Rita Karlsen, HRS
Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre, svigermors drøm og talegaver fra det hinsidige, vil så gjerne at verden skal være et godt sted. Vi må alle være venner, vi må snakke med våre fiender, uansett hvilke sabler de vifter med. Vi må ta det onde med det gode, vi må snu det andre kinnet til, og litt om litt vil vi knyttes sammen i globaliseringslenkene. Der vil vi oppdage at vi alle trenger hverandre, vi vil respektere våre forskjelligheter og dyrke, med tilhørende gjødsel og vanning, det vi har felles. Slik skaper vi et godt og sterkt fellesskap, nasjonalt og internasjonalt, vi innser at det norske er i forandring, ja vi vokser på det, og treet vokser inn i himmelen.
***
Det er rett og slett godt å høre Støre snakke om den norske rasismen. At debatten foregår innendørs når Norge er på sitt vakreste denne fortreffelige sommerdagen, veies opp av både hyggelige arrangører (Aftenposten) og hyggelig debattsted (Litteraturhuset) – og når det til og med er lov å ha ølen med seg inn i lokalet, ja da kjennes det bare herlig. En travel, men dog så supereffektiv, utenriksminister Støre åpner munnen og ut kommer de vakreste ord.
Jeg lener meg tilbake. Lytter til hva Støre sier om den norske rasismen, og kjenner en indre ro. «Vi må alle gjøre oss våre egne tanker om hva som ligger i rasismebegrepet», «Rasismens vesen er det fordomsfulle», «Gruppetenkning er farlig, vi kan ikke avkreve alle å stå til ansvar for enkeltpersoners handlinger», lyder det avdempet, men i et presist tonefall fra ministeren. Alle som hører Støre skjønner at den mannen vet hva han snakker om, og det høres ikke bare riktig ut det han sier, det høres udiskutabelt ut.
Jeg tenker fortsatt på Støres innlegg, da debattpanelets ”stygge andunge”, Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen, tar til ordet for at vi slett ikke alle er rasister, selv om antirasismeindustrien tjener på en slik påstand. Den indre roen min forsvinner, og jeg begynner å tenke på hva Støre ikke sier. Den forførende Støre har klart det igjen (han er et unikt statsministerevne den mannen!) – han klarer på en utmerket, presis og faktuell måte, hvor enn usannsynlig det høres ut, å ikke si noe substansielt om den norske rasismen, samtidig som han fremhever ytringsfriheten uten å forsvare den.
Unnskyld, kjære utenriksminister, det er det vi gjør.
«Vi» sier at islam har en rekke verdier, praksiser og holdninger som «vi» ikke vil ha. Det må «de» tåle.
«Vi» tegner en tegning av Muhammed. Ikke for å håne, erte, mobbe eller for å bevise at «vi» ikke har respekt for «dem». «Vi» gjør det fordi «deres» makt begynner å gjøre seg gjeldende på en måte som får grunnleggende, tilkjempede og umistelige verdier i samfunnet til å vakle i grunnmuren.
Hvis rasismens vesen er det fordomsfulle, så er ytringsfrihetens vesen uavhengighet.
Og det har Bergensavisen (BA) leder i dag skjønt. Ikke fordi det var en debatt i går om den norske rasismen (glemte jeg å si at debatten var dønn kjedelig?), men på grunn av bombeangrepet mot den danske ambassaden i Pakistans hovedstad Islamabad. BA’s leder heller til teorien om at angrepet er en hevnaksjon.
Det kan være Jyllands-Postens tegninger av profeten Muhammed. Det kan også være Danmarks deltakelse i Irak og Isaf-styrken i Afghanistan.
(…)
Danske institusjoner og bedrifter i den muslimske verden har blitt rammet av mange angrep og trusler siden Jyllands-Posten trykket tolv uskyldige tegninger av profeten Muhammed i september 2005. Saken har ulmet siden, og flammet opp fra tid til annen, sist da flere aviser trykket dem på nytt nettopp. Danske soldater har deltatt i Irak og kjemper mot Taliban Sør-Afghanistan. At noen ville slå til mot den danske ambassaden i Islamabad, er derfor ingen overraskelse. Det var mer overraskende at pakistansk politi ikke klarte å hindre angrepet mot ambassaden.
Danmarks utenriksminister sier de som står bak bombeangrepet må være folk som vil forpeste forholdet mellom Vesten og den muslimske verden. Det har han trolig rett i. De som tyr til vold når de skal protestere mot meninger og handlinger de ikke liker, er motstandere av de menneskerettighetene vestlige demokratier bygger på, som rettssikkerhet og ytringsfrihet. De som lemlester i islams navn bekrefter Jyllands-Postens karikaturtegning av profeten Muhammed med en bombe i turbanen, den som har gjort så mange muslimer rasende. (min utheving)
Jyllands-Posten hadde full rett til å trykke tegningene av Muhammed, selv om mange mente det var respektløst. Trykkingen er en del av den vestlige verdens ytringsfrihet. I våre land er det lov å gjøre narr av religioner og religiøse symboler. Det har tvunget våre egne religiøse ekstremister til å moderere seg, og godta at meningsmangfoldet som gir dem religionsfrihet, også må omfatte de som mener noe helt annet. Selv om det også i vårt land er noen som ikke liker det, griper de ikke til vold og mord for å markere sin uenighet.
I 2005 valgte de fleste norske redaktører, deriblant vi i BA, å la være å trykke de danske tegningene. Vi ønsket ikke å bidra til å stimulere motsetningene mellom islamske ekstremister og våre hjemlige islamhatere. Men hvis disse uskyldige tegningene fremdeles møtes med voldshandlinger, er det grunn til å revurdere den avholdenheten. (min utheving)
Dette er nye takter fra norsk media, endelig vil jeg tilføye, for det bør være mulig å ha flere enn en tanke i hodet samtidig. Å kritisere islam, trenger slett ikke å bety at man er islamhater, kanskje tvert om. Å løfte opp og frem en person med mørk hudfarge fordi vedkommende er mørk er like mye rasisme som å dytte ned og bak samme person. Å spørre danskpakistanere om hvordan de forholder seg til bombingen av ambassaden i Pakistan, er ikke å ansvarliggjøre en hel gruppe, det er et spørsmål om verdier. På samme måte som Støre blir spurt om hvorfor han tilhører et politisk parti som rosenrødt jobber for den såkalte ”enhetsskolen”, mens han selv sender sine barn på privatskole. Eller helseministeren som velger private helseløsninger. Det er spørsmål om verdier. Om liv og lære. Om «dere» og «oss».
Om fellesskapet. Der vi alle gis muligheter til de samme rettigheter og muligheter.
Debatten om norsk rasisme i går var således mer av det samme på tomgang. Det er ingen som betviler at det finnes fremmedfrykt og fordomsfulle personer, handlinger eller praksiser i dette landet (også). Men en debatt om rasisme må favne mer enn en leder fra Antirasistisk senter som insisterer på at vi alle har rasistiske tendenser, en integreringsrådgiver som snakker søtt (ytringsfrihet og anarki tok dog kaka!), og en Frp-er og en Ap-er som tyvstarter valgkampen. Debattleder Knut Olav Åmås innså sikkert at panelet var for tamt. Men det var jammen temaet også! Amundsen fra Frp tok debatten på kornet når han spurte: Snakker vi noen gang om hverdagsnazisme?
For mitt vedkommende ble kveldens hyggeligste og mest lærerike opplevelse møte med en norsk ung kvinne med opprinnelse fra Kongo. Etter ”bare” syv år i Norge fremsto hun som norsk som noen. Hun var oppgitt over både denne debatten og avisdebatten generelt. For som hun sa: ”Jeg er så utrolig lei av at muslimske menn representerer meg – som innvandrer – i media. Jeg er svart og kristen. Hva med oss?”
Ja, hva med dem? Er det så få som ser at media ensidig løfter frem en innvandrergruppe på bekostning av alle de andre – muslimske menn, gjerne legestudenter, eller muslimske kvinner som forsvarer sløret, gjerne fra Muslimsk Studentersamfunn.