av bestemte teoretiske posisjoner om menns dominans over kvinner, og om at æresdrap bare er ennå et eksempel på menns vold mot kvinner.