I vinter har de samme kvinnene gått på skole for å lære å skape sin egen arbeidsplass.
Ingunn Røisland, kursleder, forteller at mange av kvinnene har bodd lenge i Norge. De har søkt jobb mange ganger, men alltid fått avslag. Det har gjort dem nedbrutte og motløse. Avdelingsleder Jan Evensen ved Folkeuniversitetet supplerer med at kvinnene ikke har mye utdanning, at de i tiden i Norge vært isolert i ”sine hjemmemiljøer”, og at de har lite erfaring fra arbeidslivet i Norge.
Undervisningen kvinnene har fått i løpet av året er i norsk språk, samfunnsfag, og det som trengs for å starte egen bedrift, blant annet å føre regnskap.
Så langt alt vel. Men er det nå slik vi blir presentert i reportasjen – at det er vanskelig å bli gründer i Norge, særlig hvis du er kvinne og muslim? Og hvis så er tilfelle – hva skyldes det?
Kvinnene som deltar på kurset vil starte firma, barnehage, frisør, systue og kantine. Eller som reporteren sier:
De drømmer om egen frisørsalong, for muslimske kvinner med skjerf kan ikke gå til norske frisører og blotte håret for ukjente menn.
Hva er det egentlig vi presenteres for her? At muslimske kvinner må ha egne frisører, for de ikke kan gå til norske?
Bedre blir det ikke av at vi blir fortalt at før kurset startet ”ble det gjort en stor jobb i hjemmemiljøet til kvinnene, for det var det var helt avgjørende at ektemennene aksepterte opplegget.”
Når ble det aksept for at det norske samfunnet går til kvinnens ektemenn og familie for å få en godkjenning til at hun skal få delta på kurs for å komme seg ut i arbeidslivet?
All ære til Skien kommune for å satse på å få innvandrerkvinner ut i arbeidslivet, men å si at dette kurset ”bygger fullt og helt på kvinnenes premisser”, var vel å ta litt hardt i.
Se reportasjen på NRK lørdagsrevyen 2.mai, starter på 31:40.