Frustrert Rita Karlsen, HRS
Man skal ha gode nerver, steike gode nerver, for å kjempe kampen både mot kjønnslemlestelse og mot dumping av barn i utlandet. Det politiske spillet er proporsjonalt med fraværet av empati. Da er det ikke alltid like enkelt å forholde seg rolig, man har bare lyst å banke i bordet og spørre om det er verdt å gå over lik for å beholde makt og posisjoner?
La oss ta det én gang til:
I n g e n v e t h v o r m a n g e n o r s k e j e n t e r s o m e r e l l e r s t å r i f a r e f o r å b l i k j ø n n s l e m l e s t e t. M e n v i v e t a t n o r s k e j e n t e r b l i r k j ø n n s l e m le s t e t.
Det er prisverdig at byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo, Sylvi Listhaug (Frp), innrømmer overfor Dagbladet.no at hun ikke vet antallet. Det vitner også om kunnskap og forståelse når hun ikke tror at tallet er 15, slik Institutt for samfunnsforskning (ISF) har rapportert om. Samme rapport konkluderer med at kvinnelig omskjæring foregår i begrenset utstrekning i Norge, og i mindre omfang enn det som har vært antatt. Det er suksesshistorie, slik Hege Storhaug skriver i dagens Aftenposten.no.
At de samme forskerne nå sier til Dagbladet.no at ”Rapporten er ment som en kvalifisert drøfting, der vi har snakket med representanter som jobber med problematikken, både barnevern og helsetjenesten. I tillegg har vi tatt for oss internasjonal forskning om temaet og intervjuet ressurspersoner og representanter fra berørte grupper og organisasjoner,” så kan jeg intet annet enn å etterlyse kvalifikasjonene i drøftingen. Jo, jeg kan også minne dem om internasjonal forskning, for eksempel har Metropolitan Police rapportert om at hele 66 000 jenter i Storbritannia er blitt kjønnslemlestet. Dette skal endog være et ”forsiktig estimat”.
HRS har i årevis prøvd å få politikerne og makthaverne til å fokusere på kjønnslemlestelsesproblematikken, og legge fra seg eventuelle politiske uenigheter hva gjelder tiltak, men heller iverksette det som er tenkelig mulig for å stoppe den barbariske skikken. Ikke faen, for å si det på godt nordnorsk. Det går så politisk godt bare de får pjatte i vei om sine dialogstrategier, sine konferanser, sine ”kilder i miljøet”, sine kompetansehevingstiltak og gud vet hva. Bare ikke jentenes underliv underlegges samme helsetilbud som guttenes, så synes det revnende likegyldig hva andre tiltak måtte koste og hva de bringer av resultater. Brukes det masse penger, er det et tegn på politisk vilje, og resultatene kan vi jo alltid manipulere med – vi får jo aldri vite sannheten likevel, for jentebarns underliv skal helliggjøres inn i det hinsidige og vel så det.
Men også her tør byråd Listhaug. Hun utfordrer regjeringen i Dagbladet.no (lenke overfor) til å iverksette et prøveprosjekt med helkroppsundersøkelse, inkludert jentebarns underliv, i Oslo. Listhaug gikk i fjor ut og sa at hun ville innføre helsesjekk av jenters underliv som et ledd i kampen mot kjønnslemlestelse. Hun orker ikke lenger vente på tiltak fra regjeringen, og ville iverksette tiltaket lokalt i Oslo. Men å stoppe Listhaug var regjeringen villig til å satse alt på, heller enn å satse på å stoppe kjønnslemlestelse. Nå ønsker Listhaug å stille seg til rådighet igjen:
– Jeg ønsker å få til et forsøksprosjekt for å se om en obligatorisk undersøkelse vil ha en effekt. Da vil vi også finne ut mer av omfanget av dette, sier Listhaug.
Hun sier hun vil sende et brev til statsråd Sylvia Brustad, der hun presenterer forslaget. (PS: Jeg har svaret. Svaret er nei.)
Tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem ville også ha helseundersøkelser av jentebarns underliv, noe hun fikk HRS-prisen for i 2007. Den fikk hun sammen med tidligere barneombud Trond-Viggo Torgersen, som kanskje er den som kjenner debatten om helseundersøkelser best. For debatten om helseundersøkelser er ikke av ny dato. Den startet tidlig på 1990-tallet på grunn av en rekke overgrepssaker, som eksempelvis den såkalte Bjugn-saken. Den konkrete foranledningen til debatten om helseundersøkelser av jentebarns underliv var en forelderklage til Barneombudet, den gang Trond-Viggo Torgersen. Foreldrene ville ha slutt på de daværende rutinemessige underlivsundersøkelser av jenter ved førskolekontrollen. Media grep fatt i temaet og omtalte helseundersøkelser som intet mindre enn ”sexkontroll”.
Og siden har ”sexkontroll”-tankegangen forvirret mange, forhåpentligvis, velmenende sjeler. Det til tross for at daværende barnombud Torgersen forsvarte den daværende praksisen. Han mente en slik inspeksjon var en naturlig del av en helkroppsundersøkelse av førskolebarn og en sikkerhet for barnet. Torgersen argumenterte for at en slik undersøkelse kunne avdekke skader, misdannelser og sykdommer, og at det ikke var noen grunn til å gi jenter et dårligere helsetilbud enn gutter. Men daværende Helsedirektoratet (nå Sosial- og helsedirektoratet, SHdir) beordret stopp i enhver rutineundersøkelse av jenters underliv.
I løpet av disse om lag 20 årene som jentebarn i Norge har fått et dårligere helsetilbud enn guttebarn, har det også skjedd en annen endring. Norges befolkning er radikalt endret – vi har nå bosatt tusenvis av jenter fra land der tradisjonen med kjønnslemlestelse er en helt vanlig praksis. Vel, bosatt og bosatt, det vet vi faktisk heller ikke, men vi vet at de er folkeregistrert bosatt i Norge. Men hvor de egentlig er, og hvordan det står til med dem, nei det har vi ingen kontroll med. Vet du hvorfor? Ja, selvsagt; det handler om penger – og ikke hvilke som helst penger, men Ap’s paradisiske skattepenger. For det var nemlig slik at for å forhindre at de umulige rederne meldte flytting ut av Norge, og tok med seg de verdifulle skattepengene, så skjerpet Ap reglene for å kunne bli folkeregistrert utflyttet av Norge. Altså; vanskelig å komme inn i Norge, vanskelig å komme ut av Norge. Det betaler mange ikke så verdifulle barn for i dag.
HRS har lenge påpekt at ett av problemene er at mange, antakelig flertallet, av barna som ikke bor i Norge heller ikke er registrert utvandret. For en kan jo forledes til å tro at de som flytter ut av landet, og ikke melder fra og/eller ikke blir registrert utvandret, gjør noe ulovlig. Det gjør de nødvendigvis ikke, for ifølge gjeldende regler, blir en ikke registrert utflyttet fra Norge hvis en har en klar tilknytning hit. Klar tilknytning er for eksempel at en har ektefelle, barn eller foreldre her.
Det er liten tvil om at registreringssystemene, eller forskriftene knyttet til disse, er en sentral del av problemet med at barn er på lange opphold i utlandet. For eksempel har Norge enda ikke noe register over grunnskoleelever på nasjonalt nivå. Et slikt register kan benyttes for å finne fram til registrerte bosatte som ikke går på norsk skole. Det skal også mindre til for å bli strøket fra et slikt elevregister, enn det skal til for å miste barnetrygden. Utsendelse av barn har ikke bare en ”verdimessig” gevinst (barna lærer å bli ”ordentlige pakistanere/marokkanere/tyrkere og muslimer”), men en forlokkende økonomisk gevinst: Ulike økonomiske stønader og trygder fra Norge har en enorm verdi i samtlige av disse landene der praksisen er mest vanlig. Heller ikke gjeldene regelverk for folkeregistrering er godt tilpasset for å sørge for at reelt utenlandsboende personer ikke skal kunne motta økonomisk støtte eller trygder som bare er begrenset til de som reelt bor i Norge.
Derfor er det ikke bare barneloven som bør endres, slik justispolitisk talsperson i Frp, Jan Arild Ellingsen synes å tro i Dagbladet.no. Men han har helt rett i at den også bør endres. I HRS-rapporten fra 2005 (Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn, som både politiet, regjeringen og Ellingsen bør lese) har vi nettopp foreslått en rekke endringer også til barneloven. Her sier vi blant annet (kap. 5.4.4):
Barneloven fanger ikke opp problematikken med at barn etterlates/sendes til utlandet for lengre opphold, men likevel vil loven være vesentlig fordi den (også) definerer plikter til foreldrene og rettigheter til barna. Så lenge foreldrene er i Norge og har forelderansvaret for sine barn, er det vår oppfatning at loven er/kan gjøres gjeldende for den/de som er her.
Hva gjelder barnevernloven, som er den som styrer barnevernets arbeid, sier vi følgende (kap. 5.4.8):
Barnevernet yter tjenester og tiltak til alle barn og unge som oppholder seg i Norge, og har i tillegg en forebyggende virksomhet. At barnevernets (og barnevernlovens) virkeområde er i Norge, innebærer at barnevernet vanskelig kan iverksette tiltak overfor barnet før barnet er (tilbake) i Norge (om så skulle være nødvendig). Etter vår vurdering bør det også vurderes om det kan være nødvendig med aktuelle tiltak overfor den gjenværende, herboende familie. Ikke minst vil dette kunne ha betydning knyttet til for eksempel en avklaring av om barnet som er i utlandet har søsken tilbake i Norge, alderen på disse, og om en av foreldrene (som regel mor) også er i utlandet osv. Bakgrunnen for vår holdning til dette, er vårt kjennskap til at barn kan bli ”truet” av (en av) sine foreldre om utsendelse fra landet (jf. for eksempel case E i kap.1.5).
Hvis foreldrene har valgt å plassere barnet i opprinnelseslandet/utlandet, og selv oppholder seg i Norge, tilsier dette til at de ikke har den daglige omsorgen for barnet. Plasseres et barn utenfor hjemmet på innsiden av Norges grenser, kan altså barneverntjenesten kreve å godkjenne plasseringsstedet (hvis plasseringen varer mer enn to måneder), en undersøkelse som skal gjennomføres raskest mulig og senest innen tre (eventuelt seks) måneder. I følge retningslinjene (jf. kap.5.1) synes det langt på vei å være denne type undersøkelser som utenriksstasjonene skal utføre.
I tillegg kan fylkesnemnda vedta at barnet ikke skal flyttes (tilbake til foreldrene) for en gitt periode, samt at det kan iverksettes omsorgovertakelse hvis plasseringen har vart i mer enn to år. Spørsmålet i denne sammenheng er hvorvidt disse bestemmelsene kan tre i kraft i en situasjon der foreldrene er i Norge, mens barnet er i annet land.
Så Ellingsen har helt rett i at det fremstår som et paradoks at barn som er i utlandet, mens mor og/eller far er her, ikke kan ytes hjelp:
– Dette framstår som et paradoks, sier Ellingsen til Dagbladet.no. – Enten så har vi ikke tenkt bredt nok da vi lagde lovverket. Eller så er det lovverk som er i konflikt med hverandre her. Vi må ha et barnevern som skal sørge for at barns rettigheter sikres og ivaretas, sier Ellingsen.
Sett i gang med arbeidet!