For Imtiaz Rolfsen er ikke redd for å kalle en spade for en spade. I et intervju i dag på P2’s radioprogram Sånn er livet forklarer Imitiaz Rolfsen at det ikke finnes noe såkalt arrangert ekteskap. Enten er ekteskapet frivillig eller så er det tvang, sier han. Begrepet ”arrangerte ekteskap” er bare en fordekt måte å uttrykke tvangen på.
Imtiaz Rolfsen har tidligere gjort seg bemerket ved å uttale seg kritisk til uviljen pakistanere i Norge har til å integrere seg. Ikke minst mener han at det skyldes ekteskapsmønsteret.
Som HRS har avdekket gifter tre av fire pakistanere i Norge seg med ektefelle i Pakistan, et forsvinnende lite mindretall gifter seg med en etnisk norsk person, mens kun et fåtall gifter seg med en annen norskpakistaner. Vi har kalt dette for ”levende visum”, mens Imtiaz Rolfsen velger å betegne praksisen for det attraktive Schengen-visumet.
Han forklarer at i Pakistan er det medgift i forbindelse med ekteskap, noe som praktiseres, til tross for at det forbudt. Medgiften tilsier at ektemannens familie får penger, som hustruens familie må betale. Altså, det koster å gifte bort en kvinne, mens det er lønnsomt å gifte bort en mann.
Men et visum til Schengen-området er det som er mest attraktivt.
Har familien en mann som skal giftes bort, og han har visum til Schengen, vil medgiften øke. Dette er en attraktiv mann på alle økonomiske måter. Har familien en gifteklar jente, også hun med Schengen-visum, ja da er dette så verdifullt at det kan være at ektemannens familie ikke gjør krav på noen medgift.
Med andre ord – et relativt økonomisk menneskesyn, rangert etter kjønn. Men også etter kaste.
Kastesystemet lever i beste velgående blant pakistanere, være seg her eller der. En lavkaste kan ikke gifte seg med en høykaste. Også her kan Schengen-visumet bidra. Å være i besittelse av dette verdifulle visumet kan føre til at man gis anledning til å gifte seg oppover.
Med andre ord – et reglerett diskriminerende og rasistisk system. Som også praktiseres i Norge. For å gifte seg med en annen norskpakistaner er regelrett å kaste det verdifulle visumet rett ut av vinduet. Et totalt bortkastet ekteskap. Økonomisk.
I tillegg påpeker Imtiaz Rolfsen at norskpakistanske jenter oppfattes som ødelagte. De har fått smake av forbuden frukt. De må tuktes. Og hva er vel da bedre enn at de tuktes av en mann som kjenner kvinnerollens riktige og utvetydige plass – ja, en mann fra landsbygda i Pakistan. Hvilket også forklarer hvorfor pakistanerne ikke kan gifte seg med etnisk norske. Det er jo den totale katastrofe, som ville ta all ære fra familien i alle ledd og i generasjoner både foran og bak, i tillegg til at familien frarøves den sentrale kontrollen.
Men hvem er Imtiaz Rolfsen, som kan uttale seg slik? Når HRS sier det samme, kommer norskpakistanske selvutnevnte talsmenn springende og forteller at vi er vi fremmedfiendtlige, innvandrermotstandere, at vi jukser med ekteskapsstatistikk eller at vi svartmaler. For det vil gå seg til med tiden, som er SSBs standarduttrykk til denne problematikken.
Hvor mange norskpakistanere skal i denne ventetiden måtte underkaste seg det umenneskelige systemet? Da hjelper det lite å løfte frem historien om Abid Raja (høykaste) som fikk gifte seg med sin Nadia (lavere kaste), når Raja samtidig forteller at trusselen han brukte overfor familien var å gifte seg med en norsk jente.
Imtiaz Rolfsen har pakistansk far og norsk mor. Han forteller at faren hans var en av de første pakistanerne som kom til Norge. Han har siden hjulpet svært mange pakistanere hit, noe som langt de fleste pakistanere har gjort. Det er en del av forventingen til de som allerede ”er inne”. Derfor også ekteskapsmønsteret. Ekteskap er den enkleste og vidåpne døren til Norge.
Farens forplantingsevne og hjelpende hånd har ført til at Imtiaz Rolfsen har en stor slekt i Norge. Ikke så ulikt langt de fleste pakistanerne i Norge. Han har ikke tall på tremenninger, fettere, kusiner, bare at det er mange. Han har også flere brødre, som han betegner som ”helt pakistanere”. Blodsbåndene til Imtiaz Rolfsen inn i det pakistanske miljøet, er det som gjør han troverdig. Da i motsetning til for eksempel undertegnede som ”bare” kjenner en rekke pakistanere, og tilbringer betydelig tid sammen med dem.
Men jeg tør vedde på at flesteparten av pakistanere i Norge slett ikke ser på Imtiaz Rolfsen som ”en av dem”. Blodsbåndene teller sikkert godt nok, men hva hjelper det når han sier det han sier? Han er en slags ”outsider”, men heldigvis en ”outsider” med en blodsfot i miljøet og en som tilrøver seg mer og mer makt i det norske samfunnet. Makt, penger og kontakter er et språk pakistanere flest forstår. Forstår godt.
Imtiaz Rolfsen forteller da også at ikke alle pakistanere i Norge verdsetter det han sier. I alle fall ikke ”offentlig”, i betydning det pakistanske miljøet. Når han er i brylluper, som er en relativt hyppig hendelse, så blir han ofte spurt om hva han gjør der. – Du er jo imot arrangerte ekteskap, sier de. Men på tomannshånd har pipen en annen lyd. Hvilket også jeg har opplevd mange ganger. Eller riktigere sagt: De fleste gangene. For disse tvangspåførte arrangerte ekteskapene er sjelden lykkelige. De ivaretar sjelden menneskene i dem. Noe Imtiaz Rolfsen også bekrefter i sitt intervju. Men det nytter bare så altfor sjelden å stå imot. Miljøets jernhånd har kraftige virkemidler, ett av dem er fullstendig utstøtelse fra familie og miljø. Ikke minst hva gjelder penger.
Imtiaz Rolfsen forteller om en av fetterne sine. En svært velintegrert fyr, som var den siste på jord som ville gifte seg arrangert med ei fra landsbygda i Pakistan. Han prøvde å stå imot, men presset ble så umenneskelig at han likevel gav etter. Presset kom først og fremst fra hans brødre sine koner – hentet på landsbygda i Pakistan. En av dem hadde en søster i Pakistan, en søster som trengte et visum. Selv om denne fetteren kjempet for å slippe et slikt ekteskap, utløste det også tvil hos han. Han visste at hvis han sa nei ville han bli utstøtt. Det ville også innebære at familien ikke ville hjelpe han økonomisk, eller på annen måte bidra, og de ville heller ikke akseptere hans eventuelle valg av ektefelle. Selv om hun skulle være norskpakistaner. Han begynte også å stille spørsmål ved seg selv som ”norsk”. Ville han bli ”helt norsk”? Ville han fylle i helgene og bli en kald, avvisende fyr, som mange norske oppfattes som, ville han virkelig det?
Giftet han seg etter familiens ønske, kunne han derimot leve rimelig bekymringsløst. Familien ville stille opp, og han kunne fortsette å leve etter de verdier som for han er mest sentral. Noe norsk og noe pakistansk.
Kona kom fra landsbygda i Pakistan. Og det ble en katastrofe. De hadde ingenting til felles. Fetteren prøvde å integrere kona i Norge. Hun lærte det norske språket. Han ønsket at hun skulle ta del i det norske samfunnet, slik at de fikk noen fellespunkter i samlivet.
Men det gikk ikke. De ble skilt. Og skylden for det tillegges fetteren – han lærte sin kone det norske språket og lot henne ta del i samfunnet. Med andre ord: han leflet med kvinnerollen. En fugl i bur flyr når døren åpnes.
Imtiaz Rolfsen forteller at en av fetterne hans har giftet seg med en norskpakistansk kvinne, og dette ekteskapet går svært mye bedre enn henteekteskapene. Men alle de andre har hentet kvinne i Pakistan. Og det viktige: de lærer henne ikke norsk og holder henne utenfor det norske samfunnet. Mannen får altså en hushjelp, som han også kan ha sex med. Dermed får de mange barn, barn som knapt ser sin far, for han orker jo ikke være hjemme sammen med en kvinne som er tvangspåført han. Og barna? Ja, de får en oppvekst som ligger tett opp til det tradisjonelle pakistanske, av sin tross alt pakistanske mor.
For som Imtiaz Rolfsen påpeker – disse damene ser du nesten aldri. De sitter rundt ett eller annet kjøkkenbord i en eller annen forstad. De fraktes rundt, i en eller annen Mercedes. For i Pakistan er det en skam at kona skal jobbe. Tradisjonen videreføres her.
Videre påpeker Imtiaz Rolfsen at de kvinnene vi faktisk ser i bybildet, er vanligvis de som er mest frigjorte. Han har heller ikke samme lyse fremtidsscenarioer som SSB hva gjelder å ta tiden til hjelp. Ei heller tror han at høyere utdannelse vil være avgjørende, spesielt ikke for jentene. Er du kvinne, hjelper det nødvendigvis ikke om du er verken lege eller jurist. Kvinnerollen kommer først.
Han betegner utdanningstiden som ”et akvarium”. Der kan de unge holdes i sjakk. Men etter at akvariumstiden er over bærer det rett til kjøkkenbenken som kvinne. Derimot vil ikke Imtiaz Rolfsen betegne disse kvinnenes utdannelse for fullstendig bortkastet, for kunnskap går inn og noen av kvinnene får kanskje ”slippe ut”.
Selv tror han ikke mye vil skje med dette mønsteret før norskpakistanere begynner å gifte norskpakistanere. Etnisk norske er nok en svært mye lengre vei å gå.
Imtiaz Rolfsen kaller denne ekteskapspraksisen for mental og fysisk voldtekt av unge mennesker. Han er direkte opprørt over at myndighetene og politikerne godtar en slik praksis. Han hevder, helt i tråd med hva HRS har hevdet i en årrekke, dette er regelrett brudd på menneskerettighetene. Som man ser på med åpne øyne – og ”forklarer det med deres kultur”. Dette er ikke kultur – det er ukultur!, freser Intiaz Rolfsen. Og han er ikke imponert over venstresiden i norsk politikk, som han selv påpeker han tilhører. Venstresiden har null solidaritet med disse menneskene, de lar heller høyresiden tale disses sak.
Og da ser man seg i speilet, og spør seg selv: Er jeg blitt Frp’er?
I morgen stiller Sånn er livet følgende spørsmål: Er ekteskapsmønsteret til hinder for integreringen?
Et spørsmål som HRS har jobbet med siden opprettelsen. Svaret er JA. Så kan vi i morgen kanskje få høre bortforklaringene?