Professor Benedictow skriver en kronikk som en respons til Marte Michelets artikkel i Dagbladet om den vestlige sivilisasjons avhengighet av den arabisk-muslimske sivilisasjon. Han påpeker at han som professor i middelalderhistorie ikke overraskende har synspunkter på et slikt emne – og i dette tilfelle meget kritiske synsmåter. Men Dagbladet refuserer historieprofessorens innlegg. Hvorvidt det handler om å ikke offentliggjøre kritikk av egne journalister, eller hvorvidt det handler om å unngå å offentliggjøre støtte til Hege Storhaug, ja, det får Dagbladet selv svare på. Her bringer vi Benedictows innlegg:
 Benedictow er professor i historie ved Universitet i Oslo. |
Av Ole Jørgen Benedictow, Professor emeritus
3. mai har Dagbladets journalist Marte Michelet en artikkel om den vestlige sivilisasjonens gjeld til araberne med utgangspunkt i en fransk bokutgivelse med tilhørende debatt. Det er lenge siden jeg sluttet å undre meg over journalisters uforståelige meningskraft på alle områder, og jeg har, som mange andre, merket meg hennes spesielle argumentasjon overfor Hege Storhaugs relevante synsmåter på islam og integreringsspørsmål.
Utgangspunktet for Michelets artikkel er spørsmålet om hvem som oversatte Aristoteles først. ”Det er stridens eple når franske historikere nå gyver løs på hverandre i avisene, i en opphetet debatt om hvordan Europa egentlig kom seg ut av stagnasjonen i middelalderen.” De antikke tekstene var lenge glemt, og nå er altså spørsmålet hvem som fikk dem fram i lyset igjen. Videre hevdes det at spørsmålet om oversettelse er sentralt, og at ”det de siste tiåra har vært utbredt blant historikere å mene at den vestlige sivilisasjonen ikke ville oppstått hvis ikke det hadde vært for arabere og muslimer.”
Dette er historiefaglige absurde påstander.
Den antikke sivilisasjonen
Noen elementære fakta bør være på sin plass. Det arabiske hjemland der islam oppsto, tilhørte ikke den antikke sivilisasjon og var heller ikke preget av den, men av sin egen semittiske kulturbakgrunn.
Da arabisk-muslimske krigere stormet ut av Arabia i 634 (etter vår tidsregning), og i løpet av noen få år underla seg mesteparten av Midtøsten og Nord-Afrika, og litt senere mesteparten av Spania, erobret de store områder av Østromerriket – som var den andre hoveddelen av den antikke sivilisasjon, og som førte den videre etter Vestromerrikets sammenbrudd omkring år 500. De arabisk-muslimske erobringene ga Østromerriket et ulivssår. Det gjorde dem sårbare for videre erobringer av Lilleasia av senere muslimske erobrerfolk (osmanene), og endte med dets endelige undergang.
Som andre store erobrerfolk, fra romere til mongoler, har de arabisk-muslimske erobrere overtatt jordeiendom og politisk kontroll, og etablert skattepumper som kom den lille, men overlegne krigereliten til gode. Gjennom mange århundrer var dette essensen i det arabisk-muslimske nærvær, den imperialistiske utbyttingsmodell. Men siden muslimer ikke betalte skatt, var det heller ingen stor aktivitet for å drive muslimsk misjonering. Dette betegnes blant vestlige proislamske venstrepolitiske ideologer, sosialantropologer og religionshistorikere for toleranse.
Så lenge dette var situasjonen kunne derimot også antikk kultur leve videre. Da som en sterk understrøm som tillot fortsatt arbeid med de antikke skrifter, innbefattet oversettelser og kommentarer. Den antikke sivilisasjonens evne til å utløse menneskers skaperkraft viste seg å leve videre. Mange av de som bidro var kristne og jøder eller konvertitter til islam, bare få var arabere. Etter hvert som det muslimske religiøse trykket økte, fikk større gjennomslag i befolkningene og intoleransen vokste, visnet disse antikke sivilisasjonselementene bort. Det faktiske forhold er at den arabisk-muslimske erobring av Østromerrikets områder betydde undergangen på den antikke sivilisasjon.
Da blir mildt sagt det bakvendt å hevde at den ble reddet av den muslimsk-arabiske erobring.
Redningen av antikke skriftlige kulturskatter
En annen misvisende påstand som ofte går igjen, er at den framvoksende nye europeiske sivilisasjon etter Vestromerrikets sammenbrudd hadde glemt “de antikke” tekstene, slik Michelet skriver.
Da overser man betydningen av Vestkirken som kulturformidler mellom antikken og den nye europeiske sivilisasjon. Man overser også betydningen av de store kompromisser som Vestkirken inngikk med senromerstaten for å etablere seg som totalitær statsreligion. I tillegg overser man den enorme betydning som klostervesenet og flere munkeordener spilte, især den store benedictinerordenen grunnlagt kort etter Vestromerrikets sammenbrudd.
I følge ordenens regula var fire timer om dagen satt av til lesning. Bøkene skulle lånes i klosterbiblioteket, som dermed måtte være ganske rikholdig, og klosterbibliotekene ble først og fremst bygd opp gjennom avskriftsarbeid. I hundrevis av klostre satt flittige munker og nonner og skrev av antikkens kulturskatter og teologiske arbeider. Alle klostre av noe størrelse, og normalt også biskopenes hushold, hadde skriverstuer for produksjon av avskrifter av gamle skrifter for eget bibliotek. Alt blant Karl den stores aristokratiske hoffmenn begynte noen å skaffe seg private biblioteker. Det fantes også profesjonelle skrivere utenfor klostrene, som solgte sine arbeider til klostre, konger og stormenn.
Slik reddet de for ettertiden de klassiske skriftlige kulturskattene og ga samtidig et viktig bidrag til utformingen og utviklingen av den framvoksende nye europeiske kulturkrets.
Bevarte tekster
Fra århundrene 500-800 er fortsatt omkring 800 manuskripter bevart, fra 800-900 finnes åtte tusen avskrifter, men det er bare små rester av det som en gang fantes og påvirket mennesker og kultur. Arbeidet med avskrifter – og avskrifters avskrifter – og oversettelser fra gresk til latin, fortsatte i de følgende århundrer. Spesielt det franske nasjonalbiblioteket har mange manuskripter fra første del av middelalderen, og selvsagt mange flere fra høymiddelalderen.
Dette har lenge vært kjent, essensen kan finnes i min lærebok for den videregående skole ”Veier til Vår Tid. Verdenshistorie før 1850”.
Det er riktig at det i noen århundrer ble gjort mange avskrifter også i muslimske erobrede områder. Dette gjaldt blant annet antikke verker som ikke var kjent eller var gått tapt i Vesten, og slik bidro til å gjøre overleveringen mer fullstendig. Men det hadde ingenting med arabisk-muslimsk kultur å gjøre, men som ettervirkninger etter den døende østromerske kulturkrets.
Ikke-islamske kulturuttrykk sitt fravær
Grunnlaget for å føre videre og utvikle den antikke kulturarven i kunst og vitenskap ble lagt i Vesten selv. Et viktig sivilisasjonstrekk ved Vesten er dets villighet og evne til å suge til seg verdifulle impulser fra andre sivilisasjoner, også bidragsytere fra de muslimske områdene som Averroës og Avicenna. Dette har vært sentralt for den dynamiske utviklingskraft og mangfold i Vesten kultur i vid forstand.
Derfor bør man etter mitt syn interessere seg for hvorfor denne type intellektuell virksomhet forsvant i de arabisk-muslimske områdene. Etter min oppfatning gjenspeiler det den kvelning av ikke-islamske kulturuttrykk som er karakteristisk for områder dominert av islam. Det kan også stilles spørsmål ved fraværet av viktige kultur- og kunstuttrykk som maleri, skulptur og musikk. Finnes det moskémusikk, har muslimer noe som minner om den ufattelige rike vestlige kirkemusikkarven? Hvem er islams svar på Bach, Mozart, Beethoven eller Verdi? Har de scenemusikk, scenedans, opera, ballett, musikal- eller teaterkultur? Hvem er deres Shakespeare eller Ibsen? Hvem er Deres store romanforfattere? Er det ikke også riktig at ingen kulturkrets med over en milliard mennesker bidrar så lite til utviklingen av vitenskap og kultur i vår tid, og er det virkelig mulig at det ikke har noe med islam å gjøre?
Politisk-ideologisk journalistikk?
For å forstå Vestens temmelig komplette sett av kulturuttrykk bør man nettopp interessere seg for den antikke kulturens gjennomslagskraft i den europeiske sivilisasjon som vokste fram i middelalderen. Det er derfor vanskelig for meg å følge Michelets forutsigbare konklusjon til fordel for den arabisk-muslimske sivilisasjonens avgjørende betydning for Vesten. Ut fra mine forutsetninger forstår jeg ikke en gang hennes kompetanse til å ha sterke meninger om et slikt spørsmål. Er det urimelig å reise spørsmålene om forholdet mellom ideologi og fag, og de ulike formål de skal tjene?
En gang i tiden – da jeg var ungdom og en ung mann – var jeg en ivrig beundrer av Dagbladets oppgjør med religiøst mørkemannsvesen og kvelende kulturtradisjon. Er ikke dette mer aktuelt enn noen gang? Bør man ikke tenke gjennom sine holdninger til blant andre Hege Storhaugs virke en gang til? Og finnes det ikke en sammenheng mellom Marte Michelets artikkel i denne sak og hennes angrep på Hege Storhaug?
Se for øvrig også det spesielle angrepet av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud , samme avis samme dag, på mine to fremragende kolleger professorene Øystein Rian og Jan Eivind Myhre.